Mikael Adu dør etter at politiet pågriper ham. Det blir stor ståhei etter dette i media. Det blir også stor splittelse i en av landets største partier når de to kandidatene (Marit Haug og Einar Bergene) til å vinne lederstillingen står på hver sin side i saken. Marit Haug kommer til Varg Veum med at hun trenger assistanse etter å ha følt seg forfulgt, men Varg ber henne gå til politiet. Journalisten Alex kommer til Veum på grunn av den høyt profilerte saken i media. Veum skal ha vært Mikael Adus saksbehandler i barnevernet i 1987. Like etter blir de vitne til at noen forsøker å drepe Einar Bergene, men skytteren treffer hans kone, Eva, istedet. Etter dette begynner Varg Veum å synes saken føles interessant likevel. Hvorfor er noen etter Marit Haug? Er det noe i at politiet mener at Marits bekymringer er grunnløse? Og hva er det egentlig som skjer innad i partiet til Marit Haug? Varg Veum er der for å få alle brikkene til å falle på plass før følgene blir for store...

Filmen åpner med at vi blir med en kveld på byen med høy musikk og inntak av alkohol. En dørvakt nekter en ung mann å komme inn på et utested. Hans fargede venn forsøker å forhandle med dørvakten og det blir bråk. Like etter kommer politiet til plassen og ligger den fargede i bakken på en brutal måte. I scenen etter får vi se Varg Veum mens han pusser tenner og ser på nyhetene. Der er hendelsen omtalt og det kommer frem at man henlegger saken mot de tre politimennene i Adu-saken. Det viser seg at den 18 år gamle Adu døde etter pågripelsen da de har benyttet et omstridt halsgrep. Politiker Einar Bergene uttaler seg og mener at det er en seier for rettssikkerheten. Men det er ikke alle som deler hans syn. 3000 deltok nemlig i demonstrasjoner i forbindelse med Adu-saken. Marit Haug mener heller ikke at saken er noe heldig og utaler seg om at Einar Bergene ikke representerer holdningene til partiet deres.

Dette er den sjette filmen om Varg Veum. ‘Begravde Hunder’ gikk ikke på kino men kom ut rett på DVD. Filmen er basert på kriminalromanen ‘Begravde hunder biter ikke’ av Gunnar Staalesen fra 1993. Jeg har nettopp fått lest boken og det var derfor med stor spenning at jeg gav meg i kast med filmen. Mitt umiddelbare inntrykk var at historien i boken og filmen ikke er til å kjenne igjen. Men dette er ikke noe nytt i Varg Veum-filmenes verden. Det er på samme måte med de fleste bøkene som er filmatisert. Man tilpasser filmen til nyere forhold og bruker bare skjelettet av bøkene. Selv ikke navnene har man beholdt bortsett fra Marit da som har en helt annen rolle i filmen. Boken er meget spennende lesning og det skjer ganske mye der, men filmen er litt småkjedelig fra første stund. Man har ikke klart å lage god nok intensitet i det som skjer. Den politiske saken blir for tørr og alt blir for karikert utført til at vi virkelig tror på det som skjer i kulissene.

Regissør er Alexander Eik som også lagde Kvinnen i kjøleskapet og I mørket er alle ulver grå i neste omgang med Varg Veum. Dette er langt fra kvaliteten vi så i Morten Tyldums ‘Falne engler’. Den er også dårligere enn Eiks forrige Varg Veumfilm (Kvinnen i kjøleskapet) som var en film som klarte det å stable på beina en dugenes Veum-film. Her feiler Eik på mange plan. Han forsøker å lage en litt annerledes Varg Veum-film, men dette ble for seigtflytende. Skuespillerprestasjoner er mildt sagt litt under par i denne filmen. Fotoet er heller ikke stort å skryte over. Det er mulig at dette ble resultatet av et litt for mye hastverk i arbeidet. Mysteriet er også for opplagt og her burde man kanskje kopiert mer etter boken som frem til siste side forklarer alle detaljer rundt mysteriet. Mysteriet skal være vanskelig å få has på, men her blir det alt for opplagt. Derfor sitter man igjen med en litt smådårlig krimfilm.

Filmen føles noe trykkende og skikkelig middelmådig. Etter min bedømning er dette dessverre den dårligste Varg Veum-filmen til nå. Det mest underholdende med filmen for min del var å se filmlokasjonene og forsøke å sammenligne med de opplevelser jeg hadde fra boken. Nok en gang er Varg Veum en Bergensfilm med foto fra både Torgallmenningen, Bryggen og Sundthuset. Men bortsett fra Bergenstilknytningen og Trond Espen Seims noenlunde stødige rolle, er ikke denne filmen mye å rope hurra for. Dette fremstår som litt tannløs krim som aldri makter å engasjere slik en god Varg Veum-film skal gjøre. Denne filmen mangler spenning blir aldri mer enn noe som til nød får tiden til å gå.