---

Ingress:
Vi følger noen filmfolk som lager en veldig spesiell politisk film uten en skikkelig begynnelse eller en slutt. En film som ikke følger dette gjengse årsak virkningsforløpet. De vil heller ikke forsøke å forklare noe med denne filmen. Det overlater de til tilskuerne, og de søker tilskuere som tenker. De vil ikke forsøke å forføre publikum med stemningsmusikk og alt annet som man bruker for å forlede folk. De vil forsøke å lage en film som på alle punkter refererer seg lik meget til det som kommer som det som allerede er vist. Filmen har heller ingen navn, så kanskje man kan kalle den for Motforestilling? Her får vi se filmen bli til...

Anmeldelse:
Filmen starter med at vi får se en rekke folk som har parkert langs veien og bærer med seg ting inn til et stort hus. Det er en gjeng som kommer tilbake fra opptak etter en lang dag. De har fått låne et gammelt hus som de bor i etter jobb mens filminnspillingen de holder på med foregår. En av de som er med på produksjonen kommer med en ny ide som han lufter for en av de andre. Han tenker om hva om russerne bodde i det ene nabohuset og amerikanerne i det andre huset over gaten. Han lurer så på hva de kunne gjøre ut av det. Det er jo mellom disse to leirene Norge befinner seg. Den andre mener at det er vanskelig å presentere noe slikt. Det er så vanskelig å gi det en form. Han tenker på å bare legge fram et materiale og la publikum selv lage intrigen. Han har alltid trodd at publikum var vell så lure som dem og at det nærmest var en tilfeldighet at det er dem som befinner seg på denne enden av kameraet. De må bare gi publikum en sjanse. Plutselig kommer det en mann inn i hagen og alle strømmer til i vinduet for å se hva det kan være. Det er visst en pressefotograf. Etterpå går de tilbake til sin konversering der de forsøker å øse ut av sitt intellekt. En ung dame med musefletter sier at det fornuftige mennesket bryr seg bare med det det kan forandre på. Rett etterpå kommer en journalist på besøk og hun spør regissøren om hva han egentlig vil med denne filmen. Han svarer at om han kunne definere det på noen få ord så kunne han like gjerne sendt en lapp til avisen istedet for å lage denne filmen. Hun sier at han må da kunne definere litt av det filmen skal omhandle. Men han sier at det ikke finnes noen slike setninger. Han mener filmen ligger foran dem og det er derfor de lager denne filmen fordi de vil se hvordan den virkelig er. De vet ikke ennå om de kommer å få den til en gang.

Dette er utrolig rart og annerledes alt annet man har opplevd på norsk film fra før av. Det er som man også sier i filmen her at det en forsøker å lage her er et opp til tilskueren å bestemme hva de synes. Det er en film med politisk innhold og i en sosialdemokratisk retning på det hele. Man finner filmen svært kompleks som en politisk metafilm. Det hele tematiserterer Norges forhold til Nato og vår rolle i den kalde krigen. Det hele er lagt opp som en svært leken produksjon der regissør Erik Løchen virkelig eksperimenterer med både form og innhold. Denne filmen får svært langt i å skape noe annerledes. Man blir overrasket over hvor rart dette kan bli og det er litt forbausende å finne en slik film som kommer fra begynnelsen av 1970-tallet. Man skulle jo tro at man hadde sett alt når man har sett så mye film, men dette er virkelig friskt og overraskende gøy i all sin komplekse enkelhet og sin finurlige presentasjon. Det er som en virkelig tøff modernistisk film som man jubler og heier litt på mens man ser den fordi den er så annerledes og tør å gå nye veier. Jeg kunne virkelig tenke meg å få mer film som dette også i våre dager. Den er jo litt kunstnerisk laget, men til tross for at jeg ikke er over måte glad i slikt så traff dette meg ganske bra. Løchen har en hel del komplekse formstrategier for å skape debatt og få publikum med i tankerekkene og det er noe man liker med denne filmen. Her får man presentert noe som er ment for oss til å bli nysgjerrig i og noe vi blir utfordret på mens man ser. Det er også en snedig humor til tider i filmen også der den leker med våre forventninger og hva vi skal få oppleve. Man ler ikke høyt, men smiler litt av poengene og betraktningene.

For min del er jeg ikke særlig interessert i politisk film, men dette er såpass gøy presentert at de klarte å få lurt med meg også. Her får man skylt inn over seg et individets nære bånd til det sosiale og samfunnsmessige forhold, med en del kritisk skildring av samfunnet. Dette er jo en svært smal film og det er nok ikke noe som folk flest vil like om de ikke liker å bli overrasket. For mange kan dette virke litt for forvirrende, men det er det som gjør at man føler at filmen får ganske mange lag. Filmen er dog aller best i begynnelsen når filmen får aller best grep om din oppmerksomhet. Man tenker at det må ha vært bra komplekst å lage denne filmen. Dette er den filmen som føles som det beste blant disse filmene sammen med filmen Jakten fra 1959 laget av samme regissør som det man også får i motforestilling. Filmen var ingen publikumsvinner da den kom, og er vel ikke det i dag heller, men fremstår som svært frisk også i dag selv så mange år etter at den er laget. Dette blir med andre ord en veldig interessant film i norsk filmhistorie.