---

Ingress:
Ambros Førnes er eier av to store gårder og driver en skyss-stasjon. Han er lidenskpelig opptatt av hester. Det er en interesse også hans barn dyrker. Ambros er i sitt andre ekteskap og har unger med seg fra første ekteskap også. Nå er også det andre ekteskapet hans å skrante da hun ikke elsker ham skikkelig lenger. Det gjør sitt til at han bruker mer og mer tid på hestene som liksom tar over hans kones plass i livet. Det blir ikke bedre av at konens gamle elskede Bjørnskinn kommer til bygden. Ambros er en snill mann, men blir litt småekkel når han drikker, og etter et opptrinn med Bjørnskinn kommer han sørpe full tilbake til gården og det hjelper ikke akkurat på stemningen der hjemme. Familien begynner å gå i oppløsning og det går ut over lille Kjell som han har med sin andre kone som nå det begynner å gå dårlig med. Kjell blir trukket mellom sine foreldre og får vanskeligheter å forholde seg til dem...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi får se en travhest som løper med en vogn bak seg på en grusvei. Det bærer over en bro og kusken er en mann som er antrukket med skinnjakke og pisk. Han holder bra i tømmene og det hele går raskt men kontrollert for seg. Et annet sted befinner to barn seg og de sitter og rir på sine lekehester som de har laget med en kasse som de bruker som vogn. Jenten lurer på hvor ferden går og gutten mener bestemt at de skal til Dalakvam. Hun mener at han ikke må slå hesten sin fordi han er nok litt for hissig på pisken etter hennes smak. Gutten mener at han vinner, men det er ikke jenten enig i og mener at hennes hest springer like fort som hans. Og så kommer travhesten bort til dem og de løper for å møte sin egen far som er føreren av hesten. Gutten åpner porten for far så hesten kan komme inn på tunet og bort til stallen. Jenten spør om hun får klappe hesten og det mener far at hun må få lov til. Den forrige gårdseieren Henrik kommer på besøk. Han er ikke særlig glad for å miste gården og han spør gårdseier Ambros hva han skal med to gårder. Henrik har samlet opp penger så han kan kjøpe tilbake Nordbøgården. Ambros mener at det er nok av gårder å kjøpe, men Henrik mener at det er Nordbøgården eller ingen. Men Ambros mener at det kommer ikke på tale å selge den. Henrik mener at han får vente til han har spilt den bort.

Filmen bygger på en roman av forfatter Tarjei Vesaas som kom ut i 1928. Jeg har sett noen andre Vesaas-filmatiseringer og de er ofte voldsomt dramatisert og dette er ingen unntak. Det blir mye hverdagsdrama her. Dette sentrer seg rundt det vanskelige familielivet i familien til Ambros Førnes. Han har fire barn med to forskjellige koner. De to eldste Leiv og Viv er blitt ungdommer og er fra det første ekteskapet. Leiv er litt spillegal som skaper en del problemer for både ham og familien. Viv er bare snill og god og er med på å holde familien sammen. Så har vi Mabb og Kjell som Ambros sin nåværende kone Lisle. I og med at Lisle ikke elsker Ambros lenger så blir det drama i hverdagen. Hestene blir som et substitutt for familiefreden og er det limet som holder dem sammen. Stakkars lille Kjell er også litt i villrede om hvem han skal forholde seg til av foreldrene og slites mellom dem i en kamp. Og det det blir ikke enkelt for denne familien når vi her får se hvordan det går med dem gjennom det skrantende forholdet, det er bare å henge seg på for her går det unnabakke.

Skuespillet er litt teatralsk til tider. Det kommer nok av at ofte Vesaas har veldig intense karakterer med i sine bøker. Spesielt er Ottar Wicklund litt for voldsom intens type som Bjørnskinn. Han ser ut til å enten være stadig sørpe full eller superrar. Man kjøper ikke helt denne karakteren og hans framtoning i filmen. Det er med andre ord litt overdramatisert til tider. Filmen er stort sett god på å bygge opp stemninger men det er ikke alt som faller i god jord. Noen scener virker litt for konstruerte som da Amros kommer kjørende med hesten hjem i noe som skal ligne på tåke men som åpenbart er røyk. Filmmusikken er noe som er ganske patent gjort her og bygger bra opp rundt stemningen i filmen og forsøker å tilnærme seg lyrikken fra boken til Vesaas.

Dette blir en litt vel typisk nynorskfilm. Det er mye her som ligner på det vi får servert av parodier fra Harald Eia i hans Åpen Post når han leker seg med de typiske nynorskmonologene sine. Skuespillerne klarer ikke helt å levere replikkene sine som man tror på dem, selv om enkelte er bedre enn andre. Karakterene er dog veldig forseggjorte ellers og det er bra karakterutvikling i dem. Det er det nok boken som har sørget for. Kanskje er filmen litt for tro mot boken? Ikke vet jeg siden jeg ikke har lest boken ennå. Regien er greit gjort av Sigval Maartmann-Moe og Hans Jacob Nilsen. Filmen er godt formidlet utenom de mangler som man får når man har falt for fristelsen å gjøre dette litt for teatralsk til tider. Dei Svarte Hestane er dog en film som gir deg noe å se. Den er litt tung, men det er slik det må være med et slikt materiale i bunn. Selv om dette ikke var noen ynglingsfilm for meg så likte jeg å få sett den. Jeg synes ikke at dette var noen dårlig film og ønsker ikke å straffe den for de småtingene som irriterte meg litt underveis her. Det er en historie her som ikke spiller på klisjeene og et drama der man ikke vet hvordan det kommer til å ende og slikt er jo det vi liker å få på film. Jeg ruller en svak firer på terningen for denne norske dramafilmen som viser at den har noe å komme med.