---

Ingress:
Greg Gaylord Focker er tilbake og og han er framdeles sammen med sin Pam og skal snart gifte seg med henne. Pams eks-CIA-far er også på plass her. Denne gangen drar han på reise sammen med sin kone og deres barnebarn, Pam og Greg for å møte Gregs foreldre. Det blir litt av et møte når de to mildt sagt forskjellige familiene braker sammen. Mens Pams foreldre er litt strenge og konservative, er Gregs foreldre veldig frigjorte og hemningsløse. Og motsetninger tiltrekker ikke nødvendigvis hverandre når det gjelder familiemøter...

Anmeldelse:
Filmen innledes med at vi får se solfylte Chicago i USA med sine mange skyskrapere. Så er vi utenfor Chicago Legesenter. Så ser vi Greg Focker som er med på en fødsel. Den fødende damen puster og puster og mannen hennes sier at Greg må gjøre noe. Greg skriker at han trenger en lege på flekken. Da får han skjenn av den fødende som synes det er at han er en mannlig sykepleier. Men ingen lege kommer og Greg må ta seg av fødselen helt alene. Det går veldig bra og faren vil kalle opp babyen etter Greg, men synes ikke at Gaylord Focker virker litt belastende for ungen. Så drar Greg hjem og begynner å pakke. Han prøver å nå sine foreldre på deres telefon og legger igjen en beskjed etter pipetonen. Han forteller at Pam og han skal dra avgårde samme dag og at de er i Miami hos foreldrene hennes dagen etter klokken halv åtte og at de vil være hos Gregs foreldre ved nitiden. Like etter telefonsamtalen kommer Pam hjem. De snakker lit tom dagen. Så drar de avgårde til flyplassen. Og alt går strykende der. De får sine kofferter fint igjennom sikkerhetskontrollen. Flyet deres er overbooket så de får plass på første klasse i stedet. Greg får ikke bagasjen sin til å passe i boksene over hodet på dem så flyvertinnen sier at hun kan oppbevare hans bagasje i kapteinens kockpitt. Alt ser ut til å gå som smurt.

Med en suksess som ‘Meet The Parents’ så måtte det jo komme en oppfølger og dette er den første av dem. Konseptet virket perfekt i første film der man ble kjent med karakterene og her føler man ikke at man ikke har så mye mer å komme med. Man utvider jo det hele med å få møte mellom de to svigerforeldrene. Denne gangen er ikke Robert De Niro og hans karakter like morsom. Han utspilte liksom sin rolle i den første filmen og her virker han bare som et ledd som skal reagere på Gregs foreldre som er nye i denne filmen. Dustin Hoffman er jo en passende motstykke til De Niro. Og som Gregs mor finner vi selveste Barbra Streisand. Jeg må si at da jeg hørte om disse skuespillerne så gledet jeg meg virkelig til dette møtet mellom foreldrene, men dette har rett og slett for lite å by på. Man forsøker jo også å bringe Pams nevø med inn i filmen som et lite ekstra underholdningselement uten at det heller hjelper stort. Greg er også her utilpass når hans frie foreldre forteller alt om hans fortid. Det er jo ikke så kult å bli fortalt om alle hans sexpartnere eller hans omskjæring og slikt. Men i det store og det hele er det for lite nytt her og de tingene som er her fungerer ikke godt nok. Manuset er for lett og historien og det som skjer kommer ikke opp mot den første filmen.

Dette er rett og slett ikke like morsomt som den første filmen. Poengene er ikke like gjennomtenkte og mye enklere enn i første film. Det hele blir igrunnen litt plump her og ting flyter mildt sagt ikke i nærheten av like bra som det man fikk i første kapittel. Spøkene sitter ikke og man ler nesten ikke av dette som mildt sagt er veldig plump til tider. Det humoristiske her og resten av filmen var et godt hakk ned fra første omgang. Man forsøker litt for hardt å lykkes her og det hele er veldig krampaktig. Jeg synes det er trist når en på død og liv skal ha med alle de samme elementene som var i første film bare litt fornyet som eksempelvis å kutte ut en vannvolleyballkamp med en omgang amerikansk fotball i hagen. Morsomhetene er jo også litt kjipe her og det er ikke nødvendigvis morsomt at Di Niro går rundt med en brystanordning for å gi melk til sitt barnebarn eller en Fockers hund som jokker på alt og alle. Men ting er helt greit å se her, men dette blir aldri det helt store. Regien er heller ikke så stødig som det den var i første film. Mr Austin Powers-regissøren Jay Roach går på sitt første litt middelmådige komedieforsøk etter en gjeng med suksesskomedier. Tempoet er ikke helt det store her heller og man sitter litt og tvinner tommeltotter her innimellom.

Etter å ha sett denne filmen blir man nesten litt lei seg. Inntrykket man hadde av den første filmen er litt lagt i grus når man får servert denne oppfølgeren som er mer pinlig enn morsom. Det er jo noe humor her, men det blir for spedt i lengden. Mange vil nok synes dette er okei å se og får sikkert mer moro ut av dette om man liker det litt enkelt. Man blir aldri helt med på reisen her og man kjøper ikke karakterene like godt som i første film. Det er heller ikke noen øyeblikk som sitter igjen etter å ha sett dette. Filmen forsvinner lett i mengden og er like lett glemt som sett.