|
Anmeldelse av The Adventures of Ford Fairlane - Film (1990)
|
Film: The Adventures of Ford Fairlane (1990)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Action, Komedie, Parodi
Land: USA
Regi: Renny Harlin
Spilletid: 98 min
Mediarating:
 3.1 av 6Keyword:
Parodi
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (16 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Totalt mislykket, klisjépreget, slitsomt og umorsomt makkverkfilm
Publisert: [ 24. Juni 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: De kaller ham Ford Fairlane og han har spesialisert seg på å være detektiv spesialisert på musikkbransjen. Han forsøker å være tøff som få og er svært opptatt av sin framtoning og ser på seg selv som en Guds gave til kvinnen mens alle andre bare hater trynet på han. Her får han et spesialopprag å oppspore datteren til Johnny Crunch, en av byens hotteste platepratere. Hun kaller seg selv for Zuzu Petals og ligger med alle rockestjernene og tar dop. Johnny har mistet kontakten med henne og nå vil han ha henne tilbake. Dette virvler Fairlane inn i rekke intriger, korrupsjon, utpressing og mord... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se en mann med Elvissleik som sitter på en strand og ser utover havet. Fuglene leker i sanden bak ham mens han introduserer seg som Rockenrolldetektiv Ford Fairlane i en voiceover. Han tenner seg en røyk mens han snakker forteller oppå at han har myndighet til å komme inn på alle de hotteste klubbene og de beste backstagene og tilgang til de heiteste rypene. Når han har mulighet til å ha det så fett så spør han om hvorfor han sitter på stranden. Vell, det hele begynte for fem netter siden. Han visste det ikke ennå, men han var i ferd med å få en sak med ‘Black Plague’. Så beveger vi oss bort fra stranden og over og over på en konsert med bandet ‘Black Plague’. I en fjellvegg ved siden av scenen befinner en rocestjerne seg og han får vendt lyskasterne mot seg og sier hei til LA, før han firer seg ned på scenen for å underholde fansen. Bandet ble regnet som de nye kongene innenfor metal. Fairlane synes bare at de var noen heldige drittsekker fra Reseda. Denne kvelden skulle stjernen Bobby Black gi sin livs forestilling. Pyroen lyser fra scenen, bandet begynner å spille og publikum er i hundre. Men akkurat i det sangen er kommet forbi refrenget begynner Bobby å ta seg til halsen og like etter ligger han livløs på scenegulvet. Fairlane kommenterer at den stakkar drittsekkstjernen ikke var så heldig allikevel. I mellomtiden var Fairlane milevis unna og sjekket et tips i saken til den fanatiske rødtoppfanen. Og hans entre var i følge han selv ubeskrivelig kul da han ankommer utestedet Greed. Alle ser på ham i det han entrer stedet seende ut som en blanding mellom Elvis og Beavis. Dette kunne kanskje høres ut som et passe morsomt og tiltalende konsept for en komedie, men måten man får presentert dette på får en til å ha lyst til å rive ut øynene. Jeg må ærlig innrømme at denne filen kanskje hadde noe ved seg siden den har blitt så varmt anbefalt av enkelte i min omgangskrets. Vell, jeg må ærlig innrømme at dette ikke var stort å lage noe oppstyr om og jeg er svært langt fra å virkelig like dette. Historien er tynn som den ene siden av et dasspair. Det er igrunnen ingen grunn til å ha noe manus her i det hele tatt fordi man har valgt å spille på helt andre strenger her. Det er denne Ford Fairlane som skal være i førersetet og hans jobb er å være slitsom kul og lire av seg så mange klisjemessige replikker som man kan få inn i filmen uten å snakke raskt. Man prøver for hardt å gjøre denne Ford Fairlane-karakteren så kul som mulig. Man det hele blir alt for krampaktig og kulheten blekner og det hele blir nesten som en parodi på seg selv. Filmen ligner mer på en dårlig musikkvideo som man aldri klarer å unnslippe. Til tross for at filmen bare varer omtrent sine 90 minutter så føles dette alt for langt som ikke akkurat er noe sunnhetstegn. Humoren i filmen består stort sett i å lire av replikker som til nød vil fungere på et vorspiel der man har begynt å få i seg nok drikke til å virkelig miste sitt kritiske filter som lyser rødt hele veien gjennom denne filmen. Jeg lo egentlig ikke en gang gjennom denne filmen. Og man har jo også fått med seg en god del komikere i filmen, men ingen av dem klarer å tilføre noe her. Man skal være passe spesiell for å falle for humoren her. Kanskje om man liker det alle andre ikke liker så bør en prøve seg på dette. For min del fungerte dette ikke til annet enn bare nødunderholdning. Skuespillet er fryktelig dårlig med Andrew Dice Clay som Ford Fairlane i spissen. Man river seg i håret hele tiden mens man ser Clays utfoldelse på lerretet. Han klarer virkelig ikke å tilføre noe sjarme eller kulhet til rollen. Han er som en endimensjonal statist man skulle ønsket å la være å oppleve og som blir alt for overeksponert til det pinlige her. Han klarer til og med ikke å følge seg selv hele veien her og han varierer så mye i framføringen av replikker at det virker totalt unaturlig. Han klarer ikke å lage noe skikkelig karakter heller og han faller ut av karakteren her på en trist måte som en mann som har mistet totalt kontrollen over sin rolle. Om man hadde fått en mer patent skuespiller i hovedrollen hadde man reddet noe av inntrykket, men det hadde nok ikke klart å redde dette synkende skipet. De andre er instruert til å overspille så fælt at det lukter ballestein av hele filmen. Man finner dog noen kjente fjes som Priscilla Presley (Mannen med den nakne pistol), Lauren Holly (Dum og dummere), Robert Englund (Nightmare of Elm Street) og Ed O'Neill (Al Bundy). Men heller ikke disse klarer å gjøre denne filmen til noe som er verdt å oppleve. Filmen fikk relativt lunkne kritikker da den kom, men har av noen blitt trykket til sitt bryst som en kultfilm som den ble blant annet i Norge. For min del kan jeg se at dette er så ræva at det faktisk kan bli litt inn for det rette publikumet, men for de fleste av oss er det bare å styre unna. Det er ikke rart at dette høstet så mange Razzies, som er Oscars motstykke for de dårligste A-filmene. Det er dog noenting som blir stående igjen etter denne filmen og det er det ene sitatet som duger noenlunde og lyder som følgende: ‘So many assholes, so few bullets’. Det kan også være at dette fungerer til å gi et litt smånostalgisk tilbakeblikk til det slitsomme med populærkulturen fra 80-tallet. Og med Ford Fairlanes misstilpassede 50-tallstil blir dette en blanding som ikke faller helt i smak. Man ønsker litt mer kvalitet når man ser på film og dette ser direkte stygt ut til tider. Det er også så direkte Harry at man føler seg dårlig underveis her. Ikke er regien noe å skrive hjem om heller fra Renny Harlin, som dog har klart å lage suksesser i Die Hard 2 og Cliffhanger. For å oppsummere er ikke dette en film man ønsker å skrive noe annet enn negativt om. Det er jo ikke rart man får en bra replikk når man forsøker å slenger såpass mange forsøk på replikker i maskingeværfart mot deg hele veien gjennom denne kalkunen av en film. Med andre ord er dette langt fra Evil Dead-nivå og dette føltes like flaut som om oldefaren din skulle forsøkt å rapp for første gang på dødsleiet sitt. Men man skal ha for forsøket. Man har siktet mot å lage noe som sikkert bare var genialt for regissør Renny Harlin, men for andre bare blir latterlig dårlig. Det er nesten rart at man fikk lov å lage noe så crappy som dette. Selv om filmen var en lidelse å komme seg igjennom så har jeg dessverre også opplevd verre. Derfor får dette en svak toer på terningen og bare en anbefaling til deg som elsker filmer type kult over alt på jord. |
|||
