|
Anmeldelse av High Anxiety - Film (1977)
|
Film: High Anxiety (1977)
Kategori: Komedie, Thriller, Parodi
Land: USA
Regi: Mel Brooks
Spilletid: 94 min
Mediarating:
 4.1 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (22 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Nok et morsomt Mel Brooks-eventyr krydret parodier på filmhistorie
Publisert: [ 8. Mai 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Doktor Thorndyke kommer med flyet til Los Angeles for å ta over som ny sjef på et psykiatrisk institutt. Brophy kommer for å plukke ham opp på flyplassen og forteller at de ikke har hatt en skikkelig sjef siden Doktor Ashley døde og legger til at det har skjedd mye mistenkelige ting der siden den gang. Når han kommer fram blir han møtt av noen nazistrenge folk med søster Disel i spissen. Det skjer en rekke merkelige ting på instituttet og når de får nyss i at Thorndyke har høydeskrekk så forsøker de å bruke dette mot ham. Han blir beskyldt for mord og folk vil ha ham av veien. Det blir litt av en prøvelse for ham å forsøke å renvaske sitt navn og komme unna med livet i behold... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se en blå himmel med noen slørlette hvite skyer. Så ser vi og hører et fly som befinner seg oppe i luften. Vi går inn i flyet og får beskjed fra høyttaleranlegget at kapteinen har satt på forbud mot røyking. Passasjerene får videre beskjed om at de må forberede seg på å lande for flyet ankommer snart flyplassen i Los Angeles. Så ser vi passasjeren som kikker livlig ut vinduet og liker å se verden fra dette perspektivet. Men så kommer vi til et vindu der det sitter en mann som virkelig er helt anspent og tydelig er veldig redd for den utsikten vinduet viser ham. Deretter lander flyet perfekt på flyplassen og vår redde mann kan puste lettet ut for denne gang. Han forlater flyet med en spypose som er brettet igjen som han gir til flyvertinnen. Han kommer inn på flyplassen og blir overrasket av en dame som ser ut som hun har blitt besatt av en demon og kommer løpende mot ham med noe i hendene, men igjen kan han puste lettet ut fordi det var en mann ved siden av ham som hun bare var veldig glad for å se igjen. Etter å ha gått litt lenger kommer en mann i grå frakk og ber ham følge med ham. Det vil ikke vår mann, men føler seg nødt til å følge med mannen. Han følger etter ham inn på toaletten der mannen byr seg fram for vår mann og spør om han synes han er attraktiv. Det resulterer i at vår mann løper ut av toaletten og skynder seg videre. Han kommer ut og sier høyt for seg selv at dette var en dramatisk flyplass. Filmen er dedikert til Alfred Hitchcock som populært blir kalt spenningens mester. Her får vi nok en film fra Mel Brooks og som vanlig når han lager film så forsøker han å hente inspirasjon fra ting i filmhistorien eller andre begivenheter som folk setter pris på å la ham tulle med. I denne filmen får man jo mest pek mot Hitchcocks mesterverk Vertigo der også hovedpersonen hadde høydeskrekk som også Doktor Thorndyke her har. Man har også lagt inn scener fra andre kjente scener fra andre Hitchcockklassikere som dusjscenen fra Psycho eller en kjent scene fra Fuglene. Brooks har brukt en rekke grep fra Hitchcock og forsøkt å lage mye moro ut av det uten å kopiere for mye. Historien her står også på egne bein. Man fortalt om det merkelige psykiatriske instituttet der man ikke bryr seg så mye om å kurere pasientene sine. Der er det mye skjeletter i skapene der og om man ikke danser helt etter deres pipe så ligger man tynt an også selv om man sitter i sjefsstolen selv. Brooks blander her humor med skrekkfilmens effekter i en salig blanding. Resultatet blir ganske bra om man liker slikt gjennomført tull. Her blir det mye humorscener som når man får servert en dramatisk replikk med dramatisk musikk som selv vår helt lurer på hvor kommer fra og så er det selvsagt bare en buss med et symfoniorkester som kjører forbi dem i bilen. Og man får også scenen der kameraet kommer nærmere og nærmere en glassdør som en intro og knuser til slutt ruten så karakterene merker det. Slike spøker er det mange av her. Dette er på en måte veldig typisk for regissør Mel Brooks. Han har det med å komme med slik tullete humor. Noe av humoren her kunne kommet rett ut fra ‘Hjelp, vi flyr’ eller ‘Mannen med den nakne pistol’ bare at dette ikke er like moro hele tiden og det er lengre mellom vitsene. Karakterene er jo veldig ‘over the top’ her alle sammen. Det blir mye tegneserieaktige folk her og folk som kunne kommet rett ut av ‘Allo, Allo’ eller andre tulleserier med overkarikert persongalleri. Denne Søster Disel er jo den som kanskje er mest skrudd til, i alle fall den som gjør mest av seg i sin syke overusympatiske rolle som en tvers igjennom skrekkslagen nazibitch av den gamle skolen. Og vår mann Thorndyke er den perfekte mannen til å ikke merke at det er noe som ikke stemmer på instituttet. Om man liker typiske tullekomedier så er jo dette noe en bør prøve seg på. Det er heller ikke å forakte at man får en rekke parodier på Alfred Hitchcocks filmer. Jeg er jo en selverklært Hitchcock-fan og har sett nesten alle hans filmer og dette blir enda mer underholdende av å ha ha sett Hitchcocks mest klassiske filmer. Men det er på ingen måte noe krav eller nødvendighet for å finne dette morsomt. Jeg hadde ikke sett en eneste Hitchcockfilm da jeg som liten så denne filmen første gang. Da digget jeg den og likte all humoren som Mel Brooks kommer med her. Det hele er så vellykket til tider at man ler høyt av dette, men filmen har litt igjen før den klarer åp havne opp med de aller beste humorfilmene i bransjen selv om Brooks gjør veldig mye riktig her. Dette var mitt første møte med den velkjente komedieskaperen Brooks og her gjør han også hovedrollen selv på en svært passende måte og viser at han kan være bra morsom når dette står på som verst. Gjensynet var heller ikke så verst og jeg hadde fryktet at dette kunne vært mye verre, og denne filmen klarer seg faktisk veldig bra. Jeg lander på en grei firer på terningen for denne filmen som er bra morsom hele veien slik en komedie bør være. |
|||
