---

Ingress:
Det er gått noen år etter Alex vant den prestisjetunge undergrunnskampsportturneringen Kumite. Han lever nå som suksessfull gambler et sted i østen. En kveld blir et Casino ranet der et verdifull gjenstand blir stjålet fra en safe. Alex vil hjelpe Mr Ramero å få tilbake gjenstanden som egentlig tilhører Mr. Duvalier. Om han ikke greier dette blir Ramero drept. Han får raskt et anonymt brev som forteller hvor tyvene holder hus og drar dit. Der finner han diamantene og leverer dem tilbake. Mr. Duvalier takker ham personlig for dette og ønsker å ha ham med i en ny Kumite som han tenker å arrangere med alle de beste og han vil ha med Alex. Men Alex har gitt seg med kjemping og lar seg ikke kjøpe selv hvor mye han får betalt. Duvalier som er vant til å få alt som han ønsker det godtar ikke dette. Men etter at hans mester Sun blir myrdet tvinges han igjen inn i ringen. Han ser turneringen som hans eneste sjanse til hevn, mot sin mesters morder, den onde og ubeseirede Beast...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi får se at Alex drømmer at han slåss mot den groteske Demon som nesten gjør det av med ham. Han våkner opp og går inn å ser til sønnen Jason som sitter oppe selv om det er seint. Jason er ikke trøtt selv om han burde legge seg fordi han skal tidlig opp på skolen dagen etter. Men han mener at det ikke er så farlig fordi skolen stinker uansett. Far Alex spør om det er et problem. Jason viser da et brev som forteller at han har blitt utvist fra solen i en uke fordi han banket opp tre medelever. Far forteller at han ikke trente ham opp i kampsport så han skulle la det gå ut over andre. Og han forteller sønnen at kampsport bare er for selvforsvar. Men sønnen sier at det bare var selvforsvar han drev med i skolegården også. Far foreslår at de to skal ta en tur i fjellet og snakke litt sammen. Det liker den ti år gamle Jason. Alex mener det endelig er tid for at han lærer den egentlige meningen med kampsport og om ham. Far spør så om Jason har hørt om en kampsportturnering som blir kalt Kumite. Det har sønnen og sier det er som en slags superbowl bare for kampsportutøvere der de kjemper mot hverandre og vinneren er den ultimate seierherren. Så forteller Alex at han er en av mesterne i Kumite. Jason synes det er kult og vil at faren skal fortelle om det. Det er en lang historie som Alex begynner å fortelle til sin sønn.

Dette er den andre oppfølgeren til Bloodsport fra 1988. Den andre filmen ble laget i 1996 og året etter får man altså denne filmen. Her spiller man videre på karakterene som man fikk møte i filmen fr året før. Det vil si at vi besøker denne kampsportmesteren Alex Cardo igjen bare få år etter at han vant Kumite. Nå blir han på nytt kastet inn i turneringen. Den første gangen vant han turneringen for sin venn og mester Sun. Denne gangen er det for å hevne sin mester Suns bortgang på kampsportkjemperen Beast som er med i turneringen og har drept Sun. Kumite er som vi er vant til å se den. Kampene er nådeløse og voldelige med stor brutalitet. Her er det nok en gang en farlig fyr som skal beseires for å kalle seg mester. Det er jo helt gitt at denne Beast er den man vil møte i finalen og det blir bosskamp på høyt nivå. Eller ihvertfall er det det man håper på. Man vet jo på forhånd at Alex overlever siden han er der framdeles for å fortelle historien og det ligger vel også i kortene at han kommer til å få sin hevn.

Denne filmen forsøker for hardt å skulle gi oss et litt nytt eventyr her. Forsøket er alt for krampaktig og man får damer som synger dårlig karaokeaktig sang på scenen og masse billig action. Dette lukter simpel B-film lang vei. Det er masser av action, men ingenting man spoler tilbake for å se igjen. Historien og alt er utrolig platt utført her. Her er alt veldig rett fram og filmen er nesten en parodi på seg selv. Man har sett alt her drøssevis av ganger fra før av. En mann søker hevn og er med i en turnering for å få den fullbyrdet. Og når man er med i en turnering så trenger man en mester som kan trene en slik at man fokuserer på de riktige tingene. Dette er jo elementære ting som alltid er på plass i slike filmer. Mesterne har jo også litt rare vaner og metoder å trene på. Det omfatter å fange piler med bare nevene og bli dratt med tau mellom kyr som går i forskjellig retning. Ja, tauscenen er et stikk mot den første filmen og her får man en ny versjon av den scenen som Van Damme gjorde i første film bare tusen ganger dårligere. Dette er nesten bare piss egentlig og man tar det man får presentert her aldri i nærheten av for god fisk. Man forsøker å legge inn en moral i filmen også, selv om den blir alt for klisjépreget og kjipt formidlet som man faller tungt å svelge som særlig annet enn bare noe påklistret dritt. Det er mildt sagt mange teite scener her som da Alex møter på noen bøller som vil banke ham opp så går de på ham en etter en som om de skulle stå i kø i stedet for å storme ham slik at de hadde en real sjanse til å ta ham fra flere hold. Det spirituelle tar også overhånd her og det tar kaken når Alex med sin energi alene setter fyr på veden på bålet uten å være borti den.

Disse Bloodsportoppfølgerne har egentlig bare blitt dårligere og dårligere. Dette fungerer egentlig bare til å le litt av fordi det hele fortoner seg alt for dumt her. Det er mye her som er ganske amatørmessig og skuespillet til Daniel Bernhardt gjør det hele ikke særlig bedre heller. Og når det beste med denne filmen er å bare se Gimli fra Ringenes Herre i John Rhys-Davies skikkelse på lerretet så er det ikke mye å se fram til her. Kampene er jo også litt småkjedelig å se på de også. De fortoner seg som noen traurige wrestlignkamper der det stadig veksler på hvem som har mer energi og det virker også som i Wrestlig at man kan komme tilbake etter å ha blitt nesten banket til døde. Det er også merkelig at noen finner seg i at man også kan få hjelp av våpen i ringen. Det er jo litt av noen apekatter som slåss her og de er også lik mange wrestling karakterer man har sett fra før. Noe av dette er så tåpelig at det er til å grine over. Man kan saktens spørre seg om det er en grunn for å se denne filmen over hodet. Jeg ville heller faktisk brukt tid på å se om igjen den første filmen med Van Damme som virkelig er i en helt annen klasse. Det kan dog være småartig å se dette om en er stor fanskare av typiske B-filmer for dette er så typisk man kan få det i den sjangeren og B-en er som stemplet inn i filmrullen på filmen.