Bobby Boucher er ikke som alle andre gutter. Han er en svært enkel sjel på 31 år med ørsmå mål i livet. Han jobber som vanngutt på det lokale idrettslaget som driver med amerikansk fotball. En dag kommer han hjem og er litt trist fordi han mistet jobben sin som lagets vanndistributør. Moren hans synes at det er bare flott fordi da kan han være hjemme sammen med henne. Han vil derimot forsøke seg som vanngutt for et annet lag. Moren forteller ham at han mangler sosiale ferdigheter. Folk forstår ham ikke, og det er grunnen til at han ikke har noen andre venner enn sin mamma. Men han tar på seg finklærne og drar til byen for å få bli vanngutten til et nytt lag. Han forsøker seg hos en mindre klubb og får nei der fordi de ikke har økonomi til å lønne ham. Men Bobby er lurere enn som så fordi han tilbyr sine tjenester gratis og da får han jobben. Men snart finner treneren for det nye laget skjulte talenter hos sin nye vanngutt som etter hvert blir lagets store stjerne mot alle odds. Og når i tillegg kjærligheten også dukker opp i horisonten blir det masse å takle for en enkel sjel som Boucher, når så mange ting skjer på en gang og snur hans ‘trygge’ liv totalt på hodet...

Det hele starter langt ute i sumpen der man har begynt å bygge en stadion langs elven. Når man dukker inn på stadionene ser man at det trenes amerikansk fotball. Så ser vi treneren i rødt som smiler og ler når han ser en kar ved navn Lynne Swann, som han ikke er forbauset over å se her. Lynne forteller ham at det er fordi treneren har et bra lag som kanskje vinner enda et mesterskap til. Treneren fortsetter med å fortelle Lynne at hans far sa til ham en gang at det eneste som er bedre enn et krepsmåltid er fem krepsmåltider. Deretter ler han dumt og ekkelt slik han pleier av sine alt for tørre og lite vittige vitser. Så kommer en ung mann inn på stadioen med vann til fotballspillerne. Noen av spillerne kommenterer at nå kommer skittstøvelen. Men denne vanngutten tar sin jobb veldig seriøst og begynner å fylle opp glass for å glede spillerne. Han tar til og med å smaker på vannet og bekrefter at det er rent og kalt og det er det han kaller kvalitets H2O. Så får han en amerikansk fotball i nøtten så han detter overende. Han lager klar en vannstand og sjekker forslagskassen der han har fått en lapp der det står: ‘Kjære vanngutt. Spis dritt og dø. Undertegnet alle.’. Og så blir han sprøytet med vann i ansiktet av en av de store karene på banen. Og så får han en bøtte på hode. Treneren legger merke til den unge mannen og spør seg selv hva denne tosken gjør på hans fotballbane, og så gir han ham sparken. Vanngutten tar det fint og begynner på sin lange reise hjem med sin minitraktor som bare går i maks to kilometer i timen.

Konseptet er akkurat så enkelt som det man frykter her. En alle ser på som en idiot og ikke eier nok IQ til å gjøre det bra om han begynte i første klasse igjen her i begynnelsen. Det er jo noen som er slik på skikkelig fordi de har fått hjerneskade eller andre sykdommer som gjør at de kommer inn i en slik enkelhet. Men det er jo bra at folk er forskjellige og vi bør også ha plass i samfunnet for slike folk. Det er jo også litt på grensen når man begynner å gjøre humor ut av slike simple karakterer. Man forsøker jo heldigvis vil mange si å gjøre denne som ser ut som den store taperen her til stjernen i filmen, og den oppgaven er det selveste Adam Sandler som har fått. Nå smiler du kanskje litt ekstra og tenker at det er en rolle han passer perfekt til siden han gjør så mye annet rart. Her vil jeg si at Sandler forsøker for hardt å være morsom. Han er ikke troverdig for fem øre, og det er jo ikke meningen heller, men det får være grenser for å synke lavt i skuespillertakter. Sandler har laget en dødsirriterende stemme som man ikke kjøper om man ikke er skikkelig overbegeistret for tullestemmer og slike komedier av dette slaget. Du har jo sett dette litt fra før i filmer som Steve Martins ‘Supernullet’ fra 1979, men i forhold til den filmen så har ikke dette like mye sjarm og humor å stille opp med. Dette blir med andre ord like enkel humor som IQ-en til waterboy og det er litt trist. Likevel er det jo litt moro her og dette er kanskje for noen en dødsirriterende film, men jeg vil tro at de som faller for dette faktisk vil finne en del moro i dette. Sandler er jo tross alt en mann som ofte stiller opp med litt humor og om man kjøper denne framtoningen hans så blir nok heller ikke de andre folka her med litt for mye hillbillitakter og for syk framtoning og åpnebare løstenner heller ikke så vanskelig å svelge.

Regissøren heter Frank Coraci og hadde laget to filmer før dette. Den ene av dem var Bryllupssangeren også med Adam Sandler. Men der Bryllupssangeren klarte å være en film for det mer voksne publikum blir dette et slag under beltestedet for den voksne garde her. Man har jo nok ikke de største ambisjonene annet enn å dra inn litt gryn når man setter igang med en film av dette slaget. Dette er en film som man enten ler av eller griner av. Det er jo vanskelig å lage gode komedier og man kan jo slå lett fast at Coraci ikke treffer alle her med denne lavpannede humoren. Det er jo noe i psykologien som benyttes her at man må fokusere på det riktige for å få fram det man vil i seg selv. Også det at man har en mor som ikke liker at gutten hennes er blitt voksen og ikke trenger henne som sin viktigste brikke i livet. Og i tillegg er det jo stor karakterutvikling i Bobby Boucher her. Også for de som har blitt mobbet på skolen eller ikke er så kule i klassen så kan dette være en film som underholder nettopp dem fordi man her gir dem litt inspirasjon i hverdagen selv om dette jo er bare tull. Det er jo også litt hjerte og moral også blandet inn her. Så kan man jo spørre seg om det er nok for å underholde nettopp deg.

Man skal ikke undervurdere at dette nok er ganske bra underholdning for de yngste seerne. Eldre barn og tenåringer er nok virkelig i målgruppen for denne filmen. Jeg husker også at jeg som tenåring så denne filmen på kino og synes den da var grei skuring. Nå som det er gått over ti år siden den tid må jeg innrømme at jeg ikke synes den var halvparten så morsom en gang, men ikke totalt mislykket heller som reinspikka enkel underholdning. Dette er en litt laber Sandlerfilm som nok alle hans motstandere nok godter seg over. Sandler gjør en av sine kjipeste og mindre morsomme roller her og det blir for åpenbart at han ikke var rett mann til denne oppgaven. Likevel er filmen noe man føler ikke suger nok til å straffe den for mye. Dette er som et forsøk på å surfe på Forrest Gump-bølgen der enkle folk også får det til i livet. Men i forhold til Gump så blir dette aldri noe man skjønner seg helt på. Denne Bobby Boucher blir for karikert og mister totalt foten i virkeligheten her som gjør at de fleste eldre faller av i svingene. Jeg ender nok på en treer for en film som man synes er helt ok å se, selv om det blir litt småpinlig innimellom.