|
Anmeldelse av Voldtekt - Film (1971)
|
Film: Voldtekt (1971)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Kriminal, Drama
Land: Norge
Regi: Anja Breien
Spilletid: 96 min
Datoer:
| 1971-02-27 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4 av 6Keyword:
Voldtekt
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (10 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Enkel historie og nøkternt fortalt, men med fiffige fortellergrep
Publisert: [ 4. August 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi befinner oss i en drabantby en kald vinter. En husmor blir brutalt voldtatt og en ung kvinne blir også utsatt for et voldtektsforsøk. Politiet tar dette svært alvorlig og starter jakten på å finne mannen. Etter signalement fra offerne snører nettet seg inn mot veiarbeideren Anders som ble sett i nærheten gjerningsstedet begge gangene. Kvinnene synes å kjenne igjen Anders og politiet forsøker å løse saken med alle sine midler. Anders er en helt normal ungdom som får et tøft møte med denne saken og med en påfølgende rettssak. Man merker lett hvordan alle Anders kommer i kontakt med føler at han er skyldig. Men er Anders virkelig skyldig? Det er verken lett å være offer for voldtekt eller å bli utsatt for den heksejakten som kommer når gjerningsmannen skal fakkes, og særlig når det ikke er helt sikkert at Anders har gjort det... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se en vinterkledd natur med dyrespor i snøen. Alt er kaldt ute og dødsens stille og helt hvitt. Plutselig lyder et skrik som bryter stillheten fra en ung dames munn. Så ser vi henne krabbe i snøen. En mann bakster med henne og forsøker å få henne på rygg. Han forsøker å holde henne for munnen mens han drar opp kjolen hennes. Det neste vi får se er et følge som går inn i rettsalen. Tilbake i snøen igjen har mannen overmannet jenten og setter i gang med en voldtekt. Hun er svært stille og lider der hun ligger. Når han er ferdig, knepper han opp buksen og løper avgårde ut i vinternatten med jenten liggende igjen i snøen som et offer med gråten i halsen. Han løper s raskt beina kan bære ham igjennom snøen. Ikke langt fra åstedet treffer han på en ung mann som er ute og går og han forsøker å holde seg skjult for ham og løper en annen vei. Så går vi over til den mannen han møtte på som går rolig avgårde, men begynner å løpe litt for å rekke toget. Når han kommer på jobb møter han en av sine kolleger i garderoben som forteller at han har fått seg ny dress av sin mor. Alt virker helt normalt på jobben. Når de har varmet seg og spist litt så bærer det ut i vinterkulden for å måke gatene reine for snø. Noen kjører store maskiner og andre bruker spaden for å ta det som blir igjen. På vei stikker han innom butikken. Alt er som en normal hverdag for Anders. Man forventer jo kanskje en litt annen film når man ser ordet Voldtekt på coveret. Det er ikke spøk med voldtekt. Og særlig ikke på 1970-tallet da man ikke hadde DNA-bevis å gå etter. Dette problematiserer bra med emnet voldtekt i samfunnet, men vinkler det mest mot hvordan også den siktede også kan bli et offer for systemet og også bli gjort urett ham også. Det må jo også være svært belastende å ikke bli trodd og få et urettferdig stempel på seg som man ikke blir kvitt med det første. Filmen behandler temaet med respekt, men filmen er lagt opp som et rent drama og det er ikke noe særlig spenning her utenom å følge denne Anders som blir forvekslet med en voldtektsmann og man merker at han må være uskyldig etter det man ser her. Det er vanskelig å komme seg ut av slike beskyldninger når grepet er lukket rundt ham og alle på forhånd har stemplet ham som voldtektsmann. Anja Breien gjør her sin debut som spillefilmregissør. Hun gjør her en bra film. Filmen er litt naken, og man konsentrerer seg kun om å fange Anders sine reaksjoner på hans tiltale som kommer ganske brått på ham. Her er det ofte nærbilder av ansikter og Svein Sturla Hungnes som spiller Anders får virkelig kjørt seg her og spiller også bra i sin rolle. Breien går dog ikke inn i tankene til Anders og skildrer han kun utenifra. Ellers er bildet veldig hvitt og lyst hele veien på en mye mer overdreven måte enn det man vanligvis ser på sorthvitfilm. Det gir en bra kontrast til det som skildres. Kameraet er ofte fastmontert og vi føler at vi blir en flue på veggen her. Filmen er også litt smådokumentarisk og da det hele er forsøkt å framstilles så virkelig som mulig. Breien viser at hun klarer å gjøre dette bra interessant. Filmen er bra til å skape debatt om emnet. Selv om filmen kan virke ganske enkel her har Breien gjort en del fiffige fortellergrep. Det blir på en måte to vinklinger her og det ene er voldtektene og pågripelsen og hvordan Anders tar situasjonen på cella med de seriøse beskyldningene. Dette skjer kronologisk, og i kontrast til dette får mann rettsaken som er skildret baklengs i filmen. Ved slutten er da rettsaken helt i begynnelsen og Anders sitter da i varetekt. For å oppsummere så er dette en litt dyster og trist film. Filmen tar opp et tema på en grei måte uten at man knyttes for mye til hovedpersonen som man får vite svært lite om. Han blir da også for oss som en hvilken som helst mann akkurat slik han også framstilles i fortellingen. Man ønsker dog her heller ikke å ta noe særlig parti med noen her og det blir opp til oss å tolke om Anders er skyldig eller ikke. For noen kan dette kanskje bli litt for nøkternt fordi dette framstår som en utrolig enkel historie og med svært lite handling. Likevel fungerer filmen bra etter intensjonen om å få oss seere til å tenke selv. Fortellerformen gjør også sitt til å virkelig til å fiffe dette virkelig opp og man føler man får mer enn konseptet skulle kunne tilsi. Breien leker litt med oss her. Dette føltes også som litt småsmart laget opp i alt det enkle. |
|||
