Statsråden Reidar Willien er en av statsminster Gro Harlem Brundtlands mest betrodde medarbeidere. Alt ser ut til å gå strykende i arbeidet inn til en dag da ting virkelig slår krøll på tilværelsen. Willien har nemlig fått seg en elsker og har leid seg hotellrom for å kose seg med henne. Men akkurat da de skal til å hoppe til køys oppdager de et lik som ligger i vinduet på hotellrommet. Elskeren vil ringe politiet, men det vil ikke Willien. Fordi elskeren, Jorunn, ikke en hvilkensomhelst dame. Hun er nemlig sekretæren til Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen. Willien lukter skandale lang vei og frykter også for arbeidet sitt. Han sender bud på sin sekretær og ber ham ta med sitt sunne bondevett for nå er det krise...

Filmen begynner med at vi får se en mann i dress, sorte skinnsko og røde sokker forlater huset med to kofferter. Han pakker alt sammen inn i sin knallrøde bil. På setet ligger han en avis der det står at det er usikkert for AP-statsråder. Reidar Willien er mannen som setter seg i bilen og kjører avgårde. Han er statsråd og kjører rett til stortinget der han parkerer rett utenfor og tar se inn på et hotell like ved. I mens kommer en annen herre (Jørgen Grissvang) syklende til stortinget. Når Reidar får innlosjert seg på hotellrommet ringer han hjem til kona og ber henne slange seg på sofaen med TV. Like etter kommer hotelldirektøren og banker på døren og hører om alt statsråden har det slik som han ønsker. Så får vi se den eldre pikkoloen i Arve Opsahls skikkelse som kommer med kofferter.

Rolv Wesenlund spiller Reidar Willien og det gjør han på sin særegne måte. Man kjenner igjen Wesenlunds typiske komikk i denne filmen. Han bruker stemmen sin på en spesiell måte for å skape humor her. Det hele er litt teatralsk til tider, men det er ikke mer enn det man kan tåle i en komedie. Hans karakter Reidar er den som småprater med alle og forsøker å virke hyggelig. I mens han forsøker å holde fasaden som en jovial og skikkelig mann er sannheten noe helt annet. Han står nemlig i med andre damer enn sin kone og det gjør han attpåtil også i arbeidstiden der han egentlig skulle vært på Stortinget. Han er en skikkelig egoistisk og tenker bare på sitt gode navn og rykte. Her får han også store utfordringer når han forsøker etter beste evne å skulle dekke over det som har skjedd på hotellrommet.

Filmen bygger på et teaterstykke av Ray Cooney. Det er vår alles Knut Bohwim som har regien. Han lager også her en greit komisk film. Det hele er dog lite originalt og svært enkelt skildret. Kameraet er nesten helt statisk og man får nesten mer TV-inntrykk eller sceneinntrykk over dette. Det hele blir ikke bedre av at hele handlingen bare forgår inne på ett hotellrom. Man får nesten litt følelsen av å være i teater og replikkene gjør det hele ikke noe særlig bedre. Alt bærer veldig preg av å være overført fra scenen til filmen. Men folk flest bryr seg sikkert ikke om dette og vil le litt med denne filmen på samme måten som da Bohwim laget ‘Olsenbanden’ eller ‘Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe...’. Denne filmen er jo veldig å sammenligne med sistnevnte som også kom fra et teaterstykke, men dette er ikke fullt like klassisk. Likevel har ‘Ute av drift’ en bra folkelig humor smidd over en god gammeldags situasjonskomedie.

Man forsøker også å krydre filmen med en rekke kjente norske fjes som Nils Vogt, Arve Opsahl, Kirsti Sparboe og Kari Simonsen. Det hele er litt ‘over the top’ men de kjente og kjære fjesene redder inntrykket med sin komiske tilstedeværelse. Man ler noe av alt det ville som skjer her, men dette ble kanskje litt for mye av det gode i lengden. Det hele tilspisser seg etter hvert som filmen skrider frem. Løgnene står i kø og det vikler bare statsråd Reidar Willien og kompani bare mer og mer ut på tynn is. Humoren er av den samme sorten som man finner i ‘Mot i brøstet’ og siden Nils Vogt spiller en stor rolle her så er ikke dette så ulikt siden Vogt nesten spiller helt likt som Karl Reverud. Når man også får en god del Arve Opsahl også, mangler man bare Sven Nordin.

For å oppsummere så var dette en helt grei film. Man ler litt innimellom og spesielt over at replikkene og de politiske løgnene som bare blir villere og villere. Jeg føler man blir greit underholdt her, selv om dette aldri blir en særlig god film. Men humoren fungerer til tider og dette er fint sebart. Jeg ruller en sterk treer på terningen for denne situasjonskomedien som lider noe over å være for teatralsk. Man heldigvis å holde på de humoristiske poengene helt til det siste.