|
Anmeldelse av Howard Sterns edle deler [ Private Parts ] - Film (1997)
|
Film: Private Parts (1997)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie, Drama
Land: USA
Regi: Betty Thomas
Spilletid: 109 min
Datoer:
| 1997-05-12 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.2 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (19 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Howard Stern har laget mange syke radioøyeblikk som man bør få med seg
Publisert: [ 8. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Historien begynner på nittensekstitallet. Howard Stern var en gutt som alle synes var litt rar. Han så aldri sin far og når han gjorde det fortalte han alltid at Howard var en tosk. I tillegg tok han med Howard på jobben en dag i året på radiostasjonen og det likte Howard. En gang han er på radiostasjonen ser han en radioprogramleder som knuser plater rett før han går på luften. Fra det øyeblikket av så viste Howard at han ville underholde på radioen. Showbusiness var virkelig for ham. Til hans 12-årsdag kjøper moren hans noen marionettdokker og det fører til at han sprer glede overalt hvor han opptrer med dem. Han er også svært flink til å komme opp med de villeste historier om dem rundt seg. Han gikk på skole med bare svarte og fant da ut at han var svært lite velutrustet nedentil i forhold til dem og begynte med dop på grunn av det som bare egentlig gjorde ham paranoid. Han finner ut at skolen ikke er noe for ham og begynner på College med en egen radiolinje. Howard treffer en meget pen dame i Allison og finner ut at den enste måten å få snakket med henne er å lage en kortfilm der han overbeviser henne om at hun er stjernen. De blir så kjærester. Han får så en jobb i en liten radiostasjon, men blir omrokert til programdirektør etter kort stund med klar tal om at han har en trøtt stemme og ikke passer på luften. Men Howard klarer ikke denne jobben i lengden fordi han vil egentlig bare være på luften der han føler han hører hjemme og får seg en ny programlederstilling på en annen radiokanal. Howard famler seg fram mot hans vei mot toppen av radioverdenen med sin svært særegne stil, ville ideer og påfunn... |
|||
|
Anmeldelse: Helt i begynnelsen her ser vi en dame midt i livet som står ute og røyker en sigarett. Så snur hun hodet mot oss og begynner å fortelle. Hun sier at han var frastøtende, irriterende og slibrig. Så pør hun om hun skal fortsette å beskrive ham. Hun forteller om at en gang ville han lage en konkurranse hvor de skulle gi et nytt toalett til den lytteren som kunne prestere de største fekaliene mens vedkommende var på luften. Hun spør så hva det kunne ført til. Så begynner han å snakke. Han forteller at når han ser tilbake på disse øyeblikkene i livet hans så ville han så gjerne at det skulle lykkes. Han ville at det skulle ha vært århundrets nummer. Han ville at alle skulle snakke om ham. Om Howard Stern. Men det er når man satser på slike ting, at det vanligvis går galt. Så ser vi Howard Stern kommer ned på scenen som prompemannen i et passende superheltkostyme til den jobben. Så fiser han ned frontsiden på programvertens talerstol. Han går av scenen og hørte publikum rope og huie, og han antok at hans nummer hadde vært en stor suksess. Men så fant han ut at hans medkunstnere ikke forstod ironien i hans nye superhelt og bare lo av ham og synes han var en idiot. Alt han ville var bare å inspirere andre og så ble han i stedet bare en vits. Han kom da til en konklusjon av at alt han gjorde alltid hadde blitt misforstått. Så ser vi ham på flyplassen der han kler av en dame med fantasien mens han snakker med en forretningsforbindelse. Han får så sin billett til New York og setter seg så inn på flyet. Der kommer en dame inn og ser at flyet er helt fult bortsett ved siden av Howard. Hun spør betjeningen om det går an å sitte andre steder, men blir fortalt at det er det eneste ledige setet og hun setter seg så motvillig ned. Filmen er basert på livet og karrieren til den ekte Howard Stern. Filmen bygger også på Sterns bok og filmen har også Howard Stern i hovedrollen som seg selv. Dette er som en slags versjon av 'Man on the Moon' bare at Howard ikke er fult like rar som Andy Kaufman. Men selv om det ikke er like absurd og morsom så er jo også Sterns liv noe som egner seg ganske bra på film det også. Han ser jo litt merkelig ut også og det gjør jo også litt til at dette faktisk blir en del artigere. Man er så lei av pene vellykkede folk på film som viser sin karriere fram som et utstillingsvindu. Og det er jo en god del situasjoner her som faktisk er såpass gøyale og småsnodige at man smiler en del av dem. Howard er ikke alltid den smarteste fyren og det ligger han heller ikke skjul på her, men det er noe ved ham som gjør at lytterne elsket ham. Howard er en mann som nesten aldri gir opp sin drøm og det gjør at han til slutt lykkes stort etter en lang vei med mye stanging mot veggen for å til slutt komme gjennom. Han er så impulsiv og kommer med såpass mye sprø påfunn og skaper jo etter hvert her virkelig radiohistorie med en del øyeblikk. Her får man øyeblikk som når han har en totalt naken dame i studio som han spør ut om alle de sykeste ting eller har sex med en innringer over radioen. Filmen er bra morsom til tider selv om dette aldri tar av helt slik som man håper på. Howard Stern er en mann som gjør mye absurd og noe av det særeste er noe jeg satte litt pris på. Når han bare snakker om penis og sex er han ikke like morsom og går da mer i en gate som virkelig er alt for staket opp, selv om noe av dette også er bra morsomt når det treffer deg litt innimellom. Humoren her består i absurde situasjoner på radioen og artige betraktninger i form av Sterns fortellerstemme. Jeg ser for meg at man har fått mye gratis her fra Sterns bok og hans tilstedeværelse i denne filmen. Stern er jo også en svært særegen fyr som er ganske snill og koselig privat og blir et slags radiomonster når han er på luften på radioen. Denne transformasjonen er noe som fungerer bra her. Man skulle jo tro at en film om en radiostjerne ikke egnet seg like bra på film, men det gjør absolutt Howard Sterns radioøyeblikk. Det er også svært mange ganger man får se Howard sitte i radiostudioet sitt, men det er heldigvis litt variasjon i det som presenteres. Og når man også får en del av reaksjonene på Howards påfunn er det jo noe som gjør at dette blir passe underholdende. Det blir også mye moro ut av at radiostasjonene ikke kan fordra hans radiostil og det blir ofte for dem en hard balansegang mellom lyttertall og hvordan deres stasjons rykte blir når Howard er på luften. Her får man se hva som skjer når stasjonene forsøker å temme Howard Stern. Og det sier jo også sitt når ingen vil jobbe med ham fordi de ikke vet helt hva som skjer med ham rundt dem. Jeg hadde egentlig ikke hørt om Howard Stern før denne filmen kom på kino. Man hadde aldri trodd at en radiomann kunne underholde så mye som dette, men det blir litt endret etter denne filmen. Denne filmen er ganske bra underholdende og Howard Stern er ganske bra som seg selv her. Og når man også får den alltid så velspillende Paul Giamatti i rolle som Sterns programdirektør her så klager en ikke over det heller. Giamatti er artig når han blir irritert her over Sterns syke påfunn på luften. Men til tross for at dette sjarmerer deg og underholder deg med disse øyeblikkene som er ganske artig her, så blir aldri dette noe man virkelig omfavner helt som stor underholdning. Filmen er dog veldig enkelt formidlet, men fungerer greit til å formidle mye av Sterns absurde og turbulente karriereøyblikk. Om man liker litt småslibrige absurde typer som utfolder seg og skaper mye moro ut av nesten ingenting så er dette filmen du bør prøve deg på. Dette passer ganske bra for nesten alle aldersgrupper, men for deg som ikke kan se en naken dame eller ti på film så er dette noe du bør styre unna da de popper opp innimellom her. |
|||
