|
Anmeldelse av Coyote Ugly - Film (2000)
|
Film: Coyote Ugly (2000)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie, Romantikk, Drama
Land: USA
Regi: David McNally
Spilletid: 96 min
Datoer:
| 2000-10-20 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3 av 6Keyword:
Jentefilm
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (59 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Er det nok at bardamene som forsøker å by på seg selv?
Publisert: [ 5. Juni 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Violet reiser fra søvnige New Jersey for å følge drømmen sin. Hun vil forsøke å gjøre karriere som låtskriver i New York. Men hun finner raskt ut at det ikke er lett å lykkes i den harde musikkbransjen i denne smeltedigelen. Det skal mer til enn høye ambisjoner og talent for å slå igjennom. Man må kjenne de rette folkene og ha en god porsjon flaks også. Hun finner da raskt ut at hun må finne på andre måter å tjene til livsoppholdet enn musikken som hun mer bruker til trøst i hverdagen. En dag hun er ute og spiser pai på en cafe møter hun noen utagerende jenter. Hun tror først de er horer men finner ut at de jobber i en bar kalt Coyote Ugly. De har greid å tjene 300 dollar på en kveld og er ute på en siste avskjed med en av jentene som skal studere juss. Jentene mener at det blir trist uten studenten og at de aldri kommer til å finne en som henne igjen. Violet er desperat etter penger så hun har noe å leve av. Hun forsøker å få seg jobb der og hun får prøve seg. Men barjobben er ikke helt som hun hadde tenkt seg den. På Coyote Ugly må man liksom by på seg selv uten å over grensen til det helt usømmelige. Hun får nye venner og kjærligheten blomstrer. Er det dette hun vil eller skal hun gi drømmen sin en ny sjanse? |
|||
|
Anmeldelse: Filmen åpner med at vi får se fasaden på en pizzasjappe i New Jersey. Vi hører en som snakker om sin pizzaspiserekord på ni pizzaer og en et kjøttkakesmørbrød. Den pene serveringsdamen retter på dem at de åt seks pizzaer og ikke noe smørbrød og at hun måtte ringe etter sykebil til dem den gangen for å pumpe magen deres. Hun sier at det var den siste gangen hun serverte dem og så slutter serveringsdamen på pizzarien fordi hun skal flytte fra byen. På kvelden hygger hu seg på et utested der folk som hun kjenner skal si farvell til henne før hun drar til storbyen New York City. Hun blir brakt opp på scenen der hun sammen med de andre jentene blir utfordret til å synge ‘I will survive’. Neste dag sier hun farvell til sin kjærlige far som ikke synes det er noe gøy at hun drar fra barndomshjemmet. Han leser om alt som går galt i storbyen og sender med henne en pepperspray i vesken hennes for sikkerhet skyld. Når hun kommer til storbyen og nabolaget der hun skal bo er det ikke like glamorøst og stort som hun hadde sett for seg det. Det første som møter henne er at en mann kaster rotten fisk ut rett på gaten og hybelen deres er heller ikke stort å skryte av med rusten vask og ellers gjennomført shabby stil over alt som om dette for lengst har sett sine bedre dager. Hun tar så farvell med bestevenninnen hennes som kjørte henne til storbyen. De snakker litt først om hvordan livet ikke har blitt helt om de hadde tenkt med at de skulle være jomfruer helt til de ble gift og at de skulle gå på college og hadde også siktet seg inn på å bli tannpleiere. Venninnen forteller at det som gjør deres liv så spesielt er at de faktisk ikke har fullført en eneste ting til nå. Men nå har altså Violet brutt med denne pakten fordi hun har gjennomført den drømmen å flytte fra New Jersey til New York. Filmen er basert på den faktiske baren Coyote Ugly Saloon. Baren vi finner i filmen ledes av en kvinne som har ansatt noen sexy damer som forsøker å være litt småslutty uten gå over grenen til vise forbudt hud. Det å basere en hel film på en bar virker litt billig og det er det jo også. Damene forsøker å være dumme og deilige, og de fyller rollen til det fulle for å tjene penger i baren. Man har ingen som helst problem å tro på at dette kan fungere som en bar, men på film blir dette også kanskje litt bart der også. Og i dette sirkuset befinner den litt småsjenerte Violet seg. Hun kommer seg noe etter hvert som hun mykner opp kanskje er dette akkurat det hun trenger for å overkomme sceneskrekken som hun sliter med i musikkbransjen. Man forsøker å spe på underholdningen med litt romantikk og masser av musikk som skal pumpe opp energien her. Med andre ord kunne dette hørtes ut som en katastrofalt dårlig film, og den er ikke langt unn det, men den redder seg inn og kommer ut ca litt under midt på treet. Dette er en film som guttene ser av helt annen grunn enn jentene som sikkert liker best musikken og romantikken, fordi dette er en romantisk komedie. Filmen er svært klisjéfull og alt for typisk for sjangeren den forsøker seg på. Det er nesten pinlig å høre alle replikkene som kommer ut av jentene i denne filmen fordi de er så konstruert og flat at at man nærmest river seg i håret. Dette blir igrunnen bare latterlig dårlig til tider og man ler en del ufrivillig av dette som fortoner seg så hjernedødt at man ikke kan annet enn enten le eller gråte og jeg velger som sagt det første. Det er flere hjelpeløse scener her som bare er med som fyll her som en sekvens der damene i baren heller iskaldt vann over sine topper for å jazze opp barkundene. Historien er også svært enkel og det lukter litt svidd hastearbeid av det man får her. Spøkene er heller ikke morsom på den måten de er ment til å være. Man skulle også tro at dette kunne fungere som en feelgoodfilm, men jeg tror man må ha inntatt litt kunstig stimulans som alkohol under eksempelvis et vorspiel for å virkelig skulle sette pris på dette. Karakterene er også en vits og passer ikke heller helt inn og engasjementet daler i takt med denne filmens kjipe framtoning. Her har man valgt å satse på helt ukjente skuespillere uten om John Goodman. Og det blir også slik at utenom Goodman så er det også sikkert en grunn til at disse folkene ikke har nådd stjernestatus fordi bortsett fra deres utseende så virker de litt for anonyme og har ikke den utstrålingen om kreves for å virkelig fungere på det store lerretet. Musikken er passe go her og er jo også noe som er med på å redde denne filmen. LeAnn Rimes ble kjent over hele kloden for hennes kjente sang ‘Can't Fight the Moonlight’ som var skrevet til denne filmen. Den sangen var også med på å promotere filmen ganske bra og jeg hørte sangen lenge før jeg så filmen og visste om filmen bare på grunn av den oppmerksomheten sangen fikk. Man får også en rekke annen passe kul musikk i filmen som er med på å få opp stemningen. Jeg husket virkelig denne filmen som mye bedre enn det den var fra min ungdom da den kom. Da den kom ble den en stor suksess på på kino og var noe ungdommen snakket om. Filmen må ha solgt seg på en passe underholdende trailer, men selve filmen viser seg etter dette gjennomsynet bare som en døgnflue som man trodde var kul der og da og som virkelig ikke tålt tidens løp. Dette er alt for lett å gjennomskue og er alt for billig og lett underholdning på alle mulige måter. Om du digger romantiske komedier og er vant med at ting blir litt vel tradisjonelt så er dette en film du kan forsøke deg på, men kom ikke å si at jeg ikke advarte deg om at dette ikke var topp underholdning. Man har forsøkt å gjøre en film for begge kjønn der guttene skal se på de frekke jentene og jentene ser dette kun for romantikkens del. For min del ble dette igrunnen et ganske kjedelig skue. |
|||
