---

Ingress:
Den unge studenten og sportsmannen Tom Heiberg blir ansatt på prøve som reklamesjef for jernbanen. Han får klar beskjed om at viser seg stillingen verdig og passasjerbelegget øker vil han få fast stilling. I vennegjengen hans kommer de på en vanvittig ide. De tenker på å rane toget fra Oslo til Bergen den første april. Dette skal skaffe skaffe ekstra publisitet for NSB og sikre stillingen til Heiberg. De går for dette og tror det kommer til å resultere i at det blir den mest berømte togstrekningen i Skandinavia. Han kjemper ikke bare for sin stilling, men også om direktørens datter Gretes hjerte. Nå får vi se hva som skjer når Heiberg spiller høyt og forsøker å få både pose og sekk...

Anmeldelse:
Det hele begynner med Norgesmesterskapet på ski der store menneskemengder samle til hopprennet. Folk kommer strømmende til i strie strømmer for å få med seg den store begivenheten. Hopperne gjør sitt ytterste og Tom Heiberg var den store favoritten til kongepokalen. Han var en kraftig, smidig ung mann med nerver av stål. Han smøre sine treski og smiler i det fine været på den store dagen. Fem av hans studiekamerater deltok også for å gi Heiberg sin moralske støtte. Det var Johan Bratt, Tiurjægeren, Biologen, Prikken og Løitnant Lund som var Heibergs rival om en viss dames gunst. Nils Elstad, som var direktør for Norges Statsbaner, kommer i sin elegante bil med sin flotte datter Grete. Det er hun Heiberg og Lund strides om å kapre. Grete får mye oppmerksomhet og blikk fra alle kanter der hun skinner som en million kroner. Biologen står og snakker med Heiberg før de skal hoppe. Like etter kommer Biologens venninne bort til ham og gir han en oppmuntring og sier at hun hadde blitt glad hvis han kunne vinne. Hun sukker litt før Biologen går opp i tårnet for å hoppe. Hun stikker så bort til venninne sine og vinker til ham mens han går opp trappene med skiene på ryggen. Hopperne de kommer mens folket koser seg med å se på. Direktør Nils Elstad sitter på en VIP-plass og tenner seg en pipe mens han skuer ut over hopperne som kommer flygende. Det går imidlertid dårlig for Heiberg og han faller. Han er raskt oppe igjen og kommer bort til VIP-tribunen der han får en oppmuntring av direktøren da han ansetter han som ny reklamesjef på prøve. Det går også dårlig for Biologen som faller enda mer graverende enn Heiberg.

Filmen forligger i ny versjon fra 2009 og langseres i forbindelse med 100-års jubileet for åpningen av Bergensbanen. Den baserer seg på en engelsk kopi da alle de norske visningskopiene gikk tapt. Det hele baserer seg på spenningsromanen skrevet av Nordahl Grieg og Nils Lie under pseudonymet ‘Jonathan Jerv’ fra 1923. Boken regnes som Norges første ‘påskekrim’ og ble en stor salgssuksess både i Norge og Sverige. Filmen var en stor norsk satsing med et rekordhøyt budsjett og man hadde internasjonale ambisjoner med det hele. Selve historien hørtes litt vanvittig ut og det satt meg litt ut når jeg fikk høre om at det var dette denne filmen skulle basere seg på, men man sluker ofte ting rått når man får presentert det på film og det gjør en også her. Det er litt av en vennegjeng Heiberg har som tror de er litt av noen supermenn.

Regien er ved tyskeren Uwe Jens Krafft og han gjør en ganske bra jobb med å få dette til å framstå som bra klassisk. Dette er på mange måter den første norske actionfilmen selv om filmen er lagt opp som en kriminalkomedie med en del romantikk med på kjøpet. Her får en scener med skytevåpen, maskerte menn, basketak og en del annen spenning. Filmen er delt inn i en rekke akter og bygges opp mot det store ranet og kjærligetsaffæren som høydepunktene. Men filmen er ogå ganske norsk opp i det hele med hopprenn og kjekke unge norske menn i fjellheimen. Opptakene er tatt opp på Finse og Geilo og viser mye bra norsk natur. Dette er det nærmeste man kommer en norsk westernfilm for sin tid med snøprærien som bakteppe ranes toget på Finse stasjon. Men til tross for mange gode forfølgelsesscener så blir dette aldri helt så spennende som man kanskje hadde sett for seg på forhånd. Det blir med andre ord ikke like neglebitende som det man får i klassikeren Ni Liv fra Arne Skouen.

Det er litt artig å se slike gamle stumfilmer fra Norsk films barndom. Dette framstår som en ganske grei film som det faktisk er verdt å få med seg om man liker eldre norsk film. Man får jo også en av de største norske stjernene i tysk i Aud Egede Nissen og Aud Egede Nissen som bærer hovedrollene her. Det gjør de på en ganske grei måte. Filmen ble svært populær i Norge og ble sett av 110 000 kinogjengere, men det koster mye å lage slik film og finansene strakk ikke til når regnestykket skulle gjøres opp i ettertid når den internasjonale suksessen uteble. Men alt i alt er filmen blitt relativt bra i norsk målestokk. Den blir aldri genial i sin sammensetning, men den viser seg som et bra stødig stykke film for sin tid. Det er bra varierte kameraføringer og man føler at man får litt mer enn bare stillestående oversiktsbilder. Man får også bra fram både natur og norsk ungdom i bildene og stjernene viser seg fra sin beste side.