---

Terningkast:


Ingress:
Vi befinner oss på et millitærsykehus under Koreakrigen høsten 1951. MASH som sykehusenheten blir kalt får får forsterkninger i Kaptein Hawkeye Pierce og Kaptein Duke. Det viser seg at de nye er litt av noen urokråker som bryter regler og sjekker opp alle sykepleierne, men de viser seg å være dyktig i sin jobb. De kommer imidlertid på skråplanet med sin romkamerat i Major Frank Burns fra første stund da han er både en religiøs mann og kirurg. Hawkeye og Duke setter da press på Løytnantoberst Henry Blake for å få fjernet Burns fra deres telt. Det kommer også en ny mystisk kirurg i Trapper John McIntyre som ikke vil si hvor han har praktisert fra før. Det er duket for drama når livet på sykehusleiren skal gå sin gang med disse urokråkene med på laget...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi får høre den velkjente sangen fra TV-serien. Et lite helikopter flyr rundt i et naturlandskap med mye fjell. På helikopteret ser vi den amerikanske millitærsymbolet og det står også MASH skrevet på utsiden. I en liten båre på utsiden av helikopteret ser vi en skadet soldat ligge. Og slike helikoptre er det mange av der de flyr på rekke og alle frakter skadede soldater. Så kommer de fram til en base der helikoptrene lander og alle bårene blir tatt hånd om. Og så tar igjen helikoptrene av fra bakken og ut på nye oppdrag. Pasientene blir så fraktet i bårene til millitærsykehuset rett ved helikopterlandingsplassen. Vi ser en del menn i grønn uniform som står å diskuterer heftig for å overdøve rotorbladene til helikoptrene. Så ser vi et brev som flasher over skjermen. Der fortelles det at en eldremann har etterlatt sønnene deres i kamp i Korea. Han forteller videre at de har gjort sitt beste der og melder uten reservasjon at de på alle måter er storartede. Han forteller så at han avslutter millitærkarrieren og svinner langsomt hen. Han er bare en gammel soldat som prøvde å gjøre sin plikt slik Gud ga ham evnen til å se den plikten. Adjø fra General Douglas MacArthur. Mens vi får servert dette brevet får vi se en ny millitærmann med kapteinsgrad som sprader inn i basen. Han begynner å sette fra seg sakene sine på en millitærjeep og får reprimande av en annen sjåfør siden det er hans jeep. Men når han får ordre fra en mann som setter seg i bilen om å bare kjøre så gjør han det. Han fliser ut fra basen og det rett foran åsynet til reprimandemannen som ‘eide’ jeepen. De kjører over til offisersmessen for å få seg noe å spise.

MASH står for Mobile Army Surgical Hospital. Alle har vel sett en episode eller to av TV-serien MASH. Dette er filmen som TV-serien baserer seg på. Som de fleste andre krigsfilmer så er dette også en antikrigsfilm, men man har valgt å fokusere på leirlivet på et militærsykehus. Her får man se en rekke karer som lever under strenge regler, men de hovedpersonene man følger her forsøker å normalisere det hele ved å leve som om de ikke var under militær kommando. Kaptein Hawkeye Pierce og co har rett og slett null respekt for systemet de er tvunget til å bli en del av. De inntar en rekke glass Martini i tide og utide og flørter vilt med alle sykepleierne. De spiller også en rekke pek og spøker på Major Frank Burns sin bekostning som de ikke liker. Her leverer man budskapet med en god dose anarki og bisarr konversasjon. Dette inkluderer også den kjedsomheten, stresset og oppgittheten til legene føler på under leirlivet.

Dette er en sort komedie. Humoren foregår mye med at det kommer støy når man leverer videre ordre. Man finner også lit halgal humor i brytningen mellom operasjonssalen og spøker i leirlivet. Ofte får man se seksuale vitser som går mye ut over damene her. Gutta er jo så seksuelt frustrert her at det lyser av øynene på dem. Gutta har en rekke nakenkalendere på veggene i teltene sine og forsøker å ha seg med alle de kvinnelige sykepleierne som også befinner seg i leiren. Det hele er servert på en veldig episodeaktig måte med ofte overlappende samtaler som binder scener sammen eller starter dem.

På coveret står det at dette er en av de beste komediene som er laget. Og filmen har også en ganske solid rating på filmnettstedet med det respektable gjennomsnittet på 7.7 av 10. Filmen vant Grand Prix under filmfestivalen i Cannes i 1970. Den ble også nominert til fem Oscar i 1970 og vant en, for beste manus basert på allerede foreliggende materiale. Filmen har også versert på lister som en av de 100 beste filmene i USA av det amerikanske filminstituttet og også en av de ti beste amerikanske komediene.

Regien er ved stjerneregissøren Robert Altman (Gosford Park og Short Cuts). Han har sin helt egen stil og har også en særegen måte å bruke zoom på og det blir mange veldig nærgående klipp og scener med zooming inn og ut fra litt uordinære vinkler. Gjerne mellom senger og slikt. Altman har virkelig klart å sette særpreg på dette og man føler at dette er en god film for sin tid. Den er bra inn i tiden og selv om dette baserer seg på Koreakrigen finner man også de karakteristiske Vietnamske gule stråhattene. Det hele er gjort i en salig blanding som gjør at man både smiler og tenker igjennom det som skjer her. Også skuespillet er av ganske bra klasse med gode prestasjoner av store navn som Donald Sutherland, Elliott Gould, Tom Skerritt og Robert Duvall.

Denne filmen følte jeg var litt hypet. Filmen kan virke noe treg nå for tiden, og om man ikke klikker helt med humoren, så kan dette bli et litt kjedelig og fattig skue fordi da sitter man bare igjen med dramaet her. Du er nå advart om du ikke liker lavt tempo i eldre filmer. For min del så klarer jeg ikke helt å suge inn alt her, men jeg oppfatter at filmen er god og med mine favoritter i Donald Sutherland og Robert Duvall i rollene løftes dette opp til en femmer på terningen. Filmen er også veldig utradisjonell for sin tid. Jeg har jo sett litt på MASH-serien fra før av og fant det ganske artig å se hvor opphavet til serien kom fra. Det er mye kjøtt på beinet her og man liker mye av det man får servert her selv om jeg nok ikke lo veldig godt av dette og bare smilte litt innimellom. Men dette klarer seg også ganske bra som drama og det er nok mye av styrken til filmen at man ikke avfeier den som bare tøys og tull.