|
Anmeldelse av The Crow: Salvation - Film (2000)
|
Film: The Crow: Salvation (2000)
Kategori: Action, Kriminal, Drama, Fantasi, Grøsser, Thriller
Land: USA, Tyskland
Regi: Bharat Nalluri
Spilletid: 102 min
Mediarating:
 2.5 av 6Keyword:
Hevn, Kirsten Dunst
|
||
|
Serie: Crow | The Crow (2024) | The Crow: Salvation (2000) | The Crow 2 (1996) | The Crow (1994) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (13 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Nok en Crow-film som du ikke trenger å bruke tid på
Publisert: [ 10. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Lauren Randall blir drept under et svært brutalt drap med 52 knivstikk. Alex Corvis blir uskyldig dømt og henrettet for dette drapet på hans kjæreste. Etter han er død blir han brakt tilbake til livet av en mystisk kråke. Han får superkrefter og heler superraskt fra skader. Det gjør at det blir en smal sak for Alex å rømme fra fengselets likkjeller. Videre følger han kråken til en stor politistasjon der han leter etter spor for å finne mannen som var skyld i at han måtte bøte med livet og også ble separert fra sin store kjærlighet for alltid. Nå går han for å få sin hevn for både ham selv og hans kjæreste som døde så alt for tidlig. Alex Corvis følger alle spor i saken for å finne morderen, slik at de kan hvile i sin grav og vite at rettferdigheten er ivaretatt... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen åpner med at vi får se et fugleutstoppingsverksted. Der ligger det mye verktøy på bordene i tillegg til øyne og fugleklør. En utstopper skjærer i en svart kråke og tapper den for blod. Det kryssklippes så mellom utstopperens arm som er full i arr og kråken som lekker blod. Deretter får vi se en demonstrasjon i en gate. Det er masse pressefolk tilstede mens mengden skriker og holder opp plakater. En reporter forteller at de er samlet utenfor statsfengselet for å treffe faren og søsteren til den myrdede Lauren Randall. De skal være vitne til henrettelsen av gjerningsmannen som rev deres datter og søster bort fra selve livet. Alex Corvis som gjerningsmannen heter har bursdag denne dagen og blir 21 år gammel. Men Corvis hevder sin uskyld i drapet og at han ikke har noe med det brutale mordet å gjøre i det hele tatt. Nå er det hans tur til å bli revet bort fra livet for å ta skylden for en annen mann som går fri. Livet er ikke alltid rettferdig. Familien sitter å ser på henrettelsen og hans siste ord er at han er uskyldig. I hans siste sekunder av livet ser han morderen med det karakteristiske arret på armen som Alex ikke hadde, men som juryen valgte å se bort fra da de dømte ham. Dette er den andre oppfølgeren til filmen The Crow som er basert på en tegneserie fra slutten av 80-tallet. Her får man nok en ny The Crow-film og man håper jo på at man kunne snu trenden fra den andre filmen som nesten falt helt i grus. Konseptet at noen blir drept som elsker hverandre og kommer så tilbake til livet for å få sin hevn er beholdt. Det føles nesten litt kjipt at man ikke klarer å få litt mer originalitet inn i manusarbeidet. Det er jo greit at det var sikkert slik tegneserien og den første filmen framstod, men man trenger jo ikke jobbe som en copycat i film etter film for å forsøke å skumme fløten av The Crow. Riktignok forsøker man å komme med litt småoverraskelser her underveis som at saken ikke er så enkel som den ser ut som, men da er det allerede for sent å komme med ess i ermet når filmen allerede er oppfattet som litt smårotten. Det at man skal gjette hvem som egentlig står bak det hele er jo litt nytt, men det tar som sagt for lang tid før dette elementet kommer på banen. Det hele begynner alt for klassisk og kjedelig og man burde greid å lagt dette opp på en mer spennende måte enn det man har klart her. Sminken til hovedpersonen er også litt for kjip og fungerer ikke etter hensikten. Han ser bare ut som en trist freak mer enn noe man synes skal virke skummel. Det mørke med filmen er også beholdt og det er sminken til hovedpersonen her også.Men til tross for dette blir dette aldri det helt store. Det er liksom som om futten luften har gått litt ut av ballongen og dette bringer virkelig ikke noe nytt friskt kjøtt på disken. Det føles jo litt småkjipt når man bare maler videre på det samme gang på gang. The Crow-konseptet var ikke så genialt i seg selv at det tåler film på film med akkurat samme oppskriften med en liten vri. Det var det visuelle uttrykket som var flott og virkelig gjorde den første filmen, og her er det ikke til stede i nærheten av det nivået. Man har i denne filmen valgt å gjøre det enda litt enklere enn den andre filmen også som faktisk prøvde men ble for klisjépreget og for latterlig. Her får man noe litt annet igjen, og man ligger ikke skjul på hva man vil med denne filmen annet enn å tjene en slump med penger fra videomarkedet som nok vil plukke opp denne filmen fordi mange vil huske den første filmen som god i serien. Man forsøker riktignok å kjøre på med litt rockemusikk for å forsøke å få litt energi inn i filmen, men det blir litt for spedt til å spe på den typiske rett på video-følelsen som denne filmen sliter med. Det hjelper ikke at man byr opp med litt billig action i ny og ne heller. På skuespillersiden byr dette heller ikke på det helt store. Riktignok kan denne filmen skilte med stjerneskuddet Kirsten Dunst høyt oppe på rollelisten, men det trengs også en god hovedrolle også for å skulle gjøre det bra på den fronten. Dunst spiller okei hun her, men når den alt for anonyme Eric Mabius blir satt i førersetet så blir aldri denne filmen helt det store. Det blir også noen andre kjente fjes man får innslag fra her som William Atherton (Die Hard), Jodi Lyn O'Keefe (She's All That og Prison Break) og Fred Ward (Flukten Fra Alcatraz, The Right Stuff, Marksommer, Short Cuts og Mannen med den nakne pistol 33 1/3). Og når man i tillegg får en helt uinspirerende regi av Bharat Nalluri så blir dette en film man rett og slett ikke bruker kalorier på å anbefale videre. Det at dette tar seg litt opp redder denne filmen fra å ende som en rein katastrofe. Filmen er lagt opp som en grøsser og forsøker seg på en del gufne scener innimellom uten å lykkes noe særlig bra. Man blir aldri skremt her og det er ingen god trend for en grøsser. Dette er egentlig bare godt nok til å skremme barn som ikke er gammel nok til å se dette og knapt nok det. Til tross for at filmen byr på noen overraskelser så kjeder man igrunnen seg litt på slutten her. Man kjenner igjen den kjipe stemningen av en dårlig film eller mangel på stemning som det jo i virkeligheten egentlig er. Det at man nesten vet hvordan det hele kommer til å slutte ødelegger jo veldig mye her, og når de andre sakene heller ikke er gjort bra så sitter man igjen med så alt for lite av underholdningselementer å snakke om. Og når slutten endelig kommer så blir den alt for latterlig klassisk for en slik film. Man kan med andre ord gjette seg til det meste som skjer her etter hvert som man ser. Og med replikken på slutten her som ‘You are so dead’ så synker filmen enda et hakk. Jeg føler nesten jeg er litt som gir dette en toer på terningen, men vil presisere at den er svak. Selv om toeren på mange måter hadde et mye dårligere manus og alt det, så framstod den som en bedre film når man tenker tilbake og sammenligner den med dette, selv om man ikke akkurat omfavner noen av dem. |
|||
