Gjennom livet til noen familier prøver filmen å vise bakgrunnen til at Nasjonal Samling ble dannet. Først har vi familien Jensen, med overhodet Albert. Han har jobbet på en fabrikk i 25 år, men så lurer en kommunist ham på arbeidsplassen. Han hører på kommunisten, men det skulle han aldri ha gjort. Det fører til store gnisninger med ledelsen og Albert og de andre mister også den faste og gode arbeidsplassen sin som følge av dette. Det blir ikke noe bedre av at Alberts kone dør fra dem. Albert får ikke ny jobb siden han ikke er organisert i annet enn innenfor hans gamle yrke. Hans sønn Tor må derfor ta seg arbeid for å hjelpe familien økonomisk. Tor blir også forelsket i Liv som er fabrikkeierens far. Liv er oppgitt over farens grådige og gjennomsyrede kapitalistiske ideologier. For å rette opp i alt dette rotet i samfunnet trenger man politikken til Nasjonal Samling...

Dette er første gang jeg ser en såkalt Nazifilm. Det er noe helt annet enn dokumentarene som pleier å være sterkt kritisk til naziideologien. Jeg må si at jeg nok var litt skeptisk på forhånd, men nysgjerrigheten i meg tok overhånd og derfor lurte Quisling også meg til å se denne filmen. Så får vi bare håpe jeg ikke tar skade av det. Unge viljer tar også mål for seg om å fortelle den sanne historien og at bare navn er byttet ut, men det har jeg lite tro på. Dette virker ikke helt som en naturlig historie selv om deler av den nok kan ha funnet sted. Filmen oppleves i alle fall mer som den reineste propaganda, konstruert for å villede folket. Det finnes ikke noe slikt som en enkel løsning på verdenssamfunnet. Det er mangfoldet som skaper et samfunn, og man må klare å ha plass for alle. Dette føltes nesten uvirkelig å se en slik norsk film som dette, særlig når man vet hva som forgikk av grusomme handlinger under krigen.

Filmen begynner med et radioopptak av Vidkun Quisling. Det er fra syvende april 1932 da daværende forsvarsminister Vidkun Quisling holdt en tale i Stortinget. I talen advarer han om marxistenes virksomhet i Norge. Akkurat denne talen er nok det beste med hele denne filmen. Ikke fordi den er så velformulert, men fordi Quisling høres ut til å virkelig mene det han påpeker. Det kan man nemlig ikke si om resten av skuespillerne som er med i denne filmen. Første scene føles som et amatørmessig skoleteater. Skuespillerne er så lite engasjerte og dialogen er så kunstig babbel at den får en gjennomsnittlig Wam og Vennerød-film til å fremstå som rene mesterverket. Det er faktisk så ille at man begynner å le istedet for å engasjere seg i det som omhandles i filmen. Og resten av filmen er ikke noe bedre og hørtes mer ut som foredrag holdt av trauste monotone ungdomsskoleelever. Man baker så mye latterlige politiske poenger inn i dialogen at man aldri tar dette fra å være noe i nærheten av troverdig.

Filmen vil så mye, men den makter aldri å prestere og skuespillerne blir sittende igjen som de store taperne seende ut som de reineste amatører. Dog er det noen få unntak som eksempelvis Martin Gisti som klarer noenlunde å holde på en viss illusjon om at han er Tors far. Selve handlingen i filmen er jo også ganske drepende kjedelig. Det går stort sett i konstruerte arbeidskonflikter på 1930-tallet. Sirkellogikken er også svært fremtredende for å svartmale ‘fienden’ og alt går selvsagt over stokk og stein av det og søkte ting skjer. Heldigvis får man ingen rasediskriminering her, det går mest i at kommunister og kapitalister er noen avskyelige beist. Det er nesten som disse er reine onde monstrene som ødelegger livene til de rundt seg.

For å oppsummere så var denne filmen såpass annerledes alt annet jeg har sett at den var interessant å få med seg. Filmen forsøker å vise den nazistiske ideologien fra sin beste side. Det er med andre ord bare en glansbilde man får av den ‘flotte’ nazismen. Man får dog brakt frem hva de ønsker å stå for, selv om dette er langt unna det helhetsbildet jeg og mange andre har av ideologien som førte til døden for så alt for mange mennesker fordi de ikke passet inn. Filmen føles alt annet enn god. Den makter aldri å engasjere deg. Regissør Walter Fyrst klarer aldri å få denne filmen til å fungere. Og selv om den er helt ok laget så sliter filmen av et alt for svakt manus. Man burde kunne klart å lage noe bedre enn dette selv ut av denne nasjonal samlings idealer. Filmen lider svært over å gape over alt for mye. Alt er bare overdramatisk her og alt er smurt ut som reine farsen. En slik film som dette burde vært mer gjennomarbeidet om den skal klare å ‘lure’ inn sitt budskap. I alle fall er denne filmen interessant som en unik film i norsk filmhistorie. Dette ble stående igjen som den mest iøynefallende propagandafilmen produsert under krigen i Norge.

Det er litt vanskelig å skulle sette karakter på filmen fordi den virker så hjelpeløs. Underholdende er den jo på sitt rare vis, men langt fra intensjonen. Det blir komisk så dårlig som denne filmens poenger treffer. Alt er overdrevent og naivt at det er til å gremmes over. For min del ligger denne filmen å vipper mellom terningkast en og to på terningen. Interessant er den i alle fall på sitt merkelige litt småmystiske vis. Bygget på et gufs fra fortiden, viser filmen at politikk ikke lar seg så enkelt forklare. Man ser hva som skjer men blir aldri i nærheten av overbevist. Det blir også litt ensporet når man bare viser glanssiden av den ene politikken og mørkesiden av den andre. Jeg hadde faktisk forventet mer av denne filmen som dessverre blir redusert til en propagandakalkun. Om du vil se denne filmen så ligger den ute på Youtube.