|
Anmeldelse av Happy Gilmore - Film (1996)
|
Film: Happy Gilmore (1996)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi: Dennis Dugan
Spilletid: 92 min
Datoer:
| 1996-02-16 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.6 av 6 |
||
|
Serie: Happy Gilmore | Happy Gilmore 2 (2025) | Happy Gilmore (1996) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (13 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Feelgood tullekomedie med en Sandler i form
Publisert: [ 19. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Hans navn er Happy Gilmore. Helt siden han var gammel nok til å gå på skøyter har han elsket hockey. Han var ikke så flink på skøyter, men det han ikke hadde i skøyteferdigheter tok han igjen med knallskudd med køllen sin. Faren hans er stor hockeyfans og det ble så mye hockeysnakk hjemme at moren pakket sakene sine og stakk. Happy har alltid vært uredd av seg og frykter ingenting. Faren hans sa at når Happy ble stor så kunne han bli hva han ville. Men han ville ikke bli annet enn en hockeyspiller. Barndommen hans gikk greit, men livet er fullt av overraskelser. En dag dør faren hans i en ulykke i en hockeykamp. Etter begravelsen ble Happy sendt til sin bestemor i Waterbury. Etter hans far døde fikk Happy svært kort lunte. Han forsøkte å spille hockey på videregående men gjorde det heller litt dårlig da hans korte lunte spilte ham noen puss. Etter eksamen tok han en mengde forskjellige lavtlønnede jobber. Han tror at han ble sendt på denne planeten for en grunn og det er å spille hockey, men til tross for hans utrolige skudd så er det ingen som vil satse på ham fordi han ikke er god nok. Bestemoren skylder 270 000 dollar i skatt og skattevesenet tar alt av verdi i huset og gir henne 90 dager på å hoste opp penger så hun ikke mister huset sitt også. Happy Gilmore lover å å ordne opp, men hvordan skal han gjøre det? Ved en tilfeldighet begynner han med golf og det viser seg at han er født til å spille. Han får seg en trener som ser potensialet hans. Dette er Happys eneste måte å forsøke å tjene gode penger og redde huset til sin kjære bestemor... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se den lille gutten Happy Gilmore som leker hockey i gaten sammen med faren sin. Han ramler rett foran målet som faren vokter. Det er åpenbart at faren hans digger hockey, men den interessen deler ikke hans mor som flyttet til Egypt, hvor det ikke finnes hockeybaner i 250 mils omkrets. Faren hans tok han alltid med på kamp for å heie på favorittspilleren Terry O’Reilly. Han var ikke den største spilleren i ligaen, men han fryktet ingen. En dag de er på kamp får faren en hockeypuck i hodet og dør. Vi ser begravelsen til faren hvor folk sier sitt siste farvel. Han blir da sendt til sin bestemor som han egentlig ikke kjenner så godt. men hun tar godt i mot ham og kler seg ut som Gene Simmons fra KISS for å glede ham. Hun er den søteste menneske på jorden. Vi får se at han kan være voldelig mot andre unger, men sier heldigvis unnskyld etterpå. På videregående spilte han hockey og innehar fortsatt to rekorder: mest tid tilbrakt i utvisingsboksen og han var den eneste som noensinne prøvde å knivstikke noen med skøyter. Når han vokser til og blir voksen så fortsetter han med hockey, men hans manglende talenter på skøytene gjør at han ikke når langt. Han prøvespiller for et lag for mange sesonger på rad men blir aldri tatt opp i stallen og da han ikke blir tatt opp reagerer han med å banke opp treneren. Også kjæresten hans går fra ham fordi alt dreier seg om hockey og at hu ikke vil bruke resten av livet sitt på en taper. Han får i stedet en asiatisk dame midt i livet til å ta hennes plass. Konseptet er jo svært enkelt med en fyr som elsker hockey men ikke kan gå på skøyter så han får aldri noen karriere der til tross for at han har det beste og hardeste skuddet i bransjen. Når han motvillig forsøker golf så er det bare ferdighetene med køllen som teller. Det å se dyktige folk på film er jo ofte gøy. Man fascineres av deres suksess og her trodde jeg man fikk nok en såkalt sportsfilm som jeg ikke er superfan av i lengden. Det er jo litt slik med dem at når man har sett en så har man sett dem alle. Dette er en slik sportfilm, men med mye komikk med på kjøpet. Jeg liker hvordan komikken her er skrudd sammen her. I tillegg til den mildt sagt spesielle Happy Gilmore spilt av Adam Sandler. Sandler spiller ham på en artig måte. Han får fram all temperamentet til hans karakter og viser godt komikken i det den enkle fyren som kommer fra ingensteds og som blir den store helten. Man får også en rekke artige karakterer rundt ham her som Ben Stiller som den mannlige pleieren til bestemoren til Happy. Han gir seg ut for å være den koseligste og snilleste fyren når de pårørende er på besøk, men når de er ute av bildet så får den snille bestemoren se at om man ikke danser helt etter hans pipe, så gjør han livet hennes surt. Hos ham er det ikke mye rom for kos og egne meninger, der er det frykten som er hans virkemiddel overfor de gamle han pleier. Man får også se Richard Kiel (Jaws fra James Bond) i en mindre rolle som den sterke bygningsfirmalederen Larson. Han heier på Happy og også her er han sterk og bøyer golfkøller. Vi får også se Carl Weathers (Apollo Creed fra Rocky) i en rolle her som Happys golftrener som mangler en hånd etter å ha mistet den under en golfkamp. Christopher McDonald spiller drittsekkspilleren i golfproffen Shooter McGavin som spiller en rekke skitne triks for å vinne og for å få Happy Gilmore ut av stand til å spille. Det blir mye crazykomikk her og det hele går litt 'over the top' her ved flere anledninger. Her får vi se ham skyte sykt langt så slåss han med krokodiller og tar imot baseballer med hodeskallen sin. Vi får også se at han også slåss mot en gammel mann som banker ham stort. Med slike filmer der noen forsøker å vinne ting er det alltid en trener og han får oppdraget å skulle få fram potensiale i Happy. Det blir det også svært mange artige scener ut av. Og uten å avsløre noe her så får virkelig treneren kjørt seg. Kanskje, til og litt for mye. Det er morsomt når man får dette i passende doser. Slike komedier som aldri tar mål av seg for å være mer enn bare enkel underholdning for folket, er jo artig nok når de leverer og det gjør denne ganske greit. Man liker jo også den søte karakteren Happy Gilmore som bare gjør dette i utgangspunktet for å hjelpe sin bestemor. Denne filmen er en film man vil like bra om man liker Adam Sandler. Jeg må si at jeg ikke hadde helt troen på at dette skulle være såpass fornøyelig som det jeg faktisk fant dette. Her får man ikke syk overspilling og dumme tøysete tåpelige tolkninger av karakteren han spiller. Man heier på Happy og Adam her hele veien. Han er en slags folkets outsider som det er gøy å følge her. Underholdningen ligger ikke her i om han vinner eller ikke, men alt det morsomme som skjer underveis. Det at dette også er svært 'feelgood' er bare et ekstra bonus. Dette er rett og slett en av de bedre Adam Sandler-komediene. |
|||
