|
Anmeldelse av Kjære, vi krympet oss selv [ Honey, We Shrunk Ourselves ] - Film (1997)
|
Film: Honey, We Shrunk Ourselves (1997)
Kategori: Action, Eventyr, Komedie, Sci-Fi, Familie
Land: USA
Regi: Dean Cundey
Spilletid: 74 min
Mediarating:
 2.2 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (17 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Platt oppfølger som ikke leverer
Publisert: [ 20. Mars 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Wayne Szalinski er den litt smågeniale og klønete oppfinneren som fant opp en krympemaskin for en del år siden. Men han fikk ikke lov å bruke den av både myndighetene og hans kone så nå skal han demontere den å sende den på museum. Han skal bare fyre den opp en siste gang for å krympe en stor statue som han er blitt bedt om å ta med seg. Selvsagt går det galt når han skal finne den igjen blir han og broren hans krympet og da konen kommer opp for å høre hva som skjer så blir også hun krympet. Det har skjedd igjen de har krympet seg selv og når er det bare barna som kan redde dem. Men hvordan skal de greie å finne dem. Nå trenger virkelig Mr. Szalinski å bruke hjernen for hvordan de skal greie å bli reddet når ungene tror de passer huset alene fordi foreldrene skal bort i helgen, og da barna ikke finner dem tror de at de allerede har reist. Og det er mildt sagt et problem når ikke ungene vet hvordan ståa ligger an og når man er så liten at man bare kan sees gjennom et forstørrelsesglass.... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se et pent hus med fin hage. Vi ser en mann komme kjørende i en bil med posten til dette huset som tilhører familien Szalinski. De har også en helt spesiell postkasse som tømmer seg selv og henter posten selv inn i huset gjennom et rør. Posten kommer rett inn på kjøkkenet og kommer rett i mors frokostblanding. Sønnen i huset klager på at de er tom for peanøttsmør, men mor som snakker i telefonen svarer ham at det er fars ansvar å kjøpe matvareforsyninger. Sønnen går ut i hagen og finner faren med sin veldig spesielle altmulighjelm på hodet som styrer telefon og diverse andre ting og er utstyrt med solpanel som driver det hele. Han er også nå i telefonen der han snakker om sin krympemaskin som han helst vil demontere selv sier han. Den skal nemlig flyttes til Washington. Sønnen påpeker igjen at de er tom for peanøttsmør, men han er ikke sikker på om far har fått det med seg. Far er mest opptatt av at hans krympemaskin skal settes på museum sammen med grammofonen. Dette er den andre oppfølgeren til filmen ‘Kjære, jeg krympet barna’ fra 1989. Den ble fulgt opp av ‘Kjære, jeg forstørret barnet’ i 1992 og så kom altså denne oppfølgerfilmen som er fra 1997. Denne gangen som i den første filmen blir også familien krympet. Bare at denne gangen er det foreldrene som blir krympet og barna som skal forsøke å redde dem. Men barna er mest opptatt av å lage fest i huset når de tror at foreldrene er dratt avgårde for helgen. Det er jo ikke egentlig nok nytt her til at man føler at det var særlig vits i å lage en by film. Man har med andre ord sett dette litt fra før av. Dette er egentlig bare som en svært dårlig versjon av den første filmen. Her har man egentlig ikke klart å komme opp med noen gode ideer og hele manuset virker egentlig bare veldig banalt og nødmessig laget. Her må de deale med en kakkelakk, kjører bilbane og er inne i såpebobler. De kommer opp i dippen til barna og forsøker å holde seg i livet med alle kunstens regler. Og det er så mye teite ting her at man helt slutter å himle med øynene av alt det som egentlig ikke henger på greip her. Humoren her er svært plump. Det er vel egentlig ikke noe man ler av her. Dette er en familiefilm av det mer slette slaget og kommer aldri opp mot sine forgjengere. Her er nesten all humoren bygget opp rundt den klossete og eksentriske oppfinneren. Humoren i de forrige filmene var jo ikke helt på topp den heller. Men filmene underholdt oss likevel med alt som skjedde der. Her får man bare nødunderholdning og det er langt fra det man virkelig opplevde i de andre filmene som til tider var noe man likte å se. Her har man egentlig bare plukket elementer fra de andre filmene som ikke er i nærheten av like underholdende. Det er også slik at effektene ikke er bedre laget her til tross for at denne filmen er laget en god del år etter de andre filmene. Budsjettet er nok langt i fra like høyt og det merkes litt her. Ting er helt ok, men er ikke noe man helst vil bruke tid på. Filmen er nok litt bedre for barn som sikkert liker bedre den enkle og litt lekne stilen her. Spenningen er jo ikke helt den store her, men vil nok fungere for barna som vil lettere leve seg inn i dette. Rick Moranis som er best kjent for å spille i Ghostbusters og denne krympe-trilogien er nok en gang tilbake i hovedrollen her som den sprø oppfinneren. Han gjør en helt grei innsats her. Moranis er en passe artig kar, men som her ikke klarer å redde mer enn akkurat bare stumpene i denne filmen. Resten av castet er nye folk som det ikke er verdt å nevne da de ikke er noe kjent uansett. For å oppsummere så kunne mye her vært bedre laget. Manuset skulle mildt sagt hatt minst en overhaling før man valgte å lage dette. Noe her fungerer jo greit og filmen blir veldig ok minus å se. Man får noe av det man forventer seg, men ønsker jo hele veien mer underholdning enn dette virkelig gir deg. Det er jo også for noen plagsomt moraliserende på slutten her. Dette er en platt familiefilm uten de helt store øyeblikkene. Om man ikke har opplevd noen av filmene i serien så ville jeg heller brukt tid på å koste støv av de to første filmene som faktisk føles mye mer verdt og se og er også bra underholdende. |
|||
