|
Anmeldelse av High Society - Film (1956)
|
Film: High Society (1956)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Biljakt, Musikal, Romantikk
Land: USA
Regi: Charles Walters
Spilletid: 111 min
Mediarating:
 4.3 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Fornøyelig musikal som får deg greit med på notene
Publisert: [ 10. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Den suksessfulle jazzmusikeren C.K. Dexter Haven ble dessverre skilt fra sin kone i sosietetsfruen Tracy Samantha Lord fordi hun ikke ville ha ham lenger. Men Dexter har ikke klart å glemme henne enda og er fremdeles forelsket i henne. Hun er akkurat på vei til å gifte seg med en ny mann i George Kittredge. Magasinet Spy sitter på pinlig informasjon om Tracys far og presser seg derfor på for å dekke Tracys bryllup mot at de ikke trykker artikkelen om Tracys far. Spy sender reporteren Mike Connor og fotografen Liz Imbrie for å dekke begivenheten i Tracys bryllup. Tracy liker ikke at disse reporterne skal være tilstede i hennes privatliv. Hun lager en hevn og gjør seg til og later som om hennes onkel Willy er hennes far. Reporteren Connor faller også for hennes yndige framstilling og flotte utseende. Nå må hun velge mellom tre menn som står klar til å elske henne for resten av livet sitt... |
|||
|
Anmeldelse: Selve filmen begynner med at vi får se et flott kaksete eiendomsområde ovenifra som ligger pyntelig til ikke så langt fra kyststripen. I mens vi ser dette så hører vi en trivelig men hes stemme som synger om overklassen (‘High society’). Vi får så se mannen som synger som sitter i grå dress og stråhatt mens han synger sin calypsoversjon av sangen sin. Det er legenden Louis Armstrong vi ser og hører her og han er litt av en sjarmklump når han kjører på med det karakteristiske smilet sitt. Han sitter i bussen sammen med bandet sitt og synger om overklassen mens han røker. Når sangen slutter sier han at historien begynner. Bussen kommer fram til et stort fornemt palass av et hus. Tjeneren kommer og viser dem inn så kommer Dexter ned fra andre etasje ned de flotte røde trappene akkurat som om det skulle vært en superstjerne han var. Armstrong kommenterer at dette rommet er så stort at man kunne spilt fotball der inne. Deretter blir Dexter kommandert inn i et annet rom for å snakke med noen eldre damer. De forteller at han har reddet dem siden de nå har musikk til festivalen sin. Telefonen ringer og en liten jente er i den andre enden. Det er Caroline Lord som er kort og spør om det er Dexter og når han svarer så legger hun bare på. Så følger vi familien Lord litt. Med fru Seth Lord som sitter å gjør klart til datterens bryllup. Det er Tracy Lord som nettopp har skilt seg fra Dexter som skal få seg enda en ny ektemann. Dette liker ikke Caroline som forsøker i hver mulighet hun har til å snakke om Dexter til henne i håp om at de vil finne sammen igjen. Så hører hun Dexters sang som han har skrevet til henne komme fra nabotomten og hun går over for å snakke et alvorsord med Dexter. Her får man en musikal basert på Philip Barrys stykke "The Philadelphia Story". Jeg har ikke sett stykket, men her har man som man i tittelen hentyder valgt å legge handlingen til de rike sosietetsfolka som man ser på som den store amerikanske drømmen. Men her får man se at de også ikke er så forskjellig fra oss dødelige når det gjelder det som virkelig betyr noe i livet som kjærligheten. De sliter med de samme kvalene som resten av befolkningen og Traci er ikke noe bedre enn den jevne dame med sin framtoning og litt for spontane valg av partnere. Man blir kanskje litt høy på pæra når man tror at man kan velge og vrake slik som det Traci her kan gjøre. Når en er så populær så er det ofte veldig vanskelig å se hvem som egentlig bryr seg om henne som noe annet enn et trofe som man kan ha på peishyllen. Her får vi se drama som skjer når tre menn kjemper om en dame. Ikke særlig originalt, men passe fornøyelig slik det er lagt opp her. Grace Kelly spiller Tracy Lord på en svært yndig og stjerneverdig måte. Jeg har jo sett et par filmer med henne fra før av men da visste jeg ikke hvem hun var. Alle har jo hørt om Grace Kelly, men helt hvordan hun ser ut må man jo tilbake til de gode gamle filmene for å få et skikkelig inntrykk av henne. For å spille den sjarmerende gentlemannen Dexter finner vi Bing Crosby. Han er jo dyktig på å synge og gjør sine sangnummer på en fortreffelig måte. Og som reporteren Connor fra Spy Magazine finner vi ingen ringere enn musikkstjernen og også skuespilleren Frank Sinatra. Han er nok bedre på sang enn på skuespill, men er ikke så verst her og gjør en brukbar rolle som en ny svermer for den store baben Tracy Lord i Kellys skikkelse. Filmen er jo passe fornøyelig fra første stund. Dette er bra vell-laget og man får en del bra produserte scener her med flotte sanger fra diverse storheter som Louis Armstrong, Frank Sinatra og Cole Porter. Mens Armstrong står for låter som ‘Now You Has Jazz’ og tittellåten ‘High Society’ får vi Sinatra til å framføre ‘Who Wants to Be a Millionaire?’ og ‘Well, Did You Evah?’. I tillegg får man Crosby og Kelly som deler Cole Porters flotte sang ‘True Love’. Sangene er jo noe av det bedre i denne filmen og de får deg til å svinge med å engasjere deg litt ekstra. Selv for meg som egentlig ikke liker slike musikalfilmer så falt denne filmen bra i smak når den er på sitt beste. Man lar seg med andre ord rive litt med og dette var alt annet enn kjedelig som jeg hadde fryktet stort på forhånd. Regissør Charles Walters gjør en god jobb her for å skape denne filmen. Dette framstår som passe en passe klassisk film som tåler et gjennomsyn eller to enten man liker musikaler eller ikke. Denne filmen mangler dog det siste lille ekstra for å virkelig skinne oppe med de store filmene i denne sjangeren som ‘Singin´n in the Rain’, ‘Trollmannen fra Oz’, ‘The Sound of Music’, ‘Mary Poppins’ og ‘West Side Story’. Selv om ‘High Society’ er en bra fornøyelig film så skaper den aldri de helt store øyeblikkene som man får av blant annet de overnevnte musikalene. Filmen framstår som et stykke som kanskje safer litt mye og ikke tar noen sjanser. Det hele kan kanskje bli litt enkelt i lengden og det er ikke helt den store utviklingen i filmen. Man gjennomskuer jo også at det hele er veldig såpeaktig til tider og oser også litt av å bære preg av sin opprinnelse som rot i teateret. Man føler blant annet at en del av skuespillet blir litt for teatralsk til tider. Og man kjøper ikke alt som forgår her til en hver tid. Også en del av sangene får ikke formidlet godt nok i filmen. Sangen er fine nok de, men det ser ikke alltid ut som om de virkelig kommer ut av munnen til de som skal synge dem. De kan med det virke litt for påklistret når de ikke treffer helt. For å oppsummere så er en greit med på notene her. Det er ikke så mye å ta denne filmen på og den virker ganske grei når man ser den. Det hele blir såpass fornøyelig selv om det nok vil passe best på den kvinnelige seer. Det er en film som menn fint kan se uten å kalle seg homo. Dette er jo også en komedie der replikkene og situasjonene skaper all humoren, men det er ikke noe man ler av og det hele framføres mer på smileplanet. Det er mer sangene som egentlig redder denne filmen og gjør den verdt å se. Grace Kelly er passe søt som blikkfang her, men man kunne funnet noen bedre, yngre og kjekkere karer til henne, de er dog flink til å synge og det er jo sikkert mye av grunnen til at de ble plukket ut. Filmen virker kanskje litt stillestående og det skjer ikke så mye som man kanskje ønsker, men det er jo en kjent sak at eldre filmer har et mye lavere tempo og tar seg mer tid til å fortelle ting. Slutten redder dog noe av inntrykket man får her og den er jo faktisk ganske bra tidig som vi sier på bergensk. Og når enden er god så er alt ting godt... I alle fall fungerer denne filmen bedre enn man hadde sett for seg på forhånd for å ikke ha hørt noe særlig om den før man så den. |
|||
