To tornadoforskere skal akkurat til å skille lag både ekteskaplig og profesjonelt. Filmen begynner i det Bill skal bytte arbeid og inn i et nytt ekteskap med en psykologkjæreste ved navn Melissa. Han drar til sin kone og forskerkollega Jo og får underskrevet skilsmissepapirene. Men han merker når han kommer ut i felten der han møter Jo igjen at han ikke har mistet stansen for å jakte tornadoer og forske på dem, særlig ikke etter at Jo og hennes team har bygget en maskin som skal avsløre hvordan en tornado fungerer fra innsiden. Denne maskinen er noe Bill har vært sterkt involvert i og Jo mener at det bare er rett og rimelig at han blir med ut på et siste oppdrag for å teste ut maskinen sin i praksis. Det vil si at de må kjøre helt inntil en tornado for å plassere maskinen slik at den blir slukt av tornadoen, noe som er meget vanskelig og sykt dumdristig. Tornadojakten er i gang...

Filmen begynner med at vi får se noen oljepumper som går for fult i innlandet i USA et sted. Året er 1969 og vi befinner oss i juni. Skyene skifter til litt mørkere og dystrere farger og det begynner å blåse. Man hører tordenskrall og skyene beveger seg raskt på himmelen. Vi ser noen lyn som gnistrer fra en sky. Vi beveger oss ned til et hus der lynene slår heftig ned i nærheten av. Inne i huset står TVen på og der vises det tornadovarsel. Det viser seg at den nå er i Kingfisher County og beveger seg nordøstlig retning. En mann følger med fra sitt kjøkken der han lager seg en kopp kaffe. Det slår heftig ned i nærheten av huset og et får mannen til å se i den retningen. I et værelse et annet sted i huset ligger en jente ved navn Jo i sengen og klynker mens hun forsøker å sove sammen med hunden og sin dukke. Hun våkner opp av et tordenskrall og da kommer også moren inn i soverommet og henter henne. Faren kommer også og roper at de må komme seg ned i stormkjelleren så raskt som bare det. Hunden Toby blir igjen, men den vesle jenten på fars arm roper etter ham fordi hun vil ha ham også med. De kommer ut og løper av sted med lynet og vinden som forsøker å ta tak i dem hele veien mens de løper. De kommer bort til stormkjelleren og kommer seg ned der. Hunden Toby rekker akkurat å komme seg inn før far stenger døren. Nå tenner de stearinlys, men det er et problem med den gamle døren og far forsøker å holde en igjen med håndmakt men klarer ikke det så lenge. Og like etter blir både døren og far løftet til værs og inn i tornadoen som passerer over dem. Mor og datter er fortvilet nede i kjelleren og kan ikke tro at deres far er borte for all tid. Etter tornadoen er alt jevnet med jorden.

Dette ble laget under en tid der katastrofefilmer med masse effekter var noe av det kuleste og det som trakk flest folk til kinosalene. Denne gangen er det tornadoen som skal brettes ut på filmerettet i all sin kraft og styrke. Filmen er ikke er en katastrofefilm slik man klassisk opplever den, nærmest helt motsatt, fordi her forsøker våre helter ikke å rømme katastrofen men heller jage og oppsøke den. Det hele blir fortalt med hjelp fra et lurvete forskerteam og til og med et konkurrerende team om har litt skitne triks i ermet og stjeler ideer og tar æren for det forran nesen på det forskerteamet som vi følger her. I forskerteamet til Jo (Helen Hunt) og Bill (Bill Paxton) er det en rekke typer som alltid er svært høylytte. Alle er helt oppslukt av det de driver med og tar jobben mer seriøst enn sitt eget liv. Alt skal gjøres i forskningens navn. Det tidligere ekteparet Jo og Bill styrer det meste som skjer. De får også hjelp av en tekniske vindekspert Dustin Davis (Philip Seymor Hoffman) som er en overentusiastisk slitsom fyr som alltid hører på høy musikk og ser ut som han henger litt igjen i tenårene.

Dette er en film der man nesten kun fokuserer på å servere deg effekter som de pøser mot seeren. Mange av effektene er svært gode og holder okei standard selv i dag, men det er lenge siden 1996 og det merkes på enkelte dataeffekter som eksempelvis eksplosjoner som blir for åpenbar at de ikke er laget på ordentlig. Regissør Jan de Bont gjør en helt ok innsats her uten at filmen blir noe man virkelig biter seg merke i. Dette er like raskt glemt som sett og langt unna den standarden som de Bont leverte med actionsuksessen Speed fra 1994.

Siden det er effektene som dominerer, kommer manus og karakterer helt i andre rekke. Det er igrunnen ingen av karakterene her som man kan relatere seg til. Alle er så stereotypiske at man merker at man totalt har nedprioritert å skape realisme i dem eller historien som fortelles her. Dette tror jeg fungerer best på tenåringer og andre som ikke er så kritisk til måten man serverer fyllet mellom de lange effektdragene. Dessverre for min del så synes jeg typene ble litt for irriterende å skue her at det trakk ned filmopplevelsen min. Dialogen er også alt for kunstig og med et stinkende manus så blir dette bare helt greit å se fordi effektene trekker nok opp til å underholde deg nok til å synes dette ikke var helt bortkastet å se.

Jeg må ærlig innrømme at da jeg så dette da det kom så synes jeg filmen var litt kul. Dessverre ser jeg at jeg må ha vært litt ung og naiv den gangen fordi dette er ikke mye film å skryte av. Den er dog helt ok å skue om du er ute effekthungrig og ute etter litt tanketom underholdning en kveld for å stresse litt ned. Det er jo litt underholdningsverdi i dette, men som sagt om en er litt kritisk til om handlingen holder mål så er dette bare å styre unna. Selv forskerne her framstår som lite troverdige strådukker som egentlig ikke vet helt hva de driver med. Man trenger med andre or ikke å være rakettforsker for å plukke denne filmen totalt fra hverandre. Skuespillerne gjør også en dårlig jobb og denne filmen får selv Helen Hunt og Philip Seymour Hoffman til å se ut som amatører på alt for høyt gir. De mangler noe av den 'driven' for å få til et passende samspill om gjør at man bryr seg nok om dem. For min del var nok høydepunktet når man viste et klipp fra Ondskapens Hotell på en driveinkino. Jeg ruller dog en grei treer på terningen fordi filmen byr opp til grei effektdans som føles litt moro å oppleve.