|
Anmeldelse av En Herre med bart - Film (1942)
|
Film: En Herre med bart (1942)
Kategori: Komedie
Land: Norge
Regi: Alfred Maurstad
Spilletid: 92 min
Datoer:
| 1942-10-27 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.9 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (4 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Lystig og lett romantisk filmkomedie
Publisert: [ 2. Mai 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Cecilie og Ole Grong er gift, men ikke så lykkelig som de skulle ønske. Han er en gørr kjedelig pedant som bare er opptatt av juss dagen lang og skjenker ikke henne så mange tanker. Hun er en sjarmerende svermende impulsiv ung dame med bein i nesen. Hun liker å more seg mest mulig, mens ektemannen ikke er så opptatt av fest og moro og sitter hjemme igjen og trøster seg med hunden. En dag blir Cecilie spådd og forteller spåkonen at en mørk pen mann med bart vil dukke opp i livet hennes og at hun kommer til å bli skilt om ikke så lenge. Hun forteller videre at Cecilie lengter etter noe og har store kunstneriske anlegg. Hun blir også fortalt at hun vil møte en mørk pen mann som kommer til å bli hennes skjebne. Dagen etter kommer hun innom kontoret til Ole og tar ham med en dame som skifter på kontoret. Da har hun endelig en gyldig grunn til å skilles og hun sier ham skal høre fra hennes advokat. Han reiser til Solbråten hotell for å rekreere seg. Etter hvert kommer også Cecilie til dette hotellet, og da oppstår det en rekke forviklinger... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen åpner med at telefonen ringer og hushjelpen Thea tar den og sier det er hos Adokat Grong. En dame spør om fruen er våken. Thea banker forsiktig på døren til advokaten som sier at hun kan bare gå inn til henne. Fruen ligger i sengen og drar seg og sier at Thea bare kan sette over telefonen inn til den som står ved siden av sengen. Cecilie, som hun heter, klager over at hun er så trett i det hun løfter opp telefonrøret. I den andre enden finner vi en viss Fru Snarum som spør om hun tok henne på sengen. Det ble vist sent dagen før og de begge har ikke rukket å stå opp ennå. Fru Snarum sier at hun har en innbydelse til Cecilie for den kommende aftenen, men Cecilie sier ironisk at hun er redd hun må bli hjemme i kveld siden mannen blir så bitter. Så spør hun hva hun skal ha på seg, men Fru Snarum sier hun bare kan komme som hun er. Fru Snarum sier hun stikker gladelig innom Cecilie om hun blir hjemme i dag. Cecilie sier at det må hun gjerne gjøre. Deretter sier de farvel og legger på. Vi følger så Cecilie ut av sengen og inn på badet sitt. På det andre badet står ektemannen og synger og når han er klar tar han seg av hunden som han koser med. Og så sier han god morgen til sin frue som spør om de skal spise frokost sammen. Så setter de seg på herskapsbordet og får servert maten av hushjelpen Thea. Det foregår en heftig diskusjon rundt frokostbordet av at advokaten ikke liker denne Fru Snarums omgangskrets og de ryktene som går om Cecilie i hans krets som følge av dette. Dette er en stilfull forholdskomedie. Det hele begynner med at begge lever et liv hver for seg og ikke ser ut til å oppfatte at de har forskjellige behov i livet sitt. De er på en måte fanget i ekteskapet og den enkleste løsningen når noe skurrer er å ty til skilsmisse som nok var svært uvanlig på denne tiden dette ble laget under. Man måtte nesten ha en gyldig grunn til å skilles og ikke slik som i dag at man kan lett skilles over småkrangler som om det skille vært lekeforhold. Men man blir aldri helt grepet over stundens alvor. Det hele går nemlig svært lystig for seg. Det blir jo en rekke forviklinger og de er fornøyelig å følge. Det blir noen morsomme stunder her når forviklingene slår inn for fult her, som da advokaten får besøk av en kvinnelig gjest som er på rømmen fra politiet og hans kone tar ham med denne kvinnen på kontoret hans mens hun skifter. Han klarer selvsagt ikke å komme bort fra dette og hun sier at han skal høre fra hennes advokat. I tillegg får man en del enklere morsomheter som man synes blir litt småtørr under dagens forhold som banale vitser som at en massør jobbet som anleggsarbeider, men måtte slutte med det fordi han ikke hadde anlegg. Noen morsomheter er også ikke fult så artige nå heller som at man får se advokaten som svømmer på bunnen av svømmebassenget i flere minutter til alles skue. Dette veksler med andre ord mellom litt for fjasete tull og mer tradisjonell forviklinger. Det blir også litt tid for romantikk her og da fikk man kanskje akkurat det man ønsket når folk strømmet til kinoen for å se denne filmen under krigstiden. Man skjønner at dette slo bra an den gangen slik det hele er lagt opp og dette står fram som folkets favoritt under de tunge krigsårene og filmen slo også alle filmer fra det vide utland i samme periode. Etter at lydfilmen kom for under ti år før denne filmen kom ut ble sanger i film så utrolig populært. Det blir mye sang og musikk her for å krydre det hele. Filmens tittellåt er jo en klassisk perle som man nesten ikke kan ha unngått å hørt selv om man ikke har sett filmen. Jeg snakker selvsagt om den flotte ‘En herre med bart’ som her blir sunget så herlig av Wenche Foss. Man finner også andre sanger som ‘Far og Trine’, ‘Den lille bueskytter’, ‘Sykkelvise’ og ‘Skjebnetimen’. Skuespillet er jo litt vekslende her. Her treffer man blant annet en forførerisk Wenche Foss i hennes første hovedrolle. Hun nærmest stråler i denne rollen og man skjønner hvorfor hun i ettertiden er blitt en av Norges mest folkekjære skuespillere. I rollen som advokaten finner vi Per Aabel og det gjør han ganske passende. I tillegg finner vi Lauritz Falk i en annen framtredene rolle med en mørk herre med bart. Man får også innslag av en rekke eldre staute norske erfarne skuespillere som Einar Vaage, Joachim Holst-Jensen og Arvid Nilssen. Regissøren heter Alfred Maurstad. Dette er hans andre film på regi etter debuten med Hansen og Hansen fra året før. Han briljerer ikke akkurat på regien og skuespillerinstruksjonene er bedre enn måten man forteller denne historien på. Her finner man bare en helt enkel kameraføring der man får mye enkel kamerabruk. Det blir lite nærbilder og mest oversiktsbilder der man får mer med i bildet som man kanskje brukte mer i stumfilmen. Men filmen har passende driv og manuset er ganske okei for eldre norsk komedie å være. Man skulle kanskje ønske seg litt mer klassisk filmmagi her. Det blir noe litt teaterirsk over dette til tider. Men for sin tid så ble nok dette oppfattet som stødig nok for folk flest. For å oppsummere så er dette til tider en litt enkel romantisk komedie. Man legger opp en rekke hindringer for ekteparet som føler de sitter fint i det satte ekteskapet. En skjønner jo kanskje lett hvor dette bærer hen og det viser seg nok her at gresset ikke som vanlig er så mye grønnere på den andre siden. For de som liker romantiske komedier så følger dette den omtrent vante resepten. Jeg hadde vel forventet mer av denne folkeklassikeren fra krigens tunge dager, men filmen føles dog ganske grei å følge i all sin enkelhet. Poengene kan også føles litt gammeldagse til tider, uten at det plager en nevneverdig av den grunn. Man skal nok være litt glad i gammel norsk film for å virkelig sette pris på dette. Filmen ligger hele veien og pulserer mellom en treer og en firer på terningen. Jeg tror jeg skal være litt grei å gi den en svak firer fordi dette til tider moret meg ganske bra og man synes ikke at det ble det grann kjedelig. Dette lyser ikke opp annet enn hverdagen og framstår ikke som den klassikeren man kanskje skulle håpe på i norsk filmhistorie. Men det er kanskje ikke annet å forvente av en film som kom under den strenge sensuren av tyske okkupasjonsmakten. |
|||
