|
Anmeldelse av The Crow 2 [ The Crow - City of Angels ] - Film (1996)
|
Film: The Crow - City of Angels (1996)
Aldersgrense: 18 år
Kategori: Action, Thriller
Land: USA
Regi: Tim Pope
Spilletid: 90 min
Mediarating:
 2.5 av 6Keyword:
Hevn
|
||
|
Serie: Crow | The Crow (2024) | The Crow: Salvation (2000) | The Crow 2 (1996) | The Crow (1994) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (17 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Slett oppfølger som aldri makter å stille opp med noe
Publisert: [ 9. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Sarah er tilbake og er blitt en del år eldre. Nå har hun flyttet til Los Angeles. En natt kommer kråken til henne og viser vei til havnen der en mann med navn Ashe Corven gjenoppstår med store krefter. Han får nå hjelp av Sarah til å få sin hevn over en gjeng kriminelle som drepte ham da han og hans sønn da de var vitne til et mord. Sjefen Judah Earl i den kriminelle gjengen er fascinert over Ashe Corvens nye krefter og vil ha dem for seg selv også. Nå er blir det duket for et voldsomt oppgjør når Ashe vil at de kriminelle skal betale for sine synder mot ham som rev ham bort fra livet som han elsket... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at en kropp faller ned i vannet. Ut av tåken kommer en kråke flygende inn over storbyen Los Angeles. Så hører vi en jentestemme fortelle at hun tror på et sted, hvor hvileløse sjeler vandrer. Tynget av sorg venter de på å kunne rette opp uretten. Først da kan de gjenforenes med dem , de elsker. Noen ganger viser en kråke dem veien. For noen ganger er kjærligheten sterkere enn døden. Vi ser så kråken lande på et takvindu over en jente som ligger å sover. Hun drømmer og har mareritt og det gjør at hun brått våkner. Hun tar seg en dusj og går ut en tur. Hun sier at de kaller byen for ‘englenes by’, men hun ser bare ofre. Hun mener heller at det er dopens og mørkets by. Judah Earls by. Hun stopper i undergrunnen der hun snakker med jenten, Grace, som sitter stille og forlatt i et hjørne. Hun presenterer seg som Sarah og sitter seg ned med jenten og byr henne på varm kaffe og mat. Deretter hopper vi til et helt annet skittent sted der en farget mann forteller at han tilbyr en rekke tjenester til de som er svake i kjødet. Og for dem som er hektet på stoff så tilbyr de varer for dem også. Det er Judah Earl som snakker og han ender med å sette en narkosprøyte på en mann som han ikke liker. Dette er oppfølgeren til kultfilmen The Crow fra 1994 som baserte seg på en tegneserie. Denne oppfølgeren begynner litt vagt og man får aldri helt taket på at det er den store handlingen her. Det er litt for lite som skjer her og det blir bare en masse flashbacks og nødhandling som man aldri gidder å bry seg noe særlig med. Det er liksom som om filmen egentlig bare kjøres helt på tomgang på manuset. Også Ashe Corven i Vincent Perezs skikkelse ser litt for kjip ut her. Han ser rett og slett ut som en dårlig klovn her til tider og har langt i fra samme karisma og framtoning som det Brandon Lee klarte å gjøre svært bra i første film. Man har dog beholdt det samme konseptet og man kjører her egentlig bare en ny historie i samme univers og det at man har med denne Sarah fra første film vitner mer om en desperat handling enn noe som passer godt in her fordi hun har jo egentlig ikke noe med det som skjer her å gjøre og presses egentlig bare inn i handlingen. Nok en gang er det en snill mann i hovedrollen som blir revet bort sammen med sin elskede sønn. Man får med det utgangspunktet for denne filmen der han skal hevne de skruppelløse kriminelles handlinger. Man fikk jo også vite i forrige film at kilden til kraften i den som blir brakt til live igjen sitter i kråken. Det er dessverre ingenting nytt å spore i denne filmen som kunne kastet inn noe mer popcorn til seerne. Det hele fortoner seg mest som en blek kopi av første film. Det virker som man prøver for hardt her å gjøre film over samme lest som den første, men det hjelper aldri så lite når man har et så dårlig manus som det man her stiller opp med. Nå var ikke historien det beste i første film heller, men der hadde man en svært stødig regi å klamre seg fast til som gjorde filmen svært severdig til tider. Det er mye virring på kameraet og andre effekter som bare virker mer forvirrende enn tøft. Man kjenner igjen at dette forsøker å være en Crow-film, men man underholdes langt i fra like mye som i første kapittel. Selv ikke Iggy Pop klarer å redde dette opp av gjørmen. Det hele blir bare latterlig her og det er litt synd når en egentlig forsøker å oppnå det stikk motsatte. Dette blir aldri i nærheten av skummelt. Man makter ikke å skape den samme dystre stemningen som i første film. Tim Pope gjør her en dårlig innsats og klarer bare såvidt å redde stumpene slik at dette ikke blir den største drittfilmen. Det er ikke rart at han ikke har fått ny tillit til å lage filmer etter dette forsøket på å puste liv i The Crow-universet. Han har erfaring fra musikkvideouniverset og det synes litt her. Han forsøker å gjøre dette på en måte man ofte ser i musikkvideoer, men dessverre har han ikke gode nok folk rundt seg og ser ikke at dette egentlig ikke fungerer i mer enn noen sekunder av gangen, og det holder ikke når man lager film. Dette ser også litt påtatt fake ut også og man tror ikke nok på det man opplever her. Man føler det er langt fram til det visuelle uttrykket som Alex Proyas skapte med den første filmen. Alt i alt er dette en film som ikke frister til noe gjensyn noen gang. Man hadde jo i det minste håpet på at dette hadde noe å stille opp med når det gjaldt det å komme med en ny mørk historie fra kråkeuniverset. Men dessverre blir dette like dårlig som man frykter etter å ha sett begynnelsen av filmen. The Crow 2 kommer seg med andre ord aldri opp av gjørmen og er bare en svak skygge av første film. Det er jo en viss minimum av underholdning her, men for det meste er dette svært svakt. Dette mangler veldig mye energi og action som man synes er kul nok. Man skjønner jo aldri helt hva man har villet med å lage denne filmen. Den er jo nesten kliss lik den første bare med mye dårligere vrier og vendinger i alle ledd. Man burde også ha jobbet mye mer med manuset her. Det blir litt for mange sekvenser her som åpnebart bare er der for å strekke ut handlingen og det er bare trist å se. Man skulle aldri tro at det var selveste David S. Goyer som stod bak manuset, men et sted må vel alle begynne og han har jo fått litt mer dreisen på det etter hvert med filmer som Blade, Batman Begins og The Dark Knight. Men mesteparten av skylden ligger i regissørens mildt sagt slette innsats her som gjør at dette nesten framstår som en parodi på seg selv til tider. |
|||
