---

Ingress:
Vi følger Ivan Denisovitsj som var en håndverker som ble dømt til 10 års straffearbeid i en fangeleir i iskalde Sibir. Han er ribbet for alt som gjør livet verd å leve. I den brutale fangetilværelsen, stadig utsatt for overgrep, prøver han å mestre den hårfine balansen mellom å bevare sin selvrespekt og å unngå straff. Under disse harde vilkårene vokser likevel vennskap fram mellom fangene og de støtter og hjelper hverandre mot den voldsomme overmakten. Systemet er råttent, men det fungerer få lure fangene til å yte maks for at offiserer skal tjene grovt på deres innsats...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi flyr inn på nattestid over et inngjæret område som er godt bevoktet. Dette er en slags fangeleir. Vi hører så at fangen Ivan Denisovitsj alltid stod opp når han hørte jernskinnen runge, men ikke denne dagen. Han hadde følt seg elendig siden i går kveld og hadde feber og smerter i hele kroppen. Om natten hadde han ikke klart å holde seg varm. Han følte sykdommen på kroppen og følte seg alvorlig syk i det ene øyeblikket og bedre i det neste. Han ønsket at det ikke ble morgen, men det ble morgen som alltid. Han blir tatt i sengen sin av en vakt som sier at han må stå opp og får straff. Han blir tatt med til et sted der han blir satt til å skrubbe gulvet. Etter plikter går han for å spise den samme suppen som han får hvert dag.

Dette er en filmatisering av Alexander Solsjenitsyns roman med samme navn som filmen. Vi har jo alle sett noen filmer som beskriver det å være konsentrasjonsleirfanger i Nazistenes leirer, men ikke mange filmer skildrer også Stalins grusomme leirer. Man får et bra inntrykk av hvordan det kan ha vært i en slik fangeleir. Det er fælt med slike fangeleirer som nesten ribber deg fra alt håp i livet. Man får blant annet se fangene spise en fiskesuppe som de får hver dag. Den ser mildt sagt ikke innbydende ut og man gremmer seg litt når vi ser fangene som slurper dette i seg fordi det er den eneste maten de får. Og når de kommer til fiskeøyet i suppen klarer ikke vår mann å fortære det så han gir det til nabofangen som setter det i seg som om det skulle vært den deiligste delikatesse. Istedet får grøt får man kokt gress og det føles umenneskelig å spise slikt. Fangene blir strippet for alt som kan bety noe for dem i livet. De fryser konstant og får stadig bare dårligere og dårligere klær. De blir holdt på grensen av hva et menneske kan tåle av underkuing. Det er et hardt knallhardt regime også blant fangevokterne. Alle skal telles til en hver tid og mangler det en fange må fangevokteren ta den fangens plass. Det hele er så nådeløst og ikke rom for å gjøre feil i et eneste ledd. Fangene måtte arbeide hardt, fordi matrasjonene var tildelt av akkorden i arbeidet. Fangene måtte drive hverandre og det gav også sitt til at systemet fungerte da alle føler de må gjøre en innsats for en medfange. De ville heller ikke være den ene som gjorde at alle de andre ikke fikk mat som var straffen for at arbeid ikke var gjort godt nok. Hva som holder dem gående er en gåte i et slikt sted, men kameratskapet er en viktig del av dem.

Filmen er regissert av finske Caspar Wrede. Han gjør en grei jobb med denne samproduksjonen mellom Storbritania og Norge. Fotoet er bra gjort og overgangene er ofte gode. Den golde naturen blir ofte vist fra sin kaldeste side og det er med på å bygge opp mye av stemningen her. EN annen mann som også er med å sette sitt preg på dette er Arne Nordheim som har levert den svært stemningskapende elektriske musikken. Denne flotte samtidsmusikken passer godt inn i det kalde og Sibirske fangeleirtemaet. Skuespillerne gjør også sitt for å få dette til å fungere. Alle snakker engelsk for å samles om et språk da det sikkert ble for vanskelig å gjøre det på russisk. Tom Courtenay (Doktor Zhivago) spiller hovedrollen mens vi i andre profilerte roller finner store norske skuespillere som Espen Skjønberg og Alf Malland.

Jeg må nok si at jeg synes det er litt smårart å få en Norsk-britisk produksjon om en fangeleir i Sibir, men det fungerer ok og det er vel kanskje det som er det viktigste. Filmen er ofte litt fåmeldt og lar bildene få mye tid og snakke for seg selv. Det er en litt småsær film som nok ikke appellerer til det store publikumet, men for en historieinteressert sjel som det jeg er var dette bra lærerikt og litt interessant. Filmen kunne nok vært mer grå og trist for å løfte det scenografiske inntrykket til filmen som bare taler best i utescenene. Dette bærer litt preg av å være en samproduksjon selv om fangetilværelsen føles bra autentisk uten å ha noe særlig kjennskap til hvordan slike fangeleirer egentlig var, men boken som dette baserer seg på er skrevet av en som selv var fange i en slik leir så vi må nok bare stole på at tolkningen filmen gir her speiler det man får i boken. Filmen gjentar seg litt etter hvert og man føler ikke hele tiden at den får brakt like mye kjøtt på beinet hele veien.