---

Ingress:
Regnskapsføreren Leo Bloom har en drøm i magen om å bli en musikalprodusent. Det får han raskt realisert når han gjennom sin jobb møter produsenten Max Bialystock som han skal foreta et bokettersyn. Det går ikke så bra for Brodwayprodusenten Max som får sine penger for å sjarmere og flørte med eldre damer som kommer med sine sjekker etter de har fått litt valuta igjen for pengene. Leo kommer med en ide som Max totalt tenner på. Ideen går ut på at en produsent kan tjene mer penger på en flopp enn en moderat suksess. Det har seg slik at hvis en forestilling vil bli en suksess skal alle ha sin del av kaken, mens når en musikal flopper så er det jo ingenting å dele og ingen er dermed interessert i regnskapet så med andre ord kan man underslå en mindre sum penger og hvis dette stykket er dyrt å produsere så stiger denne summen. Max og Leo blir kompanjonger og produserer sammen en musikal som skal bli en miss. Nå gjelder det bare å finne det verste stykke å satse på og det finner de i ‘Springtime for Hitler’ av Franz Liebkind. Nå gjenstår det bare å sikre seg at dette blir en flopp slik at de kan bli rik og stikke av til Rio De Janeiro i Brasil...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi får se den lysende flotte storbyen New York i natten. Man får se at det er åpningsnatt på stykket ‘Funny Boy’ på Brodway som beskrives å være en musikalversjon av Hamlet. To damer kommer syngende ut av dørene om at det er premiere på Max Bialystocks nye show. Det er han som er produsenten for musikalen og man lurer på om det blir suksess eller flopp. Det er ikke godt å vite før kritikkene har kommet. Nå kommer publikum ut og vi må høre hva de har å si. De synes det er det verste showet dette året, en riktig kalkun altså. Publikum hatet showet og plutselig blir showet tatt av plakaten. Deretter ser vi kontoret til Max Bialystocks i det regnskapsføreren Leo Bloom kommer for bokettersyn. Bloom roper på Max og snart kommer han til syne ganske gretten når han har sovet under noen aviser. Max spør hva Leo vil. Leo er en svært sjenert og forsiktig mann. Så banker det på døren til Max og han spør hvem det er. Hun svarer ‘Hold Me, Touch Me’. Han gjemmer Leo inne på baderommet og forteller at han må ta en viktig klient. Max gjør seg så klar for å sjarmere den gamle damen. Han spør raskt etter sjekken og hun lover at han skal få den om han er med på en skitten liten lek. Han skal være stallgutten som skal ta melken hennes og så lover han å ta dyden hennes også. Etter litt tafsing blir det for mye for Leo som står ute på badet og hører på han kommer ut og løper raskt inn på badet igjen når han ser hva som foregår mellom Max og damen med sjekken. Etter at damen har gått og Max har fått sin sjekk kommer Leo ut av toalettet og begynner å gå igjennom regnskapet. Han finner underslag og Max bønnfaller ham om kreativt skjule det. Og Leo setter Max på en ide som gjør at han får lyst til å samarbeide med ham, men Leo er ikke så lett å overtale.

Denne filmen baserer seg på Mel Brooks debut og gjennombruddsfilm som filmskaper i komedien ‘The Producers’ fra 1968. Her har også Mel Brooks en finger med i spillet og han står her for manuset til denne filmen sammen med Thomas Meehan. Regien er tatt over av den litt ukjente Susan Stroman som dessverre aldri helt lykkes her som man ønsker. Denne gangen har de valgt å gjøre filmen om til en musikal og ikke bare en film om en musikal. Filmen er jo selvsagt ganske lik som originalen på en rekke punkter siden dette er en igjeninnspilling. Åpningsscenen er med litt variasjon mye likt som det den var i originalen og man kjenner igjen en rekke andre scener og eksakte replikker her som man også fikk servert i originalen. Det virker som man har forsøkt å kopiere en rekke ting her. Men selv om ting er forsøkt raffinert så synes jeg aldri dette kommer opp mot Mel Brooks 1968-versjon av filmen. Det blir gjerne litt anmassende med å få dette som en fjasete musikal. Det blir veldig mye overspilling her og innimellom ser det ut som om skuespillerne får illebefinnende eller blir rammet av epilepsianfall eller lignende. Denne musikalen er ikke helt det store heller med sanger som ikke føles hverken gode nok eller morsomme nok til å nynne med på. Riktignok er det ikke så mange som setter pris på musikaler lenger og når de først vil lage en så bør det være bra for å slå skikkelig an. Etter å ha sett de store klassikerne innenfor musikalfilmsjangeren så kommer dette mildt sagt for kort. Dette mangler både gjennomslagskraft og sjarm. Humoren er også ikke helt til stede og når det morsomste i filmen er å oppleve alle de typiske homsene som man forsøker å ha det litt moro med her.

Denne filmen mangler nok dessverre litt stjerner. Man har riktignok noen, men det blir for spede og passer ikke like godt inn her. Nathan Lane (Frankie and Johnny) spiller produsenten Max Bialystock. Og det gjør han på en måte som er veldig tro mot slik rollen ble spilt av Zero Mostel tilbake i 1968. Men når man kopierer så mye her i uttrykket så blir det ikke like imponerende og litt kjedelig i lengden. I den andre hovedrollen finner vi Matthew Broderick (WarGames og, Skulk Med Stil) som ikke er i nærheten av like god som Gene Wilder var i sin svært gode rolle som Leo Bloom. Den største stjernen her Uma Thurman (Pulp Fiction og Kill Bill) i sin birolle som den løsslupne Ulla med den merkelige aksenten som hun skal være fra Sverige eller et annet skandinavisk sted. Hun er ikke like vass her som når hun er på sitt beste i Tarantinos filmer. Will Ferrell har en birolle her som den nazivennlige hjerne-døde/vaskede musikalskribenten ‘Franz Liebkind’ som har skrevet ‘Springtime for Hitler’. Ferrell er etter min smak alt for mye med. Dette er ikke en rolle han er helt hjemme i, men han forsøker å gjøre det beste ut av det og han er den som er den morsomste i denne filmen og blir den eneste grunnen til at jeg etter hvert ble sittende å se på dette så jeg skulle vente på hans neste scene.

Dette blir bare dratt ut og filmen føles alt for lang. Man sitter mer å irriterer seg enn å kose seg her. Filmen nærmest snegler seg avgårde og er et syn som nok er best for de som ikke har sett originalen og om så skulle være tilfelle så ville jeg heller brukt tid på originalen som er mye morsommere og en mye bedre film. Det hadde vært morsommere å fått sett den musikalen man produserer her enn å se denne filmen og det er veldig synd, for slik skal det ikke være når man ser igjeninnspillinger av klassiske filmer. Det blir for mye scener som åpenbart er bare laget for å trekke ut tid på lerretet og som sikkert er ment å være underholdende. Mna blir ikke åpenbart underholdt av å se gamle damer i rullator som danser i gatene eller folk som synger i takt med måten de trykker på en skrivemaskin. Det virker som om suksessformelen her skal være å bare ha mange nok statister med i hver scene for å få dette til å virke ekstra overdådig. Dessverre så blir dette litt for lett gjennomskuet. Nå har jo jeg vært veldig krass i min kritikk av dette og det er fordi jeg så originalen for ca 24 timer før jeg så dette og digget den. Dette når jo ikke opp mot den i det hele tatt og blir bare en blek kopi til tider. Det blir litt som tidligere nevnt også litt for mye overspill her og det er bare noe for de som liker slikt tull og ikke synes dette blir for mye av det gode. Jeg elsker ofte tullefilmer, men dette var ingen god slik film. Likevel er ikke dette en dårlig film for de som liker sjangeren, men jeg vil tro at dette ikke slår like bra an hos folk flest. Om man liker mye sang og fjas så er dette noe som kan passe deg, men for alle dere andre så ville jeg kanskje sett noe annet. For å advare dere så er ikke Will Ferrell nok med til å more den vante komedieelsker som digger ham. Når så terningen skal kastes her så ender jeg på en sterk treer. Slutten er jo også noe som er annerledes enn originalen, men som man føler drar ut for lenge og er litt for billig og enkelt gjort her.