Anmeldelse:
Filmen åpner med at to pene jentetvillinger forteller at de ble født samme dag i 1989 og at den ene er eldre enn den andre fordi den andre hadde fått navlestrengen rundt halsen. To pene unge menn som også er tvillinger og forteller litt om deres situasjon. Det samme gjør også noen småtykke menn, og en rekke andre tvillingpar av samme kjønn følger med sine uttalelser. Så får vi se en guttebaby og en jentebaby i fra sitt første leveår. De har til og med en tåteflaske med to tuter. De er ingen tvil om at de er tvillinger og de er svært like også. Så ser vi dem noen år senere da de har begynt å få skikkelig hår og krangler så fillene fyker i barnesengen. De promper i badekaret på likt mens de bader. Svært like er de hele veien, men hun får først hår under armene. Han er mer populær blant jentene, men hun vet alltid å ødelegge for ham når han forsøker å ta noen skritt i retning det andre kjønn. Vi følger Jack som er gutten som er blitt voksen på et av hans oppdrag i innspillingen av en reklamefilm. Etter scenen må gjøres på nytt når skuespilleren roper kutt så blir det snakk om at de må få tak i Al Pacino til en stor reklame hos en stor kunde.
Adam Sandler har prestert å være morsom på film fra før av, men ingen kan benekte at hans filmer er av det helt enkleste slaget og med de mest tullete konsepter som man nesten ikke tror er funnet på andre steder enn de sene nattetimer på et narchspiel. Her drar han en Eddie Murphy og spiller selv to roller som henholdsvis den vanlige rollen hans som småflink vanlig mann i Jack og hans mildt sagt irriterende tvillingsøster Jill. Denne Jill er selvsagt av den mest plagsomme sorten som faktisk også blir alt for mye for oss som sitter å ser på også. Det er som man river seg i håret når man ser på skuespillet til Sandler som virkelig ikke fikser å spille jente noe i nærheten av naturlig. Som Jill høres Sandler ut som en blanding mellom Waterboy og helt vanslig Sandersk tullestemme. Den er av det slaget som man finner mye mer irriterende å høre på enn gøy og er i alle fall langt fra å være særlig morsom.
Humoren er også svært banal som når Jill setter seg på en liten hest og så går beina ut til alle sider som i hestens svar på spagaten fordi det ikke tåler tyngden til den ikke så alt for tykke Jill. Og selv ikke en bestemor med alt for store briller og bare en tann i kjeften som virkelig får juling på alle tenkelige måter fungerer som noe å vise fram den minste tannen fra munnviken en gang. Og slike nødpoenger er det mange av her og de kommer plumpende ut som perler på en snor. Dette er så lavmål til tider at man ikke tåler å smile en gang av det som skjer her. Konseptet er jo svært lite morsomt i seg selv. Man forsøker seg riktignok på en rekke tvillingvitser som at de to har akkurat samme vaner, men det er jo litt for dumt at de også alltid utfører dem på eksakt samme tid helt synkront uten å selv være oppmerksom på det og også uten å se på den andre. Det at man får to som ligner på hverandre der den ene er nesten normal og den andre er svært slitsom å være med og er noe som alle hater, er ikke nok til å basere en hel film på. Dette har man sett en flere ganger fra før av og det kunne til nød ha fungert om ikke filmen var så voldsomt forutsigbar og så utrolig lite morsom. Og når en til og med faller for den synden å bruke poenger om igjen så marerittet også for oss som ser på også et faktum.
Manuset er jo også noe som suger balle. Historien er så utrolig tafatt å overbære at den blir litt småkjedelig å følge. Man kjøper ikke noe av det som skjer her og at Al Pacino skal falle for den mest irriterende kvinnelige versjonen av Sandler blir alt for dumt. Og det er også en gåte for hvorfor man presterte å få med stjernen Al Pacino på dette. Det er ikke før man har sett denne filmen man med bitterhet at Pacinos stjernetilværelse virkelig har begynt å falme. Og det er også rart at man fikk med andre stjerner som Johnny Depp og Katie Holmes på dette våset. Og selv når Al Pacino forsøker å være litt selvironisk som da Oscarstuetten hans blir kunst av en baseball, eller han avbryter et teaterstykket for å ta en lang telefon på scenen, er det aldri i nærheten av å duge som noen morsomhet verdt å trekke fram et miniflir på kjeften en gang. Men det at skuespillet til Sandler om virkelig drar dette ned i dritten. Han leverer noe av det dårligste vi har sett fra den karen og han alene er jo også med på å virkelig ødelegge den lille fliken av ære som kunne lagt i dette. Om man hadde fått en bedre skuespiller i denne rollen som hadde klart å være noe i nærheten av noe man kunne kjøpe som dame på film så hadde dette med letthet vært løftet mange hakk. Man trenger nesten ikke å forklare at denne filmen også gjorde storeslem på Razzie Award som er Oscarprisens motstykke der en kårer de dårligste filmene fra året som gikk. Man blir virkelig flau på Sandlers vegne her og det er utrolig rart at ingen turde å si til ham at dette er så langt fra å fungere som mulig. Man må jo ha luktet lenge at dette stinket råtten fisk lang vei.
Her var det ikke mye å juble for. Heller mer å gremmes over at Sandler kan synke så lavt som dette. Jeg må jo innrømme at jeg faktisk har likt en del av Sandlers filmer og har framdeles litt sansen for hans litt enkle komikk, men riktignok mer når den virkelig fungerer. Dette fortoner seg nemlig som et sorgens kapittel og den helt klart den dårligste Sandlerfilmen jeg har sett til dags dato og det er medregnet alle de sørgelige rollene hans har prestert de siste årene. Det er ikke en flik av denne filmen som gjør at en får noen god følelse. Det eneste bra med denne filmen er at man ikke trenger å lide mer enn litt mer enn 80 minutter. Og slutten er jo også en søtsuppe om en avslører allerede etter få minutter inn i filmen. Men for å si det sånn så kunne aldri slutten reddet denne filmen uansett, så det er gjerne like greit å lage filmen mer gjennomført slett på alle vis. |
1.4 av 6
