---

Ingress:
Martha bor i begynnelsen på et kollektiv på en gård i Catskillsfjellene utenfor New York. Der har hun bodd i hele to år og blitt indoktrinert i den syke kulturen og de strenge reglene på stedet. Dette er et sted der mennene regjerer og kvinnene er totalt underdanig og må gjøre alt som faller mennene inn. Det hele blir såpass sykt at Martha føler hun må bort fra gården og rømmer en kveld. Man merker raskt at hun er borte og gårdsfolkene forsøker å få henne tilbake på gården igjen. Martha skjuler seg hos sin søsters sommersted sammen med søsteren og mannen hennes. Men Martha bærer på mye vondt etter sitt to årige opphold på den sektgården. Dette er en sterk historie om missbruk og hjernevasking og det å komme tilbake å møte virkeligheten etter dette. Det er nesten litt rart å se alt det disse kvinnene måtte finne seg i og det merkelige forholdet de har til sektlederen...

Anmeldelse:
Filmen begynner med at vi ser to menn som setter opp et gjerde for en innhegning til en geit. Det er sommer og varmt, men ikke strålende sol. Et annet sted på gården henger en middelaldrende dame og en jente opp noe tøy på tørkesnoren. Rett foran huset på altanen sitter en del kvinner og hekler og ammer barn. En liten gutt går og tusler barbeint i gresset ved veien på gården. Inne i en slitt bygning begynner en ung kvinne å dekke på å gjøre klar til et måltid. Nå har det skyet mer til og regnet er kommet, men det gjør ikke noe for da sitter hele bølingen inne og spiser. Eller det vil si at alle guttene som spiser først. Når de er ferdig er det jentene sin tur til å få seg litt mat i skrotten. Etter maten sover alle jentene litt. Men en av dem er våken og sniker seg ut hoveddøren og ut. Hun er litt trist i fjeset der hun går over veien og inn i skogen. En av de eldre damene merker at hun er borte og roper etter Marcy May hvor hun skal, men da er hun allerede kommet langt avgårde. En av guttene løper etter henne inn i skogen. Marcy løper det hun er god for med sekk på ryggen. Lenger og lenger inn i skogen. Det viser seg at alle er ute og leter etter henne og hun gjemmer seg i en skråning i det de andre kommer løpende og leter etter henne. Men hun klarer å holde seg gjemt og komme eg unna. På en cafe får hun seg en matbit. Hun følger nervøst med på nye gjester som kommer inn i kafeen mens hun spiser. Like etter kommer en hun kjenner og setter seg ned på bordet hennes. Han sier at Patrik er bekymret for henne. Hun sier at hun bare ville til byen en tur. Han spiser litt av maten hennes og så spør han om hun er klar til å gå. Hun sier nei og han går sin vei. Hun går så ut en stund etter og tar en telefon. Damen hun snakker med spør om hun har det bra og hvor hun er. Damen tilbyr å hente henne og kommer etter en stund med bil for å plukke henne opp.

Dette er en historie som gjør seg bra på film. Filmen er sterk, nifs og underlig på samme vis. Det man får presentert her er såpass langt fra den virkeligheten om en selv opplever at dette er litt uvirkelig. Men til tross for at dette både baserer seg på helt forkastelige ting så er det såpass fascinerende fortalt. Man trekkes mot filmen og en blir spent på hva som lurer rundt neste sving. Det er noe med denne sekten som gjør at en føler at dette på en underlig, sær og trist måte blir engasjert i det som skjer her. Det er litt som å oppleve en nifs historie fra nazi-tyskland. Dette er nesten like mystisk og forkastelig som det, bare på en litt annen måte. Nå har jeg med vilje ikke forsøkt å avsløre helt hva som skjer her. Man har jo hørt om en rekke underlige sekter og andre religiøse steder der det skjer overgrep mot jenter. Her får man se hvor galt det kan gå når lukkede samfunn får holde på. Men dette dreier seg om hvordan Martha forsøker å komme tilbake til det virkelige livet igjen etter møtet med den voldsomme sekten.

Regissøren heter Sean Durkin og dette er hans debutfilm. Denne filmen løser han utrolig bra. Han har klart å lage en fengslende framstilling av Martha og hennes liv på sektgården. Filmen begynner jo med at Martha rømmer og kommer seg bort fra det hele. Det gjør at man får et mer avstandsforhold til det som skjer i og med at en vet at Martha er trygg og at vi her får tilbakeblikk på hva som skjedde på gården. Man ser også i nåtiden at dette er noe som har preget henne og hun har fått en god del absurde holdninger og vet ikke hva som virkelig er normalt i det virkelige vanlige hverdagslivet som alle andre lever. Durkin er god på å sultefore oss med informasjon hele veien slik at en bare vil ha mer og mer slik at en får hele bildet om hva som virkelig har skjedd på gården. Det innebærer mye drama og en god porsjon hjernevasking. Durkin vet hvordan han skal fortelle dette på en måte som gir oss som ser på en hel del. Eksempelvis ser vi hvordan Martha har det sammen med søsteren sin og de deler mye utenom Marthas innerste minner om gården.

Skuepillet er også svært tilfredsstillende. Elizabeth Olsen som er Olsentvillingenes lillesøster spiller hovedrollen her. Hun leverer en fin tolkning av Martha. Hun viser seg som et bra stjerneskudd som har noe for seg på lerretet. Jeg håper vi får se mer av henne i den kommende tiden etter dette. Sarah Paulson er også god som søsteren Lucy. I tillegg får en John Hawkes som den nifse sektlederen Patrick. Han leverer en gnistrende intens psykopatisk tolkning av denne syke sektlederen. Det var nok ikke tilfeldig at nettopp han ble nominert til Oscar i 2011 for Winter’s Bone.

Denne filmen er spesiell på flere måter. Det er ikke alt her som ligger opp i dagen og det er en god del rom for tolkning av det som egentlig foregår her. Ting er ikke krystallklart og mye er åpent. Også slutten er ikke helt slik som man kanskje ønsker og forventer. Også tittelen er såpass lang og krunglete at man helt glemmer eller roter med straks etter at man har sett filmen. Men selve filmen sitter lengre i deg og man føler at man blir engasjert i den mens man ser. Man glemmer nesten litt at dette både er trist og grusomt til tider. Det er noe ved denne filmen som gjør at den gjør inntrykk på en og gir deg en svært god filmopplevelse. Her må en virkelig tolke hva som skjer hele veien. Man får puslet sammen bruddstykker av Marthas fortid på sektgården. Dette er en film som virkelig tar tak i deg. Denne filmen burde nok også vært å finne blant Oscarnominasjonene fordi den har mye å by på som en vellykket og drivende god film.