|
Anmeldelse av Iskyss - Film (2008)
|
Film: Iskyss (2008)
Kategori: Drama
Land: Norge
Regi: Knut Erik Jensen
Spilletid: 83 min
Datoer:
| 2008-10-03 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.4 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (17 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Makter aldri helt å gripe fatt i deg
Publisert: [ 27. Februar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vera Vaage jobber som sykepleier under andre verdenskrig og blir forelsket i en russisk fange ved navn Volodsjik. Senere kommer verden inn i kald krig og Gunvor begynner å jobbe på den norske ambassaden i Moskva som en del av det norske utenriksdepartementet. Hun fortsetter å møte Volodsjik. Gjennom han elsket hun Russland enda høyere og trodde at Russland ville vise veien. Hun begynner å leve et dobbeltliv og mater KGB med hemmelig informasjon. Hun ofrer med andre ord alt for å beskytte den hun elsker... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen settes i gang med at vi får se en blåskimret is på vannet. Ved isen står en mann med kompass. Vi hører en stemme som sier ‘Volodsjik’ og spør om hun kan kan kalle ham det likevel. Så ser vi damen som snakker på isen med lyst hår og rød og hvit strikkejakke på seg. Hun forteller at det ikke finnes noen som kjenner Volodsjik som som henne. Damen er i Russland som vi ser på de flotte eldre og ruvende bygningene. Hun forteller at tanken på ham gjorde selv de vanskeligste dager lyse og glade. Hun går så på bussen i skumringen. Så får vi se henne i vinduet i den norske ambassaden og nede i hagen står en russisk mann i hvit skjorte og grå dressbukse og ser opp på henne mellom noen trær. Hun tiltaler ham som Volodsjik. Så går hun ned trappen og ned i gangen der den russiske mannen venter. De omfavner hverandre og kysser før de går opp trappen for å hente seg noe mat. En annen mann observerer dem i det de går opp. Hun forteller at hun var så redd for at han skulle bli tatt når han befant seg i Norge og nå er de i Moskva og da er hun like redd. De går inn på et rom og elsker på en sofa. Men brått blir de avbrutt av en en melon som knuses mot veggen. Filmen baserer seg på den sanne historien om Gunvor Galtung Haavik som i 30 år lever som dobbeltagent før hun blir avslørt. Temaet med spionasje for Russland er noe som opptar oss og er en spennende ting å lage film om. Men her blir det litt for mye digresjoner og for lite handling. Ting drar veldig ut og det er rart at ikke ting blir mer spennende enn det man blir presentert for her med et slikt ypperlig utgangspunkt. En rører dette for mye til. Det er fint med litt kunstnerisk touch, men når det kunstneriske tar helt totalt overhånd kan det lett bli at man roter bort underholdningsverdien for folk flest. Her er det den poetiske kjærlighetsskildringen som tar totalt overhånd. Det er ikke så spennende å følge slikt selv om det her er snakk om forbudt ulykkelig kjærlighet. Om man hadde fått bedre fram hvordan kjærligheten tvinger den norske tolken til å jobbe for fienden. Dette er Knut Erik Jensens tredje spillefilm i karrièren. Han har også bred erfaring som dokumentarfilmskaper med blant annet suksessen ‘Heftig og begeistret’. Her klarer han ikke helt å gjøre ting så vakkert og stemningsskapende som han gjorde det i Stella Polaris. Dette er en film som er av et helt annet kaliber. Filmen oppleves som veldig seig og litt kjedelig. Den forsøker å være poetisk, men det er ikke alltid dette treffer så bra og ting virker noen gagner veldig påtatt stivt og lite engasjerende. Her lå jo mye duket for at dette kunne bli en svært interessant greie. Jeg må si jeg er dypt skuffet over manuset her som man har redusert vinklingen til noe som ikke byr på det helt store. Det er jo en meget spennende tid og jeg vil lære litt mer av dette og istedet får jeg såre og litt stive kjærlighetsskildringer. Om man er overmåte kunstnerisk interessert så kan det være at en får litt mer ut av denne filmen enn det jeg gjorde, men for den jevne filmtitter så tror jeg dette blir for seig kost. Det er jo nesten null driv i filmen og det er sjelden jeg ser noe som bommer så sterkt på målet om å underholde. Filmen er dog stødig laget og framstår ikke som direkte dårlig. Det er bare det at den aldri blir noe du bryr deg noe særlig med. Det nærmest snirkler seg avgårde som sirup man heller ut fra en krukke. Jeg velger å gi dette en treer på terningen, fordi det er helt greit gjennomført. Regissøren forsøker å være ambisiøs og forsøker å skape kunstneriske vinklinger på det hele. Det filmtekniske er jo også ganske bra gjort, men når man ikke oppnår det å kunne formidle en interessant nok historie gjennom dette så kan det andre være så bra det vil. Man treffer jo innimellom med enkelte scener som er vakkert gjort og dette gjør at helhetsinntrykket stiger noe. Selv ikke Ellen Dorrit Petersen klarer å redde dette, hennes karakter blir en man ikke helt klarer å identifisere seg med. |
|||
