|
Anmeldelse av The Twelve Chairs - Film (1970)
|
Film: The Twelve Chairs (1970)
Kategori: Eventyr, Komedie
Land: USA
Regi: Mel Brooks
Spilletid: 94 min
Datoer:
| 1970-10-28 | Kinopremiere | USA |
| 1976-12-02 | Kinopremiere | Danmark |
| 1983-02-18 | Kinopremiere | Finland |
| 2008-02-18 | DVD/Blu-Ray | Hellas |
Mediarating:
 3.9 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (15 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Stolmoro fra Brooks
Publisert: [ 15. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Året er 1927 i Soviet Unionen. Ippolit er en fattig aristokrat som blir fortalt at svigermoren hans Claudia har gjemt en skatt i en spisestuestol som hun hadde en gang i tiden. Fader Fjodor som Claudia skriftet til rett før hun døde vet om skatten og forlater kirken for å forsøke å finne skatten og stjele den. Også en hjemløs svindler ved navn Ostap Bender blander seg inn i kampen om skatten i det han manipulerer seg inn et partnerskap for å finne skatten. Stolene er sammen med all annen eiendom ekspropriert av staten etter den russiske revolusjonen. Nå drar de ut på et eventyr for å finne de tolv stolene for å finne den store skatten... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen åpner med at vi får se et flott kors. Vi hører tung pusting i bakgrunnen og ser konturene av noen som ligger i en seng. Det er en kvinne som virker gammel og syk. Hun sier noe ut i luften på et fremmed språk. Det kommer raskt inn en dame med skaut i rommet. Den syke damen i sengen ber henne om å ringe til presten og få fatt i sin svigersønn. Hun forteller at det er noe hun er nødt til å si til svigersønnen før hun dør. Damen med skaut forsøker å roe ned Claudia Ivanova som den syke damen heter, og sier at det vil gå bra. Men det ser ikke ut som det gjør det for Claudia blir enda verre når skutedamen forsøker å roe henne ned. Presten kommer og går igjen svært raskt etter at Claudia har skriftet. Naboen Ippolit kommer på besøk og han snakker med hun med skautet som sier at det ikke står bra til og at Claudia mest sannsynlig vil dø før morgendagen gryr. Ippolit går inn og snakker med Claudia og hun er glad for å se ham. Hun spør ham om han husker deres spisestuemøblement i det store huset i Stargorod før revolusjonen. Han svarer at det gjør han. Hun forteller at hun har gjemt alle sine diamanter og juveler inn i en av stolene. Han spør hvorfor hun ikke bare gav dem til ham den gangen. Hun svarer at det ville hun ikke sånn som han hadde veltet seg i datterens verdier. Han spør også hvorfor hun ikke tok dem med seg når hun dro. Hun sier at det var det ikke tid til den gangen siden de var nødt til å dra så raskt. Han lurer på hvorfor hun kunne gjøre en slik dum ting og putter juveler av en verdi på 50 000 rubler. Hun spør om han kan tilgi henne og det kan han så stempler han henne. Hun sier at nå kan hun dø i fred. Filmen er løst basert på den russiske romanen The Twelve Chairs av Ilf og Petrovs fra 1928. Historien om disse lykkejegerne som alle forsøker å finne juveler som er gjemt i noen spisestuestoler er jo passe skrudd til for en komedie. Det hele føles jo kanskje litt enkelt og det er det jo i lengden her selv om man har forsøkt å få inn en rekke humor underveis her. Det krever jo en rekke talenter for å finne disse stolene og få undersøkt dem hos de som eier dem uten å vekke misstanke. Ingen ville jo gitt fra seg stoler som kunne romme en skatt som her vil være verdt tre til fire ganger så mye som da de ble lagt inn stolene. Karakterene er også passe varierte og må spille mye skuespill og lyve en del for å forsøke å komme nær skatten de ønsker så sterkt å finne. Og det er jo ikke noen overraskelse at de må innom alle tolv stolene for å forsøke å finne hva de leter etter. I rollene finner vi først Ron Moody som Ippolit Vorobyaninov. Han er kanskje best kjent for sin store og flotte rolle som Fagin i Oliver fra 1968. Her gjør han en god innsats, men ikke så storartet som Oliver. En som virkelig spiller stødig her er Frank Langella som svindleren Ostap Bender. Han er såpass karismatisk og er noe man virkelig legger merke til i denne filmen. Først kjente jeg ikke ham igjen fordi jeg så ham sist i hans rolle som Nixon i ‘Frost/Nixon’ fra 1998. Jeg husker han også fra Den niende porten fra 1999, men i ‘The Twelve Chairs’ er han såpass ung at han var vanskelig å kjenne igjen. Dom DeLuise som er kanskje best kjent som Captain Chaos fra ‘Verdens sprøeste bilrace’ (Cannonball Run). Her gjør han nok en komisk rolle som presten som blir så grådig at han går for skatten han får høre om under et skriftemål. I en av birollene finner vi også den gamle komilegenden Mel Brooks som tjeneren Tikon. Han er jo som vanlig et artig skue i en hver film han er med i. Han har god timing, men her er han ikke så mye med som man kanskje ønsker. Dette er regissert av Mel Brooks og dette er hans andre film som regissør etter suksessen med debutfilmen The Producers fra 1968. Han står også selv for manuset for denne filmen som er bra greit gjennomført, men ingen stor hit som sin første film. Her har han laget en slapstick-komedie. Han bruker også en rekke virkemidler. Eksempelvis benytter han rask film som et virkemiddel for å skape humor som resulterer i en rekke artig løping og slåssing med smurfestemmer. Ikke ulikt det man brukte i Benny Hill Show i dets gyldne dager. Det blir en rekke artige situasjoner ut av den karismatiske svindleren Ostap Bender som er en mester med ord og vet hva han skal si i en hver situasjon for å få folk til å danse etter hans pipe. Han er også bra intelligent og man øyner at han kunne gjort en glimrende skruppelløs forretningsmann om det bare hadde vært tillat med slike ting. Også replikkene er også litt småmorsomme innimellom som eksempelvis den selvsagte replikken: ‘I hate people i don’t like’. I forhold til dagens komedier så holder ikke dette samme tempo, men ting er okei fornøyelig gjort her. Man har klart å gjøre dette slik at man ikke synes ting blir for dumt. For å oppsummere så føles dette passe artig skrudd sammen. Man ler jo aldri skikkelig høyt og lenge av dette, men det har sin sjarm og man trekker på smilebåndet litt innimellom. Det er jo alltid en balansegang når man lager komedier over hva som fungerer og hva som ikke gjør det, dette klarer seg ganske greit. Også slutten er ganske greit utført her også. Det hele føles passe originalt skrudd sammen. Jeg setter pris på at man ikke vet på forhånd hva man får her. Ting kunne jo vært bedre laget og ting er til tider litt enkelt, men man merker at dette ikke er noen dårlig film for sin tid. Til tross for at dette er et godt hakk ned fra 'The Producers' så velger å gi filmen en litt forsiktig firer fordi den klarte å sjarmere meg okei til tider. |
|||
