Mel Funn var en gang Hollywoods mest suksessfulle regissør til drikkingen ødelagte hans karriere. Nå forsøker han imidlertid å gjøre et comeback. Han har en briljant ide for en ny film. Han vil lage en stumfilm og går til filmselskapet ‘Big Pictures Studios’ med sin flotte ide. Men med et filmselskap som sliter så er det enklere å nå igjennom med sine ideer og særlig når man planlegger å ha de største stjernene i Hollywood i rollene i filmen. Men tidene har endret seg og det er verre å få med de store stjernene i stumfilm når lydfilmen allerede for lenge siden har gjort sitt inntog på kinoen. Men litt etter litt kommer man nærmere og nærmere en film og ting blir ikke akkurat enklere av den grunn, det er framdeles mye som kan gå galt...

Filmen begynner med teksten ‘Hello’ der man på passe morsomt vis sier hei til oss seere. Og så kommer denne teksten flygende mot oss og inne i O-en i Hello kommer det et blått bilde tilsyne og det dukker vi inn i. Der finner vi en dyp blå himmel og noen flotte palmer som stråler i mot oss. Det er ingen lyd, men det er en masse farger i bildet og vi ser en bilgate med store palmer plantet på hver side, nesten som en allè. En gul eldre sportsbil kommer kjørende i mot oss, og inni sitter tre karer og smiler og vinker til oss i det de passerer oss. De svinger så inn en sidegate der en gravid kvinne i en rødbrun kledning står langs kanten av veien. Når de ser dette så stopper de og gir henne skyss videre. Kvinnen blir veldig glad og tar med seg sin veske og koffert og setter seg i baksetet. Det resulterer i at bilen tipper opp på to hjul og slik kjører de videre. Så kommer det lystig musikk i høyttalerne. Litt etter kommer de fram til der kvinnen skal og hun hopper av så bilen går ned på fire hjul igjen. De vinker farvel i det hun blir tatt i mot av sykepleieren på sykehuset. Deretter kommer det en flott brystfager og blond sykepleier ut fra sykehuset og ned trappen. Dette setter mennene i bilen umåtelig pris på og den ene av dem med kjørehjelm og rare øyne går ut av bilen og bort til damen og snakker til henne. Han er åpenbart litt frekk fordi plutselig så denger hun vesken i hodet på ham så han ser stjerner. Så går han bort i bilen og setter seg mens de andre sier at han har vært slem gutt. Så drar de rett til et filmstudio der de skal presentere en ide som sjåføren som er regissør har klekket ut.

Man har jo sett en rekke ganger at man går bakover i filmhistorien for å hente inspirasjon til nye filmer. I 2011 kom eksempelvis filmen The Artist og tok oss med storm og fortalte at det er svært viktig hvordan en presenterer en film og det kan være underholdende også selv om man mangler lyden i filmen. Jeg har sett en del stumfilmer opp igjennom og de er bra underholdning de om de er bra laget. Her får man også en slags hyllest og parodi på en rekke av de eldre komiske stumfilmene alla Chaplin og Buster Keaton som er mine favoritter i bransjen. Nå blir ikke dette like minneverdig som det beste fra dem, men det er jo ikke å forvente heller av en slik film. Dette har helt klart sine øyeblikk. Ideen å ha en stumfilm om en regissør som forsøker å lage en stumfilm i tider der talefilmen for lengst har tatt over markedet er jo enkel men artig nok i seg selv, og det gir rom for mye artige ting som kan skje mellom slagene.

Man får en rekke scener med visuell underholdning av godt gammelt merke her. Med en stumfilm får man fokusert på helt andre ting og det gjør den svært egnet til en komediefilm av dette formatet. Her er det mye slapstickhumor og komisk overspilling for å få fram vitsene slik at man både smiler og ler her. Man får også servert noen morsomme replikker i form av tekstbokser også. Regissør og manusforfatter Mel Brooks har jo vist med en rekke filmer at han er god på å klekke ut komisk underholdning og dette er ingen unntak. Om du har den rette humoren så vil dette falle bra i smak. For noen kan dette bli for tøysete og for lite forankring i virkeligheten. Det er jo sikkert litt hard kost for folk nå til dags å se en film uten tale i, men Brooks har klart å gjøre dette såpass visuelt at man ikke trenger å følge så nøye med på tekstboksene fordi man skjønner hva de ofte vil inneholde og ofte er det bare spøker i dem som at vi ser noen viske til hverandre og så står det bare viske, viske, viske. Det er også litt her at alt som kan man kan tulle med så har man gjort det også selv om det er langt fra sannsynlige scenarioer. Om man liker tullball av dette slaget som er ofte skjøvet noen hakk fra det vi finner i de klassiske stumfilmene. Man kjenner seg også igjen i en del her også og det er artig å se helt hvilke spøker som dukker opp her etter hvert. Min favoritt var nok sykepleieren som leser boken ‘Flithy Dreams’ mens pasientene på TV-skjermen hun skal overvåke holder på å krepere som hun selvsagt ikke merker. Brooks har klart å skrive og regissere dette tullet på en passe artig måte.

Mel Brooks spiller selv hovedrollen her sammen med komikerne Marty Feldman, med de rare øyene, og Dom DeLuise, best kjent for å spille Captain Chaos i Cannonball Run-filmene. De tre har en bra kjemi seg i mellom her og er gode på å utøve fysisk komikk. De har en rekke elleville påfunn her og har en god karisma å utøse over oss som ser på. For min del er det Feldman som utpeker seg som den beste her fordi han er helt klart artigst å se på her og gjør som regel alltid minneverdige roller bare i å vise seg på skjermen. Og i tillegg får man også innslag fra store stjerner som Burt Reynolds, James Caan, Liza Minnelli, Anne Bancroft og Paul Newman underveis her. Det er ingenting å si på stjernenes innslag her. De gjør nok akkurat som de er blitt bedt om og gjør mye av filmen i så måte.

Jeg viste ikke helt hva jeg gikk til da jeg satte meg ned med denne filmen annet enn at Mel Brooks hadde laget filmen, og det var nok til å få meg til å se dette. At det skulle handle om en stumfilm tenkte jeg sikkert av tittelen, men at filmen også skulle være en stumfilm hadde jeg ikke helt sett for meg. Det var jo litt moro i begynnelsen, men man går kanskje litt raskere lei spøkene her underveis enn jeg hadde sett for meg, og det er litt tilfelle for min del at jeg tar meg selv i å synes filmen føles mindre morsom etter hvert som den skrider framover. Og når det kommer en del scener der man lukter hva som skal være humoren lang vei så fungerer det ikke like bra som man hadde håpet på. Morsomhetene her er mer av dem man smiler av enn ler høyt av. Filmen er dog fult severdig og om man elsker Mel Brooks så er dette noe en må få med seg. Man bør også ha sett en del stumfilmer eller i alle fall noen komiske stumfilmer her for å virkelig sette pris på dette.