Det var på den tiden da Amerikafeberen herjet som verst i Norge. Marit og familien skal dra til Amerika, men Marit er ikke klar til å ta farvel med sitt kjære Hardanger og sin kjæreste Anders. Hun blir værende i sitt kjære Hardanger og tar arbeid hos sorenskriveren. Etter en stund frir den kommende storbonden Tore til Marit, men hun takker nei fordi hun vil bare ha sin Anders. Hun treffer så Anders igjen og han sier nok at det nok var meningen de skulle bli et par, men Anders må reise avgårde og kommer til å bli borte noen år, og Marit sitter trofast og venter. Etter fire år er gått har hun ikke fått et eneste brev fra Anders. Hun får høre om at den rike Kari Bjørve skal gifte seg og får sjokk når hun ser at det er Anders som er brudgommen. Men slik er livet, nå må hun begynne å se seg om etter andre alternativer som ikke innebefatter den store kjærligheten med Anders...

Filmen åpner med at en gammel skjeggete mann sitter å ror mens en eldre kone sitter bak i båten og ser utover fjorden. Når de begynner å nærme seg land vinker hun med et hvitt lommetørkle til de andre robåtene. Også dampbåten kommer seilende forbi. Vi ser de nye folkene komme med koffert opp for å innta deres nye eiendom i Hardanger som de hadde kjøpt av en av bøndene. Det er bonden som har solgt som er ute å ror og kaster sin siste blikk på hans gamle jordlapp. Enda verre var det for dem som skulle skilles fra den de hadde mest kjær i livet. Det fikk Marit og Anders Bjåland føle, da avskjedens stund hadde kommet. Robåtene legger til ved dampbåten og de går ombord der. Noen roper på Marit som står med Anders på land langs fjorden. Hun kaster seg om halsen på ham og de gir hverandre en god klem. Så slipper hun taket og går ned til sjøen hvor hun skal til å gå ombord i en robåt. Men i siste sekund snur hun og løper avsted opp igjen fra vannet. Foreldrene hennes ber en gutt ved navn Tore løpe etter henne så de får kommet seg avsted. Han tar henne igjen litt oppe i lien der hun har lagt seg ned og gråter. Tore forsøker å roe henne ned og forsøke å få henne med tilbake til båten. Hun skriker at han skal la henne være og gå. Tore kommer tomhendt tilbake til båten til hennes foreldre. Foreldrene drar og så skal Tore forsøke å få henne med seg til bygden før Amerikabåten går. En indre makt dro Marit opp på fjellet. Hun ville se båten som dro bort med sin far og mor. Alt var så stille. Alle gikk hjem til sitt. Det var bare båten som lå lik et svart sørgeslør over fjordens vann.

Dette er en restaurert versjon av orignalfilmen som hadde premiere 26 desember 1926. Filmen er bra restaurert og kan nytes på DVD eller via filmarkivet.no sin streamingtjeneste. Opptakene er gjort i Aga og Lofthus i Ullensvang og Tokheim gård utenfor Odda. Og man merker her at Hardanger er et bra bakteppe for å lage film i og en sjelden naturperle selv i Norge. Filmen er et stumfilmepos som viser dramatisk, norsk bondekultur og er med på å innlede den store nasjonalromantiske perioden i norsk film. Selve historien er et klassisk kjærlighetsdrama om de som ikke får hverandre på grunn av ulik stand og økonomiske kår. Økonomi og rykte var jo mye viktigere før i tiden og forskjellene var også større mellom hvordan man levde som fattig og rik. Det definerte ofte de mulighetene man hadde i livet.

Regi og manus er med Rasmus Breistein som hadde stor suksess med Fante-Anne noen år før denne filmen kom ut. Med denne filmen forsøker han seg nok en gang å lage en bygdefilm som er forsøkt smidd over litt samme lest som han gjorde med Fante-Anne. Også her lager han manuset selv og det er blitt en klassisk kjærlighetshistorie. Også her står mannens troløshet og kjærlighetssvik ved å velge verdier framfor den store kjærligheten. Man får også en del om klasseforskjeller og forskjell mellom fattig og rik. Men til tross for dette er denne filmen mer idylliserende og enden på visen er bra god den. Man veier stor oppmerksomhet rundt bryllup og det er masse flotte detaljer i bildet her med de flotte bryllupskronene i bygdebryllupene fra Hardanger. Man får også se brudefølget som ror ute på fjorden som er noen flotte sekvenser. Det er virkelig flott med slike storslåtte bondebryllup og det får man virkelig vist her fra sin beste vinkel. Naturen er også svært flott og man får mye foto fra både fjord og gårdene langs fjorden. Det er noe eget med Hardanger der man får så utrolige utsiktsbilder fra gårdene oppe i lien.

Det er vanskelig å vurdere slike eldre filmer som dette. Men man får jo et bra inntrykk av denne filmen. Jeg velger å gi dette en sterk firer fordi den klarer å fortelle sin historie på et bra vis. Det er jo noe eget over å se slike eldre norske stumfilmer. Man blir liksom litt entusiastisk med en gang siden man sjelden ser slikt, så er det bare å holde litt igjen når man så skal vurdere og sette karakteren. Rasmus Breistein har klart å gjøre en bra film for sin tid og fremstår som en bra stødig regissør i tidlig norsk film.