---

Ingress:
Cheifs er et stinkende ishockeylag som bare har vunnet under ti av sine kamper på to hele år. Laget blir trent av den spillende treneren Sean som har mye erfaring fra sporten å dele. En kveld får han høre at laget hans er solgt og flyttet fra Charlestown til Omha i Nebraska. De skal til og med spille i en annen liga som er tilrettelagt for å skape mest mulig underholdning på TV. Cheifs er kjøpt inn for å bli selve taperlaget i ligaen og som toppen av kransekaka så får de ny trener og det er til og med av et annet kjønn enn dem. Kan det bli noe kjipere enn dette? De trenger virkelig et mirakel for å framstå som verdige spillere. Kan Sean og laget klare å heve hodet og vise at de har noe lidenskap for sporten igjen? Det gjenstår å se hva som skjer når Cheifs forsøker å redde æren til det en gang så stolte laget som nå bare er blitt godt betalt simpel TV-underholdning...

Anmeldelse:
Filmen starter med at en spiller spør om hvor det blir av Gasmer. Så sier noen til Yanny at det er hans tur til å score siden han ikke har scoret på to år. Så spør en reporter om Sean har bare tid for et siste spørsmål. Han svarer ja. Hun spør ham om hva han synes om det offentlige oppropet om vold i ishockey. Han svarer at ishockey er en hurtig hardtslående nærkontakt-sport spilt av menn med køller i hendene og knivblad under føttene. Han fortsetter med å si at det laget med flest mål og flest spillere oppreist på slutten vinner kampen. Pyser spiller andre ting. Ekte mannfolk spiller ekte, gammeldags ishockey. Så blir han avbrutt av en som vil ha den spillende trenerens oppmerksomhet siden noen har tatt hans hårføner. Sean bare ler og gjør seg klar til å entre banen for nok en kamp. Det går ikke Sean og laget hans ‘Cheifs’ sin vei. De taper stort og blir grisetaklet. De forsøker å gjøre noe med det, men blir bare enda mer utspilt og ser ut til å tape kampen. Men Sean har et kort i ermet. Han setter utpå Hansonbrødrene som er tre eldre bøller med langt brunt hår og hornbriller. Det virker litt kjipt og mildt sagt tynt å bare ha dem med videre fra første film. De er av det slaget man ikke tuller med og da en av dem blir spilt en skjev kommentar og et puff så en av dem mister brillene blir det full slagsmål på banen.

Dette er oppfølgeren til Slagskudd med Paul Newman fra 1977. Originalen blir av mange sett på som en av de ti beste sportsfilmene i filmhistorien. Med andre ord har denne filmen litt til å leve opp til. Man har beholdt en del elementer fra den første filmen og spiller en del på det, men dette har ikke i nærheten av like mye sjarme og treffende humor som den første filmen. Her får man samme lag som man fulgte sist bare litt over tredve år senere. Laget går ikke like bra lenger som i sine glansdager og ting har begynt å tippe mot bunnen igjen slik det også var da første film begynte. Man får også her Hansonbrødrene som av en eller annen grunn har blitt ved laget. De har til og med beholdt det søttitallspregede utseende. Skuespillerne for Hanson-brødrene er også de samme som i første film som virker litt rart 25 år etter første film. Også denne gangen er det snakk om et lag som elsker slåsskamper og vold som det man også fikk i originalen. Men her er det en tvist i filmen når man laget her blir kjøpt opp av en rik TV-kanaleier som mildt sagt har baktanker for oppkjøpet. Spillerne har riktignok fått noe de ikke hadde fra før av. De har fått godt betalte kontrakter, men det er en hake for her skal dette laget være taperlaget mot et stjernelag alla Harlem Globetrotters bare i ishockey. De bytter også navn til Super Cheifs som er navnet på et togselskap som sponser dem. TV-kanalen tvinger dem også til å spille etter helt andre regler fordi det er en familieshow de egentlig er med på her. Det blir da ingen vold og de får til og med manus for hvordan de skal spille. De får til og med en erkehomo som koreograf. Kan det bli noe verre for spillerne her?

Man ser hva man har prøvd på her. Man har tatt en kultklassiker og forsøkt å tjene penger på å forsøke å lage en oppfølger for yngre generasjoner. Regien er ikke av det beste slaget og man skjønner lit raskt hvor dette bærer hen. Humoren er alt for enkel her og det blir nesten pinlig banalt her til tider. Et eksempel er når Hanson-brødrene får utdelt trøyene sine i gal rekkefølge og protesterer, noe som treneren lett ordner opp i med å bytte trøyene dem i mellom slik at de får sitt ynglingsnummer fordi alle heter jo det samme til etternavn. Og slik enkel humor fungerer ikke når scenene ikke sitter helt når en skal fremføre poengene. Det lukter med andre ord litt svidd lang vei her. Man får ikke noe av den godfølelsen som man hadde når man så første film. Den første filmen hadde også flere strenger å spill på med blant annet solid skuespill av Paul Newman, som reddet mye av inntrykket når man skulle kjøpe framtoningen av karakteren hans og hans posisjon i filmen. Her har man ikke i nærheten av den samme sjarmen og uttrykket som var essensielt for at den første filmen fungerte. Stephen Baldwin klarer med andre ord ikke å fylle skjortekragen til Newman en gang. Man forsøker å redde noe med å servere oss Gary Busey i rollen som TV-kanaleieren Richmond Claremont. Men han er aldri like vass som det beste vi har opplevd ham under.

Man får her bokstavelig talt et slagskudd under beltestedet. Jo mer man ser av dette jo kjipere er inntrykket. Filmen føles alt for grunn og mangler virkelig engasjement. Man skjønner ikke helt hvor en vil med dette. Ikke er det særlig morsomt eller underholdende i lengden. Filmen fortoner seg som en typisk barnefilm til tider her og humoren er i hvert fall på det nivået. Og filmen er aller dårligst når den forsøker å være seriøs og skape en situasjon der man skal bry oss med spillerne og hva de går igjennom for å bli horet penger til. Man forsøker litt for desperat å hore konseptet til den første filmen og det hele blir bare et show som står ribbet til ruiner etter at denne filmen er ferdig med det. Det er dog en minimumsunderholdning i dette. Filmen føles som en svak toer på terningen, og det er ikke en film man ønsker å anbefale andre å se. Nå har jeg vært veldig kvass her og det er fordi det ikke er så mye å rope hurra for her. Man har med andre ord klart seg nestenbra hele veien, men det holder ikke til å skape god underholdning som folket vil elske å se. Man kjøper ikke alt dette tullet og manuset er også for dårlig skrudd sammen. Dette rekker ikke til å nå opp til de store guttene i bransjen og framstår som nok en kjedelig typisk sportsfilm.