Vi følger noen filmfolk som lager en veldig spesiell politisk film uten en skikkelig begynnelse eller en slutt. En film som ikke følger dette gjengse årsak virkningsforløpet. De vil heller ikke forsøke å forklare noe med denne filmen. Det overlater de til tilskuerne, og de søker tilskuere som tenker. De vil ikke forsøke å forføre publikum med stemningsmusikk og alt annet som filmfolk bruker for å forlede folk. De vil forsøke å lage en film som på alle punkter refererer seg lik meget til det som kommer som det som allerede er vist. Filmen har heller ingen navn, så kanskje man kan kalle den for Motforestilling? Her får vi se filmen bli til...

Filmen starter med at vi får se en rekke folk som har parkert langs veien og bærer med seg ting inn til et stort hus. En gjeng kommer tilbake fra opptak etter en lang dag. De har fått låne et gammelt hus som de bor i etter jobb, imens filminnspillingen foregår. En av de som er med på produksjonen kommer med en ny ide som han lufter for en av de andre. Hva om russerne bodde i det ene nabohuset og amerikanerne i det andre huset over gaten? Han lurer på hva de kunne gjøre ut av det. Det er jo mellom disse to leirene Norge befinner seg. Den andre mener at det er vanskelig å presentere noe slikt. Det er så vanskelig å gi det en form. Han tenker på å bare legge fram et materiale og la publikum selv lage intrigen. Han har alltid trodd at publikum var vell så lure som dem og at det nærmest var en tilfeldighet at det er dem som befinner seg på denne enden av kameraet. De må bare gi publikum en sjanse. Plutselig kommer det en mann inn i hagen og alle strømmer til i vinduet for å se hva det kan være. Det er visst en pressefotograf.

Etterpå går de tilbake til sin konversering der de forsøker å øse ut av sitt intellekt. En ung dame med musefletter sier at det fornuftige mennesket bryr seg bare med det det kan forandre på. Rett etterpå kommer en journalist på besøk og hun spør regissøren om hva han egentlig vil med denne filmen. Han svarer at om han kunne definere det på noen få ord, så kunne han like gjerne sendt en lapp til avisen istedet for å lage denne filmen. Hun sier at han må da kunne definere litt av det filmen skal omhandle. Men han sier at det ikke finnes noen slike setninger. Han mener filmen ligger foran dem, og det er derfor de lager denne filmen, fordi de vil se hvordan den virkelig er. De vet ikke ennå om de kommer å få den til en gang.

Dette er utrolig rart og veldig annerledes alt annet jeg har sett innen norsk film fra før av. Filmen sier at det de forsøker å lage, er et opp til tilskueren å bestemme. Det er en film med politisk innhold og med en sosialdemokratisk retning. Filmen er svært kompleks, som en politisk metafilm. Det hele tematiserterer Norges forhold til Nato og vår rolle i den kalde krigen. Det hele er lagt opp som en svært leken produksjon der regissør Erik Løchen virkelig eksperimenterer med både form og innhold. Filmen går svært langt i å skape noe annerledes. Du blir overrasket over hvor rart dette kan bli. Man skulle jo tro at man hadde sett alt når man har sett så mye film, men dette er virkelig friskt og overraskende gøy i all sin komplekse enkelhet og med sin finurlige presentasjon.

Dette er en virkelig tøff modernistisk film jeg heier på og den tør å gå nye veier. Jeg kunne virkelig tenke meg å få mer film som dette. Filmen er kunstnerisk laget. Løchen har en hel del komplekse formstrategier for å skape debatt og få publikum med i tankerekkene. Her får man presentert noe som er ment for oss til å bli nysgjerrig på og du blir utfordret av det filmen gir deg. Det er også en snedig humor i filmen. Den leker med våre forventninger og hva vi skal få oppleve. Jeg ler dog ikke høyt, men smiler litt av poengene og betraktningene.

For min del er jeg ikke særlig interessert i politisk film, men dette er såpass gøy presentert at de klarte å få lurt med meg også. Her får man skylt inn over seg et individets nære bånd til det sosiale og samfunnsmessige forhold, med en del kritisk skildring av samfunnet. Dette er en svært smal film og det er nok ikke noe som folk flest vil like, om du ikke liker å bli overrasket. For mange kan dette virke litt for forvirrende, men det er det som gir filmen så mange lag. Filmen er dog aller best i begynnelsen. Der får filmen best grep om din oppmerksomheten min. Det må ha vært bra komplekst å lage filmen. Motforestilling er det ypperste blant de lekne filmen fra samme periode, sammen med Jakten fra 1959, som ogås er laget av samme regissør. Filmen var ingen publikumsvinner da den kom, og er vel ikke det i dag heller, men den fremstår som svært frisk, også i dag. Dette er med andre ord en veldig interessant film innen norsk filmhistorie.