---

Ingress:
Forskeren Doktor Sebastian Caine lager et serum som kan gjøre vev usynlig. Han har også endelig klart å reversere prosessen også etter over elleve måneders prøving og feiling. Han er blir besatt av sin tidligere kjæreste, Doktor Linda McKay, som han jobber med. Men hun er sammen med den Doktor Matt Kensington som også jobber på samme prosjekt. De får testet ut serumet på en gorilla og det fungerer. Men istedet for å rapportere framskrittet til sine overordnede i det militære lyver Sebastian og sier at ikke reverseringsprosessen ikke er ferdig ennå så han kan få litt mer tid med prosjektet for å teste det ut. Han bruker seg selv som et forskningsobjekt og gjør seg usynlig. Han våkner opp etter inngrepet etter 17 timer. Men når han skal gjøre seg synlig igjen etter tre dager feiler den prosessen og det tar nesten livet av ham. Det er da Sebastian begynner å utnytte sin tilstand på en svært upassende måte...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi ser en hånd som holder en rotte etter halen mens den skriker. Rotten blir så sluppet ned på gulvet der den piler avgårde. Den løper inn i et lite bur der porten smekker igjen etter den. Den snuser med nesen høyt i sky og går bort til en bolle med vann. Rotten er tydelig nervøs og snart er det noe usynlig som griper fatt i rotten og spiser av den hodet. Vi besøker så en leilighet der en mann sitter i dunkel belysning foran datamaskinen og holder på med noe som ligner på forskning og forsøker å pusle sammen molekyler. Han tester sin nye formel, men det viser det seg at den er ustabil. Han hører noen lyder fra en dør og snur seg mot vinduet der han ser rett inn på nabodamen som kler av seg. Men akkurat før hun tar av seg sin BH trekker hun for blendingsgardinene og vår mann banner lett for seg selv. Han setter seg så ned igjen og ser opp taket der det står at han burde jobbe. Akkurat i det han skal gi seg for natten kommer en lysende ide i hodet på ham og han prøver ut en ny formelstruktur på datamaskinen. Den blir stabil og han sier til seg selv at han er et fordømt geni. I en annen leilighet ligger en dame og sover og han som heter Sebastian ringer henne via sin datamaskin. Hun klager over at det er sent. Han sier at han har knekt reversjonen og ber henne se på det han har funnet ut. Linda som hun heter blir svært glad og vekker sin partner og sier at de må komme seg ned til laboratoriet straks fordi Sebastian har gjort et fremskritt mens de sov som er revolusjonerende nok til å vinne nobelprisen.

Filmen er bygget på den klassiske science fiction-romanen ‘The Invisible Man’ av H. G. Wells. Her får vi nok en gang historien om den geniale vitenskapsmannen som kommer med genial forskning som er helt revolusjonerende. Man finner også lignende filmer som Fluen (1958), Fluen (1986) og Frankenstein (1931). Også i denne filmen klarer ikke forskeren å se de etiske problemstillingene med sitt arbeid og det er også noe som feller ham også her. Men til sammenligning med de nevnte filmene så fungerer dette ikke like bra. Det er vel og bra at effektene er på plass, og de er svært gode for sin tid, men man ser ikke filmer for dem alene. Dette blir for spedt forsøk på å skape en skikkelig filmversjon av den usynlige mannen. Her feiler man med å skape engasjerende karakterer og selv ikke Kevin Bacon klarer helt å redde karakteren Sebastian som er alt for ond og skruppelløs til å være en mann av kjøtt og blod. Man kjøper rett og slett ikke framstillingen man finner her. Det er jo vel og bra at man forsøker å sette seg inn i en mann som bare rett og slett blir en skygge av seg selv da han blir fanget i en en usynlig kropp. Og som man tenker de enkleste scenarioer over hvordan man skal kunne utnytte en slik tilværelse. Det første som står i hodet på Sebastian er å snike seg inn på nabodamen. Og selvsagt utvikler dette seg også til å bli mindre og mindre uskyldig. Og de andre i forskningsgruppen forsøker å lete etter ham når han rømmer fra laboratoriet så er han ikke lett å spore opp som usynlig.

Filmen kommer fra regissør Paul Verhoevens hånd. Han har fra før levert oss filmer som Robocop, Total Recall, Basic Instinct og Starship Troopers. Her får vi nok et forsøk på å skape en interessant sci-fi-thriller. Verhoeven forsøker seg også med litt skrekkfilmtriks uten å lykkes nok på den fronten heller. Resultatet er at man får en film som ikke makter annet enn å vise hva de har fått til på datamaskinen. Filmen begynner okei, men mister raskt grepet og blir noe man ikke helt får helt taket på, eller rettere sagt blir filmen også usynlig for deg som seer. Det blir litt for åpenbart at man lager noe som er alt for enkelt. Man kjøper ikke det som skjer og avstøtes fra handlingen som ikke klarer å framstå som annet enn billig moro pakket i et dyrt papir. Dette er ikke helt fult like mye lidelse som å se Verhoevens Showgirls og er dog helt ok å se.

For å oppsummere så går man litt raskt lei av dette usynlighetseventyret som alt for raskt viser seg å være en film som ikke byr på det helt store. Dette blir mest en film for tenåringer og et mislykket forsøk på å skape en thriller med en mann som blir en farlig desperat mann som alle skal være redd for. Filmen går i helt feil retning og man blir verken skremt eller særlig underholdt i denne jakten på å finne den usynlige ustyrlige Sebastian som forsøker å gjøre det av med sine forskningskamerater. Det er også svært barnslig hvordan alle hans forskningskamerater oppfører seg. Konseptet er jo greit nok, men dette manuset suger og gjør at man ikke opplever dette som det helt store. Jeg vil dog presisere at jeg ruller en sterk toer på terningen fordi dette har en ganske okei produksjonskvaliteten bortsett fra regi og manus. Jeg må si at denne filmen hadde falt en del siden jeg så den på kino da den kom, eller kanskje bare meg som er blitt eldre og mer moden? Også slutten er som Hollywoodsøppel å regne. Jeg må si at jeg liker godt mye av det Verhoeven men dette falt nok ikke helt i god jord denne gangen. Det er nok en grunn til at dette aldri er i nærheten av å slå deg som særlig god underholdning.