|
Film: The Graduate (1967)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie, Drama, Romantikk
Land: USA
Regi: Mike Nichols
Spilletid: 105 min
Mediarating:
4.7 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (14 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Romantisk klassiker som disker opp med mye
Publisert: [ 24. Juni 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Ben er snart 21 år gammel og har akkurat ferdig på college med toppkarakterer. Han flytter da hjem til sine velstående foreldre i California. Ben er litt smånervøs og innesluttet og blir lett ledet inn i ting han ikke egentlig har lyst til om han kunne velge. Det er også tilfelle med forholdet han vikler seg inn i til den mye eldre Fru Robinson som er konen til farens beste venn og forretningskompanjong. Ting blir ytterlige komplisert når han møter Fru Robinsons vakre datter... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se en ung Dustin Hoffman på et fly på vei til Los Angeles. Han går av flyet og vi ser ham i profil på flyplassrullebåndet akkompagnert av musikk fra Simon & Garfunkel. Han ankommer et hus og sitter ved et akvarium i det en mann kommer og sier at han må komme ned å tilslutte de andre. Men Ben som den unge mannen heter vil helst være alene litt. Men mannen sier at de forventer å se ham siden mange av vennene som er på besøk har fulgt Ben siden han var født. Ben uroer seg for framtiden siden han nettopp har blitt ferdig med college og vil at ting skal bli annerledes. Så kommer en dame inn på akvarietrommet også før Ben blir med ned til vennene deres. Han blir tullet med av alle gjestene som gir ham veldig mye oppmerksomhet og man ser at han ikke liker det. Han løper opp på akvarietrommet igjen for å få seg litt fri fra alt maset og dikkederingen. Plutselig går døren opp og inn kommer Fru Robinson. Hun trodde at dette var badet og har gått feil. Hun spør hvordan det går med Ben og han sier at det går fint. Hun tenner seg en røyk og setter seg ned på sengen. Ben er litt smånervøs og vil at Fru Robinson skal gå, men hun presser seg på og tar regien i samtalen. Så går Fru Robinson og spør om Ben kan kjøre henne hjem. Det gjør han og da de kommer hjem til henne spør om han blir med inn. Han lurer på hvorfor, og hun sier at hun ikke vil være alene. Hun lager ham en drink og setter på musikk. Gradvis forsøker hun å forføre henne. Og det ene leder til det andre og Ben forsøker å komme seg unna med alle midler og føler seg svært utilpass med det hele. Men Fru Robinson vil gå hele veien. Han blir heldigvis reddet i siste liten av at Mister Robinson kommer hjem. Denne filmen begynner jo å dra på årene og blir sett på som en av de beste komediene for sin tid. Filmen har jo også stor klassiker og kultstatus og det er ikke uten grunn. Filmen er basert på en velkjent roman med samme navn som filmen av Charles Webb. Vel er filmen litt treg, men den fungerer veldig bra på alt den forsøker seg på. Det er et interessant og artig utgangspunkt for en film med en ung smånervøs mann som blir den hemmelige elskeren til en middelaldrende dame i Fru Robinson. Dette er jo en affære som er pinlig for dem begge og Fru Robinson styrer forholdet med forførerisk jernhånd. Her er rollene med andre ord totalt snudd på hodet forhold til tidligere der menn pleier å være eldre enn damene. Og det at det er en gift kvinne som forøker å utnytte en ung mann og når denne kvinnen også er gift med Bens fars beste venn gjør ikke saken bedre. De er begge svært redd for å bli oppdaget og hva vil folk si hvis de fikk vite om deres forhold. Men når Fru Robinsons datter Elaine begynner å fatte interesse for Ben blir ting ekstra komplisert. Og forholdet til Fru Robinson begynner å bli farlig særlig når Ben begynner å ta mer og mer kontroll på affæren. Dette blir samfunnssatire på høyt plan uten å virker det grann platt. Regissør Mike Nichols har øye for hvordan dette skal fortelles reint filmatisk. Det er snacksy presentert helt fra begynnelsen med stilige kameravinkler og originalt foto. Det er mye bruk av nærbilder som ikke avslører så mye og gir interessante innganger på situasjoner. Filmen ser flott ut og stilen er like så. Fotoet er svært kunstnerisk gjort med en rekke flotte og nye teknikker som virker friskt for sin tid. Det å benytte popplåter istedet for den klassiske filmmusikken er også et nytt trekk som Nichols benytter seg av med stor suksess. Simon & Garfunkels lavmælte musikk passer som hånd i hanske inn med filmens stil og hovedpersonens innesluttethet. Dette er først og fremst skuespillernes film og det til tross for at regissør Nichols ikke ville bruke noen Hollywoodsterner i noen av de bærende rollene. Det vitner om en svært god castingjobb her. Først møter vi Dustin Hoffman i hans første store rolle på filmlerretet, der han gjør en svært god jobb i så måte. Her viser han seg fram fra sin beste side. Han spiller denne innesluttede mannen med svært god innlevelse. Anne Bancroft er også svært god i sin forføreriske rolle som Fru Robinson og virker faktisk til og med hakket hvassere enn Hoffman. Hun virker å ha totalt kontroll over sin rolle og gjør denne karakteren med stor overbevisning. Katharine Ross spiller rollen som Fru Robinsons datter Elaine og også hun utmerker seg med sin glød i skuespillet som skinner ut fra lerretet. Selv om denne filmen er svært godt laget så må jeg si at jeg ikke ble helt blåst overende av dens framtoning. For min del ryker med det toppkarakteren, men dette byr på en passe skrudd til affære som nok føltes mer inn i tiden da den kom enn det den er i dag. Jeg likte likevel denne filmen ganske bra. Det er jo fremragende skuespill og filmen er mye mer drama enn komedie og det er jo noe som jeg ikke missliker akkurat. Jeg liker også de kunstneriske grepene som fiffer det hele opp. I tillegg liker jeg karakterutviklingen til hovedpersonen Ben som er stor og det kler filmen som etterhvert speeder opp tempoet litt mot slutten her. Og det at filmen går over til å bli en kjærlighetsaffære og at filmen også har et budskap er noe som også tiltaler meg. Sluttscenen er også ganske minneverdig. |
|||