Familien Frankenstien er som alle andre familier og har nære bånd til hverandre. Hunden Sparky og sønnen Victor er to uadskillelige venner. De gjør alt mulig sammen. Men en baseballkamp endrer plutselig idyllen mellom de to. Sparky blir overkjørt av en bil da han skal løpe etter baseballen etter et home run. Det blir et trist øyeblikk for Victor når det går opp for ham at Sparky er død og aldri mer kan leke med ham. Familien begraver hunden. Victor er svært skoleflink of suger til seg kunnskap som en svamp. En dag får han en lys ide. Han skal forsøke å gjenopplive Sparky ved hjelp av elektrisitet. Dette har han fått nyss i via sin spesielle lærer på skolen som lærer barna om vitenskapen om livet. Og til hans store lykke blir eksperimentet vellykket, men det hele kommer ut av kontroll når flere av guttene i klassen forsøker seg på lignende eksperimenter...

Filmen begynner med at vi ser en lykkelig familie se på en eldre hjemmesnekret monsterfilm. Det viser seg at det er sønnen i familien som har laget dem og klippet sammen filmene. Han er litt av en type som driver og eksperimenterer med saker og ting helt på egenhånd hele tiden. Dette danner grunnlaget for denne filmen med gutter som bryr seg om det de lærer på skolen og tester ut sine lærdommer og teorier i fritiden. Filmen blir også ganske rampete etterhvert i alt guttene finner på.

Dette bygger på Tim Burtons første kortfilm som han laget for Walt Disney fra 1984 med samme navn som denne filmen. Kortfilmen var dog ikke laget som animasjonsfilm og har ikke helt det samme budsjettet å rutte med som denne kinofilmen. Det er nesten litt rart at Tim Burton nettopp har fått fornyet tillit av Disney med en igjeninnspilling av filmen som fikk han sparket fra samme selskap. I 1984 mente folka i Disney at Burton hadde laget noe litt for skremmende for målgruppen deres. Etter dette gikk det dog ikke så lang tid før Burton ble et kjent navn i Hollywood og det stoppet ikke Disney fra å gi ut kortfilmen på VHS for å forsøke å tjene inn igjen det de hadde brukt på den, og nå har altså Burton fått laget en langfilm av denne kortfilmen.

Man ser jo raskt at dette er en animasjonsfilm, og her har Burton og kompani brukt den mest tidkrevende teknikken som finnes innenfor animasjon, nemlig stop-motion animasjon. Det betyr at de skyter et bilde om gangen og må endre på modellene de bruker for hver minste bevegelse på samme måten som man blant annet har gjort i Ivo Caprinos ‘Flåklypa Grand Prix’. Alt ser helt upåklagelig ut her og det ser nesten ut som om man har laget det med dataanimasjon fordi alt er så gjennomført. Det er imponerende hvor bra man får ting til å se ut i 3D. Til stop -motion å være er dette ganske bra tilegnet 3D-fealingen og man får endelig litt igjen for å ha mulighet for å kunne se 3D i heimen med filmer som dette, selv om det aldri blir helt i nærheten av Avatar. Hvis vi skal sammenligne med en annen stop-motion fra samme tid som eksempelvis ParaNorman føler jeg dette hadde bedre 3D-fealing, men kanskje en litt slappere historie. Begge de filmene har sin helt egen stil, og Frankenweenie er noe man kjenner igjen som Burtonsk i stilen sin. Man gjenkjenner den særegne Burton-stilen som lar seg gjelde i hvordan alt fra karakterer er utformet og til alt det mørke og dystre som ser helt 'smashing' tøff ut.

Filmen får også et spesielt preg siden den er laget i sort-hvitt. Dette er fordi filmen er en hyllest til Frankenstein fra 1931 som selvfølgelig også var uten farger. Frankenstein er jo en av de skikkelig store skrekkfilmklassikerne i sammen med Dracula og kanskje en av de mest besøkte skrekkfilmene i tidlig filmhistorie. Her har Burton laget en film der historien og en del av scenene er sterkt inspirert av den originale Frankenstein og ligner jo ikke rent lite på det man fikk i originalen, men ting er laget for de litt yngre folka og historien rundt er litt annerledes laget og tilpasset. Man ser helt klart parallellene til Frankenstein. Filmen følger litt samme strukturen som den første frankensteinfilmen bare med en hund istedet for et monster. Man får også brakt frem den samme stemningen som det originalen klarte å avle frem. Men der originalen klarte å skape en atmosfære og en stemning som gjorde at man kjøpte det man fikk er ikke dette like solid i så måte. Det hele virker litt mer eventyraktig her og særlig med tanke på at dette er en gutt som har gjennomført dette eksperimentet og gjenopplivet en hund. Man får også sympati for hunden på samme måte som man får for monsteret i originalen. Dette er en helt vital del av denne filmen og man føler kanskje at hunden er nettopp det mest sjarmfulle vesenet og gjør filmen nesten alene.

Det er også en veldig enkel historie, og ting føles litt strekt ut. Og siden dette er en Disneyfilm får man også en god moral med på kjøpet som kanskje ødelegger litt for hvordan dette blir opplevd til slutt. Om du har sett Frankenstein eller ikke så er denne filmen bra artig å følge. Det er flust med referanser til forskjellige skrekkfilmer opp igjennom filmhistorien. For min del fikk jeg umiddelbart litt flashback til Steven Kings Pet Semetery, men bare at dette ikke drar ut denne mørke sammenligningen til det fulle. Burton har tatt litt av her for å forsøke å spe på underholdningsverdien. Det gjør at man også har med en dose inspirasjon fra Gremlins også. Selvsagt trenger man også litt større monstere som ligner på Godzilla. I tillegg får man referanser til ‘Nosferatu’, ‘Mummien’, ‘Frankensteins brud’ og ‘Dracula’ også. Det blir igrunnen mye å kose seg med for en skrekkfilmfantast her om man har sett seg litt opp på eldre skrekkfilmer.

Til tross for at mye er bra her så mangler dette kanskje det siste lille ekstra. Man merker at denne filmen ikke gnistrer like mye som Burtons aller mest magiske produksjoner. Det holder ikke i seg selv å bare lage hyllest til monsterfilmer. Frankenweenie dog klarer tidvis å engasjere å skape gode filmøyeblikk, men blir litt for sukkersøt underveis og særlig på slutten som trakk ned mye av inntrykket. Dette fungerer sikkert dog bedre for de litt eldre barna som får en grei film om lojalitet og vennskap. Som så mange andre Burtonfilmer er det ikke historien men estetikken som står i fokus. Filmen kan også oppfattes som noe sær, men er bra original opp i alt det andre mølet som blir pumpet ut av Hollywood-maskineriet. Dette er dog ingen umiddelbar klassiker, men er verdt 87 minutter av livet ditt om du er over 11 år gammel og vil se noe som ser pent ut men som bærer på mye skrekkfilmnostalgi i seg.