|
Anmeldelse av What Women Want - Film (2000)
|
Film: What Women Want (2000)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie, Romantikk
Land: USA
Regi: Nancy Meyers
Spilletid: 127 min
Datoer:
| 2001-04-06 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3 av 6Keyword:
Jentefilm, Mel Gibson
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (15 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Romantisk komedie med enkelt tankekonsept
Publisert: [ 21. April 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Nick Marshall er en midt i livet og en skikkelig casnova. Han jobber høyt oppe i reklamebransjen og tjener fett med penger. Han forstår seg aldri på kvinner, men er god på å forføre dem. Nick er vant til å få alle kvinner han vil ha og tar aldri et nei for et nei. Han er med andre ord en skikkelig ‘mannemann’ som alle kvinner faller for og som ingen liker å leve med. En dag ansetter sjefen hans en kvinne ved navn Darcy McGuire som kreativ leder for reklamefirmaet, Sloane Curtis som han jobber i, istedet for ham. Nick tar dette tungt at han ikke får flytte inn i toppetasjen, men sjefen er klar over at man trenger en kvinne for å forstå seg på kvinner som Nick aldri har vært noe god på. Han hater at hun tar all oppmerksomheten som han skulle hatt. Hun har store ideer for hvordan selskapet skal lykkes og vokse og kapre den kvinnelige delen av reklamebransjen. Etter en ulykke på baderommet der han får strøm gjennom kroppen da hårføneren faller i badekaret skjer det noe med Nick. Han får den utrolige evnen til å høre hva kvinner tenker. I begynnelsen synes han bare at dette er superirriterende og ønsker evnen bort, men etter å ha snakket med en psykolog som foreslår at han bør bruke den til egen fordel. Nå har en et vanvittig fortrinn på alle andre menn. I første rekke er hans mål å få Darcy i dårlig lys, men så møter han kjærligheten som kommer uønsket i veien for hans plan... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se et avisbud som åpner en port som gjemmer et hav av aviser. Budet har en røyk i kjeften og et mandig look. Han tar så bunker med seg av aviser med seg på sin tralle før han lukker igjen. Så begynner en kvinnestemme å snakke om vi kjenner uttrykket ‘et skikkelig mannfolk’. Hun forteller at han er den naturlige lederen. En sånn som andre menn ser opp til, beundrer og etterligner. Et skikkelig mannfolk forstår seg ikke på kvinner slik som homser gjør. Hun forteller at Nick var den ultimate skikkelige mannfolk, og hun skjønner ikke hvorfor hun giftet seg med ham i det heletatt. Han forsto ikke en ting om henne. Nick jobber i et stort selskap som bruker sine sekretærer til maks for å gå ærend for ham, siden han ikke kan gjøre noe selv. Han er en virkelig ungkar og fullstendig politisk ukorrekt. En sekretær forteller at hvis du vil ha reklamer med damer i bikini så er Nick absolutt din mann. Datteren til Nick beskriver ham som en onkel. Ekskonen forteller at han Nick hadde en ting og det var at han selvsagt var så sjarmerende og totalt uimotståelig i starten. Hun forteller det at når man kjenner moren hans så forstår man også at Nick er blitt slik. Nick er født og oppvokst i Las Vegas. Hans mor var en ordentlig Las Vegas-showgirl. Når de andre guttene spilte ball, satt Nick i garderober sammen med de flotte unge damene. Han var deres maskot og kjæledegge. Ekskonen mener at Nicks mor ødela for alle andre kvinner i livet hans. Moren hadde mange elskere, men bare en stor kjærlighet. Og det var gutten med kronjuvelene. Ettersom Nick ikke hadde noen far sørget moren for at han alltid var omgitt av sterke maskuline rollemodeller. Nicks oppvekst var langt fra normal, så hva kunne man egentlig forvente av ham. Det blir sagt at man ikke trenger å være Freud for å se at dette var en skeiv start på livet. Konseptet for denne filmen hørtes ut som om det skulle komme rett ut av en Adam Sandler-film, men han er ikke med her og er nok råmisunnelig på Mel Gibson for den rollen. Det at vi får en mann som hører hva kvinner tenker er jo en artig tanke, men konseptet er ikke nok til å basere ren hel film på og ikke lett å få det til å bli noe annet enn en litt småmorsom tåpelig komedie som det finnes hundrevis der ute på markedet av fra før av. Måten man har gjort det på her er ikke akkurat noen vinneroppskrift selv om filmen vil fungere som lett underholdning. Og det at en mann i Nicks posisjon ikke skjønner at han sitter på en gullgruve med å høre hva andre kvinner tenker er svært rart. Men det er vel mer det at han ikke kan skru det av som er selve problemet. Man forsøker å gjøre en del ut av dette, men det hadde vært mye mer å gå på her. Det er også en god del problemstillinger her som aldri forklares. Som hvor høyt hører man en tanke? Og hvor langt unna kan han høre kvinnene tenke? Hvorfor kan han høre kvinner tenke gjennom telefonen? Av og til virker det bare som om det er bare de han ser på som han hører tenke og andre ganger ikke. Man er ikke helt konsekvent her. Og hva er logikken med at man fikk en slik evne med å få støt fra en hårføner at å gjenta dette vil få det bort? Men hvem tenker vel på logikk i en slik komedie som dette. Det blir også selvsagt litt romantikk her for å få kvinnene mer med på notene. Mel Gibson har vist med flere anledninger at han kan være morsom og det er han til tider her også, men en rekke scener blir for krampaktig. Det er småtidig når Mel Gibson etteraper Sean Connery og Gibson har jo vist mange ganger at han har den rette sjarmen for denne rollen. Han får ikke brukt så mye av sitt skuespillertalent her. Det blir bare en masse grimaser og selvsikre sjarmerende uttrykk. Det blir også mye nødhumor her at Mel Gibson forsøker å framprovosere humor og energi i scenene her. Man bruker også det gamle trikset med å tilføre musikk som sammen med scenen skal virke ekstra artig. Her bruker man blant annet Alanis Morissettes ‘I'm A Bitch I'm A Lover’ for alt det den er verdt. Dette er ikke en komedie man tar for å være skikkelig solid vare. Det er mye fakter som gjør at dette ikke virker helt naturlig og da tenker jeg ikke først og fremst på at vår helt hører det kvinner tenker, men enkle ting som at Nick hele tiden snakker med seg selv når han er alene. Slike kan jo forekomme, men jeg har ikke opplevd det så ofte i min omgangskrets og ikke i et omfang og så kunstig som dette. Helen Hunt er bedre i sin rolle og spiller den litt mer troverdig som en skikkelig kvinne. Hun er jo også passe søt og passer godt som kvinnelig motstykke til Gibson. Første gang jeg så denne på kino likte jeg den ganske godt og synes den var bra underholdende. Når jeg så ser denne om igjen så har den tapt seg en del. Jeg har jo sett en del tusen filmer mer siden den gang og jeg ser nå lettere filmens mange svakheter. For å oppsummere så er dette blir med andre ord nok en komedie i skuffen som man glemmer like raskt som man har sett den. Filmen er laget universalt slik at begge kjønn skal omfavne den. Kanskje man har safet for mye? Man skjønner også veldig raskt hvor dette bærer hen og man vet nesten litt hva man får på forhånd når man setter seg ned med denne filmen. Selv om jeg har avslørt mye, trenger ikke det å ødelegge noe her fordi det hele blir veldig raskt veldig opplagt hva som ligger i kortene her. Filmen er også ganske lang med sine nesten to timer lange spilletid, men heldigvis er dette en helt ok film å følge med på. Mange vil nok mores greit av dette og min treer på terningen er sterk og om du liker Mel Gibson eller bare vil småle litt så er dette kanskje en film du kan prøve. |
|||
