|
Anmeldelse av The Producers - Film (1967)
|
Film: The Producers (1967)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi: Mel Brooks
Spilletid: 88 min
Mediarating:
 4.7 av 6 |
||
|
Serie: The Producers | The Producers (2005) | The Producers (1967) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (31 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Sort komedie som får deg til å le i all sin friske framtoning
Publisert: [ 16. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi befinner oss godt inn på 1960-tallet. Max Bialystock er en Brodwayprodusent som sliter med å få endene til å møtes. En dag kommer den unge regnskapsføreren Leo Bloom på besøk for bokettersyn. Han finner ut at Max har slått under bordet 2000 dollar. Max mener han bør finne ut en måte å kreativt få den summen til å forsvinne i regnskapet. Det får den unge regnskapsføreren til å komme med en kommentar om at en produsent kan tjene mer penger på et mislykket stykke enn en suksess. Max blir henrykt over denne tanken og spør Leo om hvordan dette kan gjennomføres. Leo kommer opp med en ide om at han eksempelvis kan få finansiert et stykke til en million og så underslå eksempelvis 60 000 dollar av den summen. Max synes dette hørtes helt fantastisk ut og foreslår straks at de skal bli partnere. Litt motvillig blir Leo med på dette partnerskapet som han nærmest blir presset inn i. Hvis de blir tatt så må de i fengsel og de må derfor sikre at stykket de setter opp på Brodway vil bli så mislykket at ingen vil kunne kreve noe av dem. De forsøker da å finne det verste stykket som noen noengang er skrevet og lander på ‘Springtime for Hitler’. Nå gjenstår det bare å sikre noen som vil investere i stykket og få det til å misslykkes stort... |
|||
|
Anmeldelse: Det hele begynner på produsenten Max Bialystocks kontor. En eldre dame og Max flørter vilt og hemningsløst på kontoret så det synes igjennom kontordøren. Han sier at hun ikke må glemme å signere og sende sjekken og hun sier at han må stole på henne. Når hun er ute av synet kommer den skikkelige Max til syne. Han har tidelig bare smisket og flørtet med henne for å få en bit av seddelbunken hennes som han så sårt trenger. Så skynder han seg inn på kontoret sitt igjen og tar bort bildet av henne fra skrivebordet sitt og finner fram et annet bilde av en annen eldre dame som han bytter det ut med. Deretter kommer en ny eldre dame på besøk til kontoret hans. Hun banker på og så lukker han opp og starter med å tiltale henne som darling. Hun fortsetter med replikken ‘Hold meg, ta meg’. I det han lukker igjen døren etter henne så ser vi at dette ikke er det gøyeste han vet, men jobb er jobb også for eldre menn som vil ha hard valuta fra eldre kvinner. Hun later som hun har gjemt seg og han spiller med og hun dytter ham overende. Så begynner hun å leke katt og han er også med på notene han der også. Og så blir han klort litt i fjeset og legger seg nedpå benken og hun legger seg så oppå. Akkurat når de ligger der så kommer den yngre regnskapsføreren ved navn Leo Bloom i beige frakk inn. Han blir litt småflau av å se Max og den eldre damen ligge lett omslynget som dette. Max er heller ikke glad for at Leo ser han på denne måten. Etter at den unge manne har forlatt kontoret så låser den eldre damen og vil ha litt mer valuta for pengene og han må danse som en ape damen befaler det for å få sine penger. Og akkurat når han får en sjekk fra den gamle damen så tar huseiren den i det han går forbi. Det står med andre ord ikke akkurat bra til med stakkars Max Bialystock. Dette begynner svært så fornøyelig og lett fra første stund. Dette har en friskhet som gjerne komedier fra denne tiden ofte mangler. På regien finner vi Mel Brooks og han står også for manuset her. Han har laget mye gøy. Dette er hans debutfilm og en svært morsom og bra en i så måte. Manuset er jo svært stødig og svært interessant lagt opp for sin tid noe også Oscarkommiteen la merke til og honorerte ham for. Her lager han en uredd film som nok føles bedre i dag enn da den kom ut. Dette er en satirisk svart komedie og den treffer også ganske bra med sine komiske innspill. Man digger den småekle produsenten Max Bialystock som bare er ute etter å leve best mulig. Stykket de setter opp er jo også svært artig og gjør seg nok bedre som humor nå når det er lengre siden krigen. Dette blir jo passe absurd og stykket blir jo også svært artig. Og filmen framtoner seg en god del annerledes enn det man hadde sett for seg på forhånd. I hovedrollene finner vi Zero Mostel og Gene Wilder. Mostel spiller sin rolle passe passe slibrig, slaskete og morsomt. Han er en passende gammel pengegrisk gris som passer til å spille den svindlende produsenten. Man ser ikke en slik film for å få gode skuespillerprestasjoner, men det hjelper når man får dem. Her er det Gene Wilder jeg snakker om i den andre hovedrollen som den noe mer ordentlige og forsiktige regnskapsføreren Leo Bloom. Den rollen er han nærmest født til å spille. Han viser seg her som en stor stjerne. Jeg har ikke sett så mye annet av ham annet enn Bonnie and Clyde og den noe enkle komedien Intet hørt, intet sett som jeg så i min barndom. Wilder klarer å gjøre rollen sin så man virkelig tror på ham i hans rolle. Han står for filmens helt klart beste rolleprestasjon og det er en kunst å komme med noe sånt i en komedie som dette. Man skulle jo tro at det var lett å falle for fristelsen å overspille som alle de andre her gjør en god del av. Filmen har fått status som en kultklassiker og det er ikke vanskelig å skjønne etter å ha sett dette. Jeg digget dette til tider og fikk faktisk ganske mye sansen for Mel Brooks enn jeg har fått i noen av de andre filmene han har laget som jeg har sett. Dette er bra morsomt fra begynnelse til slutt. Man liker det man blir tatt med på her selv om det hele blir litt sprøtt til tider og slutten er jo virkelig ganske tidig. Og man blir sjarmert av dette på en måte man ikke hadde trodd at en slik film kunne gjøre. Handlingen er noe man aldri tar seriøst, og man ler faktisk en del av dette om en er i det rette humøret. Dette er passe sært og morsomt som er en kombinasjon som jeg liker ganske godt. Mel Brooks treffer ganske godt med denne sorte komedien. |
|||
