Etter 300 år med føydalstyre kom skipene fra vesten og det ble keiserstyre under Keiser Meiji. Landet ble åpnet mot Vesten og europeiske ideer begynte å nå folket. Den stygge politiske kampen vedvarer og kjøpmennene er fortsatt grådige. Korrupte embedsmenn og en sløsaktig adel går aldri under. Fattigdom gjør at borgerne og bøndene er gått tom for tårer og ingen hører. Men i denne verden fines det en kvinne som lever for hevnen. En velkjent, ung skjønnhet som i sitt bryst skjuler nag mot bitre fiender. Folk sier at en ond verden ikke renses av hvit snø, men av blodfarget snø. Vi følger Yuki blir satt til verden i fengselet før moren dør. Yuki vokser opp med innstillingen at det som gir livet mening er å søke hevn over de forbryterne som myrdet hennes far og bror, og forbrøt seg mot hennes mor. Hat og kjærlighet er knyttet sammen av ondt blod. Hun blir god med sverdet og gir seg aldri før blodet flyter hos sine fiender...

Filmen begynner med barnegråt en snøfull natt i fengselet. Året er 1874 og det hele begynner i Tokyos fengsel, Hachioji-anstalten. En baby gråter mens de kvinnelige fangene gremmer seg. Ved siden av ligger moren og puster tungt. Hun er syk og kaller ungen for Yuki. Moren synes synd på sitt eget barn som må bære bitterheten i seg. Hun mener at barnet er født til å hevne sin mor. I neste scene er vi ute i snøen dere en yndig kvinne beveger seg langs muren med en paraply over hodet for å holde unna snøen. I det det kommer noen menn mot henne, gjemmer hun seg i porten i muren. Hun kommer så gående ut av porten som om hun kom derfra. Mennene stopper og spør hvem hun er. Etter å ha hørt et smell går de til angrep på henne og skal til å spidde henne. Men hun hopper unna med en salto og hugger av armen på en av mennene med Samuraisverdet sitt så blodspruten står ut av armen på ham og skrikene brer seg i den løgelige luften. Etterpå slakter hun også de andre mennene med sverdet og noen andre triks som hun har i ermet. Den gamle mannen som dør sist spør henne hvorfor hun gjør dette. Hun svarer at det er hevn for urett. Hun hevner Lady Snøblod.

Karakteren Yuki er en dødelig liten skjønnhet som man aldri bør spøke med. Hun har rett og slett et eneste oppdrag i livet sitt og det er å hevne seg på fire grufulle banditter som ødelagte familiefreden for etten som levde før Yuki så dagens lys. Hennes vei til livet er også en direkte følge av bandittenes missbruk av moren hennes. Det er med andre ord ikke akkurat en solskinnshistorie vi får fortalt her. Yuki blir lært opp av en gammel læremester til å bli den hensynsløse morderen som hun etter hvert forvandles til. Nå kan bandittene angre dypt på at de gjorde livet surt for Lady Snøblo.

Dette er filmen som inspirerte Quentin Tarantino til å lage Kill Bill. Man merker at dette en en spesiell, men stilig film. Åpningsscenen er veldig visuelt flott for sin tid. Det gir deg noe å få kontrastene mellom det røde blodet og den hvite snøen. Hun går nesten i ett med snøen i sin hvite tøffe stoffdrakt og med den blodrøde paraplyen glir hun vakkert inn med helheten i det vi ser. Men til tross for at ting ser ganske tøft ut her til tider, merker mann at filmen begynner å dra på årene. Blodet er for eksempel alt for tynt og nesten orangerødt i fargen, men det er ting man bare må svelge når man ser en eldre film av dette merket. Og heller ikke den syke detaljen med at blodet spruter ut av kroppen er noe man synes ser særlig ekte ut. Men det er jo en stil som er svært velkjent og som også har og hadde livets rett i filmhistorien. Man merker at dette er en litt typisk exploitationfilm med kreative kunstneriske løsninger for å dekke over det manglende budsjettet. For denne filmen er ting svært kult laget reint visuelt, hvis man ser bort fra skuespill og annet som man ikke hadde helt kontroll på, så er det noe herlig sjarmerende over denne filmen. Lokasjonene er flotte og alt er liksom tilgitt så lenge man får slike flotte løsninger på hvordan ting presenteres. Man kommer også raskt inn i stilen filmen er laget i også.

Fortellingen er gjengitt med et ambisiøst litt overkunstnerisk språk. Man går ofte litt rundt grøten for å si ting med andre ord på en vanskeligere måte hva man egentlig mener. Man har med andre ord lagt litt tykt på her for å skape ekstra dramatikk. Historien er ikke noe man hungrer etter å se hvordan ender, det er liksom litt gitt her, men det som er kult her er å se hvordan filmen beskriver hver og en av actionsekvensene som virkelig gjør denne filmen. Det er litt av noen kampscener man blir vitne til her. Folk dør som de vrir seg i smerte og skulle fått slag. Samuraisverdet blir brukt heftig og effektivt for å kutte, stikke og ellers gjøre ende på bandittene som her er ment fra begynnelsen av her av å flyte i rød veske eller blod om du vil.

Om du elsker såkalte B-filmer, kommer du nok til digge denne filmen. Dette er som kremen av det man kan kalle lavbudsjettfilm. Man liker rytmen og måten filmen flyter på. Klippingen og hvordan filmen henger sammen på er svært effektiv. Her er det liksom slik at man gleder seg til en neste actionscene hele veien. Det er jo selvsagt overdrevent til tusen, men det er jo det som gjør dette ekstra tøft. Skuespillet er som sagt ikke det beste, men dette er ikke en film der det er så vesentlig del for å kunne formidle det en vil med dette. Man klager ikke mye her på actionen. Skulle det vært noe, så etterlyser jeg kanskje litt mer kampsport bakt inn i scenene med sverdet som kunne fått dette til å se enda stiligere ut. Actionen er jo også veldg rett på sak. Man kunne nok drøyet disse snopescenene enda mer. Her får man se at en kvinnelig morder kan klare seg fint selv mot ørten menn. Det er noe litt kult over akkurat det og se at det kvinnelige kjønn kan vinne over mannen i strid.

Jeg må si at jeg likte godt denne filmen. Det er gøy å se folk lage effektfull film på sparsomme budsjetter. Jeg har også en litt forkjærlighet for de store tøffe muskelbarskingene fra slutten av 70-tallet og helt til begynnelsen av 90-tallet, og dette var på en måte samme innpakning med en litt annen utførelse som det. Det er også gøy å suge mer inn av en østenispriert kultur fra tykkeste Japan. Jeg elsker jo også samuraier og den tiden dette skal handle om. Det skjer heller ikke veldig mye i filmen, men det er noe eget med hvordan denne filmen forflytter seg fra mord til mord med hevnerisk lyst. Musikken er også svært frisk og herlig 70-talls til tider. Mens mye av filmmusikken som man bruker høres mer eksperimentell ut med enkle strykere og en masse lyder som føles som en litt billigere løsning. Men alt i alt er dette en ganske annerledes og spesiell filmopplevelse. Man kjenner også igjen litt av stilen i Kill Bill og merker at Tarantino gjorde en tributefilm til denne. Og som alltid når Tarantino låner elementer til sine filmer, klarer han både og raffinere og løfte verket til et helt nytt nivå. Lady Snowblood er aldri den klassikeren som Kill Bill er, og alltid vil være, men denne kan også slå fra seg litt som film den også i alt sitt sparsomme filmmakeri. Det er ikke rart at dette blir betegnet som en skikkelig godbit av en kultklassiker.