I september 1905 var krigen mellom Japan og Russland over. Japans seier ble kjøpt til prisen av 370 000 døde og sårede japanere. Seieren ga det japanske imperiet et solid, kapitalistisk grunnlag. Etterkrigstidens inflasjon var enorm og folkets misnøye var utbredt. Samtidig fortsatte Yuki (Lady Snøblod) sin blodige reise, helt uberørt av omverdenen. Hun dreper alle som forsøker å komme seg innpå henne, men etter å ha blitt utslitt av å slåss hele tiden lar hun seg fange. Hun blir stilt for retten tiltalt for 37 drap og blir dømt til fengsel og døden i form av henretting. På vei til galgen blir hun reddet av en mystisk mann. Han har hørt gjetord om henne, men hun forteller at hun har lagt blodets strid bak seg. Han mener hun skylder ham livet og han vil ha igjen hennes tjenester med sverdet. Hun går med på dette og hennes første oppdrag blir å spionere på anarkisten Ransui Tokunaga som sprer lovløs voldsideologi. Hun skal gi seg ut for å være tjenestepike for så å finne hans hemmelige brev...

Filmen begynner i en litt forblåst sted. Lady Snøblod sitter med sin parasoll foran sin mors grav. Like etter blir freden brutt i det hun blir angrepet fra alle kanter av menn med samuraisverd. Hun rekker akkurat å trekke sverdet før kampen for alvor er i gang på liv og død, men heldigvis trekker Lady Snøblod nok en gang det lengste strået og lar heller mennene blø. Hun nærmest bare går fra gravplassen mens mennene bare angriper henne en og en, både forfra og bakfra. En av angriperne blir stukket i magen og faller i elven like ved og han farger elven rød av blod.

Dette er oppfølgeren til den japanske explorationfilmen Lady Snowblood fra 1973. Som vi husker fr forrige film så så det først ut som Yuki skulle til å dø av skadene hun pådro seg i den siste sverdkampen sin, men hun klarte altså å overleve. Og i denne filmen er hun i full vigør igjen. Hun er dog ferdig med sin blodhevn og i begynnelsen rømmer hun bare fra lovens lange arm og andre som er ute etter å ta henne av dage for de hun har drept. Hun er fremdeles like kald og vakker som navnet tilsier, men hun er sliten av å hele tiden å være på rømmen. Hun har rett og slett ikke noe mål i livet sitt lenger. Hun blir, etter å ha blitt reddet fra sin egen henrettelse, jobbene for en suspekt mann som jobber for staten. Men etter å ha vært på oppdrag en stund for et hemmelig statpoliti vet hun ikke lenger hvem hun kan stole på i verden. Ting er nemlig ikke helt som de ser ut til å være.

Åpningsscenen her er ikke like stilig som den man fikk i den første filmen. Det er dog hyppig mellom kampene i begynnelsen av filmen. På den måten kan man faktisk si at det er mer action i oppfølgeren enn den første filmen disket opp med så tidlig, men kampene er svært like. Vi ser Lady Snøblod slåss mot lovens lange arm og ellers det som er av menn som forfølger henne. Men etter at hun lar seg fange er det litt stopp i actionen. Man får en film som er smidd over samme lest som den forrige, men det visuelle er ikke like sterkt og drivet i filmen er også litt fraværende til tider. Filmen virker rett og slett mye mindre engasjerende enn den første filmen og man føler det hele mangler litt av den kultsjarmen som lå i Lady Snowblood. Historien er også mye med ambisiøs på en måte som ikke kler filmen og man føler kanskje ikke at Lady Snøblodd passer helt inn i denne suppen. Man kan saktens spørre seg selv om hva politikk har å gjøre i en blodig lavbudsjetts blodig actionfilm. Denne delen av filmen treger ned tempoet og det snegler seg enkelte ganger bare seg såvidt avgårde. Man får også forsøk på mye mer dramascener i denne oppfølgeren som ikke akkurat passer inn med det man innerst inne forventer av en slik oppfølger som gir mål av seg å krysse litt over i B-film-segmentet.

Det er ofte en hårfin balanse når man lager film på dette viset med hva som fungerer og ikke. Her synes jeg at man forsøker for hardt å få filmen til å virke dramatisk uten å helt mestre det man forsøker seg på. Det gjør det hele ikke noe bedre med alt malingsblodet og de fake sårene på folk som ikke ser realistisk ut i det hele tatt. Det kuleste med denne filmen er alle de usannsynlige slåsscenene som holder et greit nivå, men som aldri helt blir av samme kvalitet og kulhet som man fikk i første film. Filmen er dog helt grei å se, selv om jeg ble veldig skuffet over dette kontra film nummer en i rekken. Dette er rett og slett en god del hakk dårligere. Man føler ikke at man er i nærheten av å skape noe kultklassiker med denne slette oppfølgeren som aldri helt vet hvor den vil hen.

Lady Snowblood II klarer aldri å friste med gode scener som man føler lever opp til det man får ut av tittelen på filmen. Den første filmen hadde en del scener som jeg synes var usedvanlig stilige utført med et fargespill og vold i herlig samordnet, nesten som en symfoni. Blodet flyter her også, men ikke på like elegant måte, om man kan kalle det slikt. Jo lenger man kommer ut i film to, jo kjedeligere blir den. Man mister rett og slett interessen for de papirtynne karakterskildringene og selv Lady Snøblod selv blir etter hvert bare en blek skygge av seg selv som man ikke bryr seg katten om overlever. Filmen gir deg en litt midt på treet filmopplevelse. Slutten er dog med å rette opp nye av inntrykket her, selv om aldri filmen blir det helt store.