---

Ingress:
Charlie Kaufman er en manusforfatter som har hatt stor suksess med filmen ‘Being John Malkovitch’. Nå har han beveget eg over på et nytt prosjekt og vil forsøke å lage et manus for å adoptere boken ‘The Orchid Thief’ av Susen Orlean over på det store lerretet. Han er svært ambisiøs og han vil ikke la se drive av kunstige intriger som i en typisk Hollywood-produksjon. Han vil lage en film om bare blomster. Han vil ikke ha med sex, våpen og biljakter. Og heller ikke karakterer som lærer dype ting om livet, liker hverandre eller overvinner hindringer for til slutt å lykkes. Boken er ikke slik og livet er ikke sånn. Ingen har heller laget filmer om blomster før. Charlie studerer boka i detalj for mulige innfallsvinkler, men møter veggen. For å gjøre saken enda verre skriver den utadvendte tvillingbroren Donald på sitt første manus, og han bobler over av ideer. Han begynner så på et manus om den skrivehemmede manusforfatteren som får i oppdrag å overføre romanen "The Orchid Thief" til filmlerretet. Kanskje er det en god idé. Men Charlie går lenger. Han oppsøker Susan Orlean for å få vite mer om henne og Laroche. Det skulle han aldri ha gjort fordi det er ikke slik at de har like reint mel i posen som man kanskje trodde og det er ikke alt de driver med som tåler dagens lys...

Anmeldelse:
Filmen begynner med at vi får høre en mann som snakker på svart skjerm. Han lurer på om han har en original tanke i det skallete hodet sitt. Han mener at kanskje ikke håret hans ville falt av hvis han var lykkeligere. Livet er jo kort og han må gjøre det beste ut av det. Han trøster seg selv med å si at denne dagen er den første i resten av sitt liv. Han mener det da er klart at han er en vandrende klisjé. Han legger til at det er en kul på beinet hans og at han må få legen til å se på det. Han skulle også vært hos tannlegen. Han ville hatt det bedre om han ikke utsette ting. Alt han gjør er å sitte på den feite rumpen sin og han ville også hatt det bedre om den ikke var feit. Da ville han ikke trengt å ha skjorten utenpå som om det lurer noen. Han bør begynne å jogge igjen en mil for dagen. Virkelig gjøre det denne gangen. Han burde snu om på livet sitt. Han trenger å bli forelsket og få seg en kjæreste. Han må lese mer og forbedre seg. Håret bør klippes kort og slik at han ikke later som om han har alt håret sitt ennå. han bør ha litt selvtillit som er det kvinner vil ha. Han spør seg selv hvorfor han føler at han må be om unnskyldning for at han eksisterer. Vi forflytter oss så til settet på ‘Being John Malkovitch’ sommeren 1998. John Macovitch mener at man ikke bør gjøre justeringer på opptakene hvis ikke det er absolutt nødvendig for opptaket, fordi maskene er så varme. Så ser vi den litt småfeite Charlie Caufman som er manusforfatteren på produksjonen. Han er bak i produksjonen og befinner seg i øynefeltet for et av kameraene og blir bedt om å forlate innspillingstudioet. Han går ut og vi finner ut at det er samme mann som snakket i begynnelsen. Han lurer på hvorfor han gadd å komme på innspillingen. Det virker som om ingen vet hvem han er. I 40 år har han vært på planeten og han er ikke nærmere å forstå eneste ting. Hvorfor er han her og hvordan kom han dit. Så får vi se Hollywood for fire milliarder og førti år siden, da alt bare var lava. Så får vi se en sekvens om hvordan det blir vann og livet oppstår. Livet åler seg fra vannet og inn på land. Det blir vegetasjon og ting begynner å bli grønt. Insektene kravler og dinosaurene regjerer jorden inntil de blir utslettet av en komet som treffer planeten. En istid begynner og går bort igjen og apene krabber på jorden og begynner å reise seg. Og så blir en unge født som vi kan gjette på at er Charlie Kaufman.

Spike Jonze har laget et knippe veldig gode filmer som jeg har digget alle som en. Det innvolverer både denne filmen og Being John Malkovich og Where the Wild Things Are. Alle tre er vidt forskjellige filmer. Her har han som i Being John Malkovich valgt å filmatisere et manuskript av den geniale manusforfatteren Charlie Kaufman. Han viser nok en gang at han kan skape et manuskript som leker med sin egen eksistens. Ikke bare velger han å involvere sitt eget navn og person involveres i denne historien som blir spilt av Nicolas Cage på en svært bra måte, men han klarer også å underholde og skape en veldig dyp og leken affære om en mann som jobber med en ide om å lage et manus til en film som etterhvert viser ser ut til å være det man virkelig opplever her. Dette er ikke hendelser og ting slik man har fått presentert dem fra før på noen som helst måte. Man hopper også mye i tid fram og tilbake og det er gjort på et svært bra vis og man får det hele til å passe opp i hodet sitt mens man ser. Det blir også litt utrolig sær og underfundig humor i hvordan disse to brødrene Donald og Charlie skriver på manus og har så vidt forskjellige innfallsvinkler og der Donald lager den typiske klisjéfilmen som alle liker, mens Charlie stanger hodet mot veggen for å oppnå det geniale og sære som ingen har kommet opp med før ham. Jonze har gjort en særdeles bra innsats i å gjøre dette grensesprengende manuset om til en film som fungerer uten å virke alt for sær og uspiselig. I utgangspunktet så høres dette kanskje litt kjedelig ut en film å skrive manus og adoptere en bok om blomster, men dette utvikler seg til å bli litt av en spenningsaffære mot slutten der sex blir utført, der man får litt av en jakt, våpen blir brukt og liv går tapt. Det er en veldig tøff fortellerstil her som blir mesterlig gjort av regissør Jonze.

Skuespillet er veldig solid og dette er det beste jeg har sett Nicolas Cage på veldig lenge. Cage spiller både rollen som Charlie Kaufman og broren hans Donald. Han klarer å få fram forskjellene i de to brødrene der denne Donald er den som alle legger mer merke til av de to og Charlie som den mer stille og sjenerte men geniale manusforfatteren. Han har også med seg den bunnsolide Meryl Streep som aldri har gjort en eneste dårlig rolle i sitt relativt lange filmliv og hun skuffer heller ikke her. Hun spiller forfatteren Susan Orlean som har hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Chris Cooper gjør også en av sine beste roller i å gjøre blomsterfyren Larouche som Orlean lagde skrev boken sin om.

Dette er en mesterlig film som gir gav meg veldig mye å se. Det er sjelden man får slike originale manus som dette som virkelig er både dyp, morsomt og lekent. Man digger måten Jonze og Kaufman har smidd en fantastisk film. Om du likte ‘Being John Malkovitch’ som også var leken og svært absurd, men topp underholdende vil du nok også ha sjansen til å like dette også. Dette føltes nesten enda mer genialt kokt i hop. Det er så mange kule detaljer her og jeg har sett filmen en rekke ganger og oppdaget nye ting hver gang. Det er også litt kult å skjønne hvordan ting henger sammen her. Dette er litt som en David Lynch-film, men ikke fult så utfordrende å forstå dette selv om man også får en bra dybde også her og man må tolke litt hva som skjer fordi dette er en masse scener satt etter hverandre og ting blir mye drevet fram av voiceovers og dialoger som skaper litt harmoni i det store bildet. Man digger også de detaljene der en tøyser med selve prosessen det er å skrive manuskript til Hollywoodfilmer. Man kjenner seg igjen i problemstillinger og konsepter rundt det å skape typiske manus og kontrasten i det som Kaufman skaper. Dette var for meg utrolig artig og underholdende. Jeg skal dog innrømme at filmen er veldig sær og at om en liker enkle actionfilmer med lett handling er dette noe en ikke nødvendigvis vil like.