|
Anmeldelse av Sound Of Music [ The Sound Of Music ] - Film (1965)
|
Film: The Sound Of Music (1965)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Musikal, Familie, Drama
Land: USA
Regi: Robert Wise
Spilletid: 174 min
Mediarating:
 5 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (15 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Hjertevarm og fantastisk film for hele familien
Publisert: [ 12. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi befinner oss i nærheten av Salzburg i Østerrike i de siste gyldne dager av 1930-tallet. Maria oppgir sitt liv i klosteret for å bli guvernante for den egenrådige Kaptein Georg von Trapp og hans syv barn. Han er enkemann og militærmann og har ståldisiplin over sine barn som lystrer hans minste kommando. Kaptein von Trapp forteller Maria at han håper at hun vil vare lenger enn den forrige barnepiken som bare var der i to timer før hun stakk. Maria lurer på hva som er galt med barna, men han forsikrer henne om det ikke er noe galt med dem. Så gir han plystrekommandoer med en fløyte som får barna til å marsjere ned å stille opp foran sin nye guvernante. Alle barna har til og med sitt eget fløytesignal. Maria forteller at hun ihvertfall ikke lystrer til en fløyte som hun mener bare er for hunder og andre dyr. Med Maria i huset så blir det stor overgang for barna i måten hun er på. Maria er jo en stor kontrast til faren og kommer inn i huset med sin sangglade og lekne stil som lærer barna å være litt barn igjen og ikke bare pyntedukker som skal behage de voksne. Selv om ikke Maria har vært barnepike før så lærer hun svært raskt og snart blir hun hele familiens favoritt og lyser opp deres til nå litt småtriste tilværelse med bare disiplin og ingen stor barneglede. Også von Trapp selv blir bedåret av den yndige damen selv om ham egentlig har sett seg ut en baronesse... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner i de høye snødekte fjellene oppe ved skydekket. Når vi kommer ned under skydekket begynner de flotte fjordene og den grønne naturen å dekke noe av åssidene. Det går mange steder rett ned til den speilblanke fjorden. Vi flyr litt over den flotte naturen og ser den vesle landsbyen som ligger rett ved alt dette. Så flyr vi opp på en åskam der en flott dame kommer løpende mot oss med utstrakte armer som en fugl i det svaiende grønne gresset. Så bryter denne flotte piken ut i sang med den begynnende strofen: ‘The hills are alive with the sound of music’ og så fortsetter den med den engasjerende flotte sangen som alle har hørt. Dette er også forøvrig den superkjente scenen fra denne filmen som man kjenner selv uten å ha sett filmen. Hun får her sunget at hun elsker å synge på en engasjerende måte. Hun leker og danser litt lett mens hun synger. Så hører hun kirkeklokkene kime og hun løper da ned mot landsbyen så raskt beina kan bære henne. I nonneklosteret er nonnene i ferd med dagens bønn. Så forteller en av nonnene at hun ikke kan finne Maria noen sted i klosteret. En av de ledene nonnene forsøker å si at overnonnen må irettesette Maria, men overnonnen liker best å la folk få en sjanse. Alle nonnene mener at Maria er lett å like, men hun virker alltid som hun kommer opp i problemer. De forteller at hun alltid er sen til alt hun skal og de vet ikke hvordan man løser et problem som Maria. Så kommer Maria busende inn døren til klosteret og stopper ved springen og vasker seg før hun springer forbi de skuende nonnene og stopper akkurat i det hun passerer dem og skjønner at hun er oppdaget. Maria blir brakt inn på kontoret og der forteller hun at hun er lei for det, men hun bare måtte ut denne nydelige dagen da naturen kallet henne opp i fjellet. Overnonnen mener det beste er at Maria går ut i verden for en stund og så kanskje hun bedre vil skjønne hva som kreves av henne i klosteret. Hun forteller også Maria at det er en familie utenfor Salzburg som trenger en guvernante fram til september for å ta hånd om sju barn. Og med litt protester går hun med på å møte familien. Musikalen ble skrevet og oppført for første gang i 1959 på Broadway. Musikalen bygger på Maria von Trapps erindringer og den tyske filmen Die Trapp Familie (1956) med Ruth Leuwerik. Og denne filmen bygger på Broadwaymusikalen med alle de flotte og engasjerende sangene. Handlingen er lagt til andre verdenskrig og etter hvert blir dette ganske så spennende når krigen også når Østerrike og familien von Trapp må forsøke å rømme fra landet før det er for sent. Maria er en fornøyelig karakter. Hun er tvers igjennom snill og troende. Maria er en som ser det gode i alle og får fram det beste i dem. Hun elsker barn og er derfor født til å være en guvernante selv om hun ikke har vært i den rollen før. Det er veldig kult å se hvordan hun etter hvert blir kompis med alle barna. Hun har sine helt egne metoder for å få barna til å knyttes til henne fordi de er svært avvisende i utgangspunktet med deres erfaringer fra de andre guvernantene sine som var av et helt annet slag. Maria lærer barna å synge og det liker de veldig godt. Det at Maria er svært glad i å synge gjør at filmen får et mer naturlig forhold til sangene. Det vil si at en lettere godtar dem i filmen fordi dette er hennes måte å kommunisere med til tider. Filmen er jo også blant de mest sette i filmhistorien på kinoer og er med det en av de mest populære filmene blant klassikerne for den generasjonen som fikk den med seg på kino. Denne filmen er alt hva man ser etter i en god film. Her får man en god historie med rot i virkeligheten og et fornøyelig drama med doser av kjærlighet og litt spenning på slutten. Selv om filmen er ganske lang med sine godt over to og en halv time spilletid så blir man godt underholdende hele veien her. Dette er en svært hjertevarm og fantastisk film for hele familien. Man blir veldig lett glad i denne filmen og jeg må si at jeg var svært skeptisk til den første gang jeg så den. Man har jo hørt at filmen er en klassiker, men ordet musikal må jeg innrømme skremmer meg litt. Men her får man en rekke utrolig fornøyelige sanger som man har virkelig lyst til å nynne og synge med på når man ser filmen, og det kommer fra en som egentlig ikke liker musikaler. Her får man en rekke sanger som ‘Sound of Music’, ‘Maria’, ‘My Favorite Things’, ‘Do-Re-Mi’ og ‘Edelweiss’. En del av disse sangene har en jo hørt lenge før man så filmen første gang. Denne filmen er svært godt laget. I regissørstolen finner vi Robert Wise som hadde gjort en rekke filmer før denne som blant annet The Day The Earth Stood Still og den klassiske musikalen West Side Story som han lagde et par år før han gjorde Sound of Music. Jeg må jo si at jeg faktisk ble ganske overrasket over West Side Story og da jeg i begynnelsen her så på introduksjonen at Wises navn poppet opp ble jeg faktisk litt glad. Det er alltid godt å vite at filmen er i gode hender og Wise har virkelig klart å gjennomføre dette helt supert. Fotoet er også svært forseggjort her. Man digger begynnelsen der naturen og Salzburg virkelig kommer til sin rett som en sjelden perle. Og for å sikre kvalitet i manuset ble selveste Ernest Lehman, som er mannen bak andre bra filmer som Sabrina, North by Northwest og West Side Story, brakt inn for å snekre sammen manuset og gjøre det klart for en spillefilm. For min del tiltaler det meg også måten historien er satt til andre verdenskrig, som er noe en krigsfilmelsker setter stor pris på. Skuespillet er jo også noe man ligger merke til her. Først og fremst er jo Julie Andrews i hovedrollen bare helt fantastisk. Hun synger også som en Gud og er også dugenes på dansingen. Andrews oser av sjarme og er et stort blikkfang igjennom hele filmen som en stor stjerne. Man merker også at kjemien i samspillet med den alltid så velspillende Christopher Plummer er virkelig tilstede. De to får en god kjemi og spiller deres roller med såpass innlevelse at man tror på dem straks man ser dem. Musikken er jo sagt også et stykke for seg selv og den er virkelig i toppklasse her. Scenografien er også svært med hele veien her og sammen med kostymene som er såpass gjennomførte at man aldri klager på noe man ser i bildet her. Regien er som sagt også svært stødig og det er nok ikke noen tilfeldighet at denne filmen vant Oscar for beste film og beste regi under Oscarprisutdelingen i 1966. Resten er historie og denne filmen har klart å få sin fortjente plass i folks hjerter som en gylden klassiker man ser tilbake på med stor fryd og som nok aldri kommer til å bli glemt. Som en oppsummering så kan man si at dette er en film som flyter fint i sitt eget tempo typisk for sin tid. Men til tross for at dette ikke går får raskt fram så finner man dette svært fornøyelig og med store doser sjarm som man skal være ganske hjerterå for ikke å falle for. Også barna vil like dette, men det krever jo at de kan lese teksten eller skjønne engelsk da så det blir jo for de litt eldre barn som nok synes dette blir interessant nok selv om sangene nok vil fenge også for yngre sjeler, men det er jo ikke sang hele veien og da tror jeg nok de som ikke skjønner alt synes dette kan bli litt kjedelig. Det er jo heller ikke å kimse av at man lærer litt om eldre tider og barna vil jo se at det er virkelig er en stor kontrast til hvordan de lever i dag i trygge Norge. Det er også noen små komiske poenger som blir levert underveis her og man føler at dramaet engasjerer med alle sine andre underholdende elementer som fortryller filmen. Mot slutten sitter man helt klistret til skjermen som er noe man aldri skulle tro en kunne gjøre i en musikal. Sound of music er en film man ikke glemmer så lett etter å ha sett og en film man lett kan se igjen om man først har tid til å sette seg ned med en lengre film av dette slaget. |
|||
