---

Ingress:

Vi befinner oss på 1950-tallet et sted i Norge. Maria skal snart konfirmere seg, og da har hun regnet seg frem til at hun sittet på kirkebenken i hele 640 timer. Hun føler at hun ikke får friheten til å ta del i alt det som livet åpner opp for henne i det hun skal tre over i de voksnes rekker. Faren er prest og Maria føler at han egentlig bare er tilstede for menigheten. Hun føler at hun ikke har noen å snakke skikkelig med. Det gjør ikke saken bedre at hun har en syk mor. Faren går litt for langt mange ganger og er overstreng. Maria får kontakt med kirketjeneren Fru Tunheim som er den eneste som møter henne med forståelse og sympati. Alt er så mørkt og trist hjemme og hun har ingen skikkelige venner. Slik kan hun ikke alltid ha det. Vi blir her med Marias seksuelle oppvåkning under hennes ellers så strenge regime hjemme i prestehjemmet...

Anmeldelse:

Søndagsengler baserer seg på Reidun Nortedts debutroman Søndag fra 1992. Filmen åpner med at Maria øver piano. Like etter kommer far og gir beskjed om at man ikke spiller piano på søndager. Like etter sitter Maria å later som hun spiller og dette får faren til å klappe igjen pianolokket med et smell. Så gjør de seg i stand til å gå i kirken, som er det man skal gjøre på en søndag. Og pappa er selvsagt prest i kirken. Bare denne enkle handlingen setter oss bra inn i hva vi har i vente i filmen. Scenen har også et lite glimt i øyet opp i alt det seriøse. Akkurat slik er resten av filmen også. Alt er også gjennomført på en meget tilfredsstillende måte. Alt for å få filmen til å fremstå så sterk og underholdende som mulig på dette budsjettet som NRK hadde når de skulle lage denne filmen.

Regissør Berit Nesheim tar seg som vanlig tid til å fortelle her og det skaper små såre detaljer som gir filmen en ekstra dimensjon. Dette har hun gjort i alle sine filmer, men her høster hun virkelig den store applausen og dette er også hennes beste film til nå. Hun tar mange av de typiske kirkelige situasjoner på kornet. Alt virker så voldsomt høytidelig i kirken. Man skal sitte muse stille og bare se rett frem og bare høre på hva presten har å si. Og i Marias familie er det mange regler som blir tred ned over hodet på henne. Det er noen ganger slik at hun nesten ikke føler hun kan få puste skikkelig. Hun lengter etter å bare være seg selv og gjøre som alle andre rundt henne. Maria har en forståelse at om man ikke følger reglene til punkt å prikke, ja da kommer man til Helvete. Det blir også en del motsetninger i det som sies og utøves av presten. Som da han forteller at Gud vil at vi skal være glade, mens de som sitter i kirken har steinfjes og ellers i livet til presten er alt egentlig så dødsalvorlig. Men til tross for disse observasjoner er det ingenting her som går mot det religiøse, bare måten menneskene utøver troen og ‘reglene’ på.

Filmen klarer på en almen måte å fortelle hva alle går igjennom inn mot ungdommen. Dette føles ikke som noen kjedelig religiøs film. Filmen er noe alle unge kan se og som sagt viser denne filmen mye av det man går igjennom i puberteten. Det er også en viss dybde i filmen. Dette er en bra refleksjon fra en jente som er på vei over i ungdommen og inni de voksnes rekker. Det er ikke enkelt å være ung og her får man se at det å være prestedatter for denne faren nok er ekstra krevende. Han krever så mye av sine barn og snakker aldri skikkelig med dem, bare befaler dem rundt og forteller dem hva som er rett og galt. Maria filosoferer over livet på sitt helt eget vis. Det hele blir gjort på en svært artig måte som når Maria tenker på det at man ikke kan love å elske noen til evig tid; Hun elsker eksempelvis kjøttkaker, men kan ikke love å gjøre det hele livet.

Den filmen som Søndagsengler minnet mest som jeg har sett er Fanny og Alexander av Ingmar Bergman. Også den filmen beskriver den strenge kristendommen der reglene går foran budskapet. Det er ikke enkelt å være ung under slike forhold. Det er også slik at barn og unge ikke alltid forstår hvorfor reglene er der, og kanskje ikke de voksne heller. I Søndagsengler føler Maria at hun ikke strekker til og alltid bryter reglene og det fører til at hun vil bryte med faren og også troen. Det er viktig å poengtere at religion ikke først og fremst er regler man skal følge, men mer guidelines for hvordan det kan være greit å leve livet på. Det er nok mange som synder på akkurat denne tolkningen. Det er lett å dømme andre, men det er bare Gud som har rett til å dømme. Alle mennesker gjør feil til tider og som filmen så fint sier det så kan man ikke leve uten å leve.

Søndagsengler kom under en norsk barne og ungdomsfilmbølge tilbake på midten av 1990-tallet. Den klarte også det kunststykket å bli nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film i 1997. Dette er det bare Veiviseren, Elling og Kon-Tiki som har kopiert. Søndagsengler er både mørk, melankolsk og morsom på samme tid. Det er en merkelig blanding som fungerer ypperlig sammen. Skuespillet er også svært stødig. Man kan bare applaudere Marie Theisen for hennes solide rolletolkning av Maria. Hun gjør henne levende på svært overbevisende måte. Også de andre skuespillerne følger opp rundt henne og gjør denne filmen til noe helt spesielt. Jeg digger Hildegun Riise og Bjørn Sundquist i deres viktige roller her på helt forskjellig vis. Alt virker så menneskelig her uten at det blir overdrevent. Det er med andre ord en mesterlig balansegang Nesheim klarer å gjennomføre uten et eneste feilskjær gjennom hele filmen. Filmen viser gjennom tre forskjellige miljøer (Kirken, hjemmet og de jevnaldrende) hvordan Marias liv fortoner seg.

For å oppsummere så var og er denne filmen en av de aller beste barn og ungdomsfilmene som er laget i dette landet. Jeg digget denne filmen fra første gang jeg så den og har også gjennom flere gjennomsyn bekreftet kvaliteten som ligger i filmen. Regissør Nesheim har virkelig gjort et funn i sin hovedrolleinnehaver. Uten henne hadde nok denne filmen kanskje falt litt igjennom. Jeg liker hvordan denne filmen tar klassiske situasjonene som man kjenner igjen fra sin egne ungdomsår. Alle har vel vært igjennom slike stadier som man går igjennom her. Jeg må si at jeg liker godt innholdet i denne filmen og man har klart å gjøre det til noe for alle. Selv om jeg har lite å utsette på denne filmen, klarer jeg ikke å premiere den med mer enn en knallsterk femmer. Det mangler det siste lille ekstra for at denne filmen skal ta skrittet opp i konkurranse blant de store klassikerne verden har avlet. Likevel synes jeg filmen klarer å ta tak i deg å virkelig engasjere deg mens du ser. Du skal være ganske kald for å ikke bli preget av fimen etter at den er ferdig.