Vi er på vidden på fjellet. Det er rypejakten som står i fokus. Den lidenskapelige jegeren Bjørn og hans kone Guri, er på jakt sammen med kameraten Knut. Etter hvert utspiller det seg et drama på fjellet under jakten, om Guris gunst. Du får et et klassisk trekantdrama, der to menn som begjærer den samme kvinnen. Det hele ender med at den ene kommer hjem i kiste. Hva har foregått på vidden? Filmen beskriver hvordan disse tre egentlig møttes og kjenner hverandre...

Filmen begynner med at vi følger en bil gjennom et bondeområde med en medfølgende jazzlåt. Et flott landskap med en naken vidde ligger foran oss. Vi hører at det blåser imens kameraet snur seg rundt, så vi får se hvordan vidden ser ut. En stemme skyter inn at dette er stedet der historien utspiller seg. Stemmen stiller også spørsmåltegn med at historien en gang har hendt. Ikke langt fra et idyllisk lite fjelltjern ligger en liten hytte. Og plutselig bare åpner døren seg til denne hytten, imens stemmen fortsetter: Alle historier har tråder forover og bakover i tid. Når vi kommer bort til døren snur vi oss. Der får vi se noen personer som går ved siden av en traktor. Når vi kommer nærmere, får vi se at det er en mann i strikkegenser som kjører traktoren og en politimann går ved siden av. Stemmen forteller at dette er noen bilder som hører til slutten av historien. Lensmannen får spørsmål om hva han tenker om dette. Han forteller at han ikke kan gjøre stort annet enn å kjøre kisten til bygden. En slik sak lar seg ikke utforske. Alt de vet er at det var to karer og et kvinnfolk, og at det var et vådeskudd. Så begynner historien.

Historien som fortelles er jo ganske klassisk, men hvordan filmen forteller dette er storartet. Du får en mystiske begynnelse og så hopping fram og tilbake i tid. Du får tilbakeblikk i bruddstykker av hva som har hent før denne de dro på rypejakten. To menn kjemper om en kvinnes gunst. Kvinnen er den minst interessante karakteren. Mennenes jakt står i sentrum. Filmen leker med publikum og hvilke forventninger du får til det hele. Du får interessante frempek om hva som kommer til å skje senere.

Jakten var Erik Løchens debut som spillefilmregissør. Og selv om dette ikke var noen publikumshit, så har filmen såpass stor gjennomslagskraft at den fremdeles står som en påle i norsk filmhistorie. Dette er svært særegent og annerledes alt annet jeg hadde sett på norsk film fra før. Dette er stor filmkunst og et eksempel på at også eldre norske filmskapere turde å tenke utenfor boksen og lage en revolusjonerende og forfriskende nytt, i sterk kontrast til alle de lette komediene og tradisjonelle dramaene som kom ut i samme periode. Dette er spesielt, selv den dag i dag. Fotoet er flott gjennomført med friske snitt av folk og natur. Og sammen med overraskende klipping og en særegen fortellerteknikk blir dette svært minneverdig. Dette er et fint og stort filmatisk eksperiment som lykkes stort med sine stilige, tøffe og spesielle valg. Filmen bryter med den tradisjonelle fortellerformen. Du får blant annet høre at karakterene tenker høyt og fører tankesamtaler og indre monologer. Det blir også en fortellerstemme som både forteller og henvender seg til rollefigurene. Det hele er så kunstnerisk lekent at jeg applauderer det filmen gir meg.

Dette har mye til felles med Tancred Ibsens ‘Den Hemmelighetsfulle leiligheten’, som kom ca ti år før denne, bare at dette fremstår som mye friskere og mer lekent. Begge filmene fokuserer på hva som befinner seg på innsiden av karakterene. Du får ta del i alt som skjer på spesielt vis. Jakten lot seg også bli bemerket og ble blant annet plukket ut til hovedkonkurransen i Cannes i 1960. Den blir også trukket fram som en av de beste og mest særegne filmene som er laget i norsk filmhistorie. Vi må fram til Joachim Triers første film Reprise, for å finne noe som er like lekent.

Dette er en veldig sær film. Filmen skiller seg virkelig ut i mengden. Det er fantastisk å oppleve alt det filmatiske gullet som Erik Løchen gir oss. Fotoet er flott skutt og alt er nærmest perfekt utført. Filmen er kanskje ikke så folkelig, men den har et bra driv og du suges inn i det som skjer. Lyden er også god og klar. Om du er redd for tunge, kunstneriske tolkninger og mørke skildringer, kan du tar det helt med ro. Alt føles veldig lyst og er lystig fortalt. Det i seg selv er en opplevelse å få en såpass frisk og lys skildring av noe så gravalvorlig som to menn som kjemper om samme kvinne og en som kommer fra det med livet tapt. Fortellerteknikken har jeg nevnt før og den er nok hovedgrunnen til at jeg omfavner filmen. Også slutten er svært særegen, og helheten er solid og storartet hele veien.