I en stor dal kan det være et til alle sider frittliggende sted, som solen bærer stråler på, fra den går opp, til den faller. Og de som bor tettere under fjellene og sjeldnere får sol kaller da de andre stedet for en Solbakken. De du nå skal få høre om bodde på et slikt sted hvor gården hadde fått sitt navn fra. Gårdens eiere var Haugianere og ble kalt for lesere, fordi de hadde det så travelt med å lese i Bibelen. Mannen het Guttorm og kona het Karen. De hadde en eneste datter som de hadde kalt Synnøve. På den andre siden av dalen tett under det høye fjellet lå en gård som het Granliden. Der bodde bonden Sæmund Granliden med familien sin. Den litt rampete sønnen Torbjørn ser ofte bort på Solbakken og lurer på hvem som bor der. Når Torbjørn er med i kirken får han se Synnøve som han blir betatt av fra første stund. Torbjørn er en temperamentsfull gutt som bruker mye tid på Solbakken. Men på grunn av måten han fører livet sitt på med mye slåssing og annet tøv liker ikke den strenge bonden Solbakken ham lenger og dette tar Torbjørn tungt. Årene går og mange friere kommer til Solbakken, men ingen får lykken med seg. Synnøve og Torbjørn treffer hverandre i skjul fordi de holder meget av hverandre, men så er det dette med å overbevise hennes foreldre om at han er bra nok for Synnøve...

Dette baserer seg på Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling om Synnøve Solbakken fra 1857. Det er en ganske bra fortelling å lage film om. Og selv om dette er en svensk film får man bra fram den norske identiteten i fortellingen. Dette er en fin eldre klassisk bondefortelling. Her får man norske gårder og bunader og ting man ser for seg fra denne tiden på slutten av 1800-tallet, før maskinene hadde begynt å gjøre sitt inntog i samfunnet for alvor. Vi blir med til et lite samfunn der kirken står sterkt og presten er en høyt aktet mann. Folk lever av jorden de dyrker og gårdene er viktige for folket. Det er noe eget med disse fortellingene om to fra et lite sted som blir kjent fra barnsben og som vokser opp til å også forelskes i hverandre. Her er det litt annerledes enn det ofte pleier å være i slike fortellinger, siden de begge kommer fra rike bondefamilier og man ikke har det typiske klasseskillet i historien, men i stedet får man en type religiøst skille med den frie og litt bråkete Torbjørn og den fromme Synnøve Solbakken.

Filmen begynner veldig solid. Filmen er ganske stemningsskapende med den flotte dampende musikken som passer som hånd i hanske med det vi får se her. Man får noen fiffige sekvenser som setter fantasien i sving og skaper gode filmøyeblikk. Et av disse øyeblikkene er når tjenestegutten på gården Granliden forteller om at på Solbakken bor det troll og at Synnøve Solbakken er med på gildet som trollene steller i stand hver kveld. Hans fortelling er flott beskrevet med bilder. Det er noe trolsk over hvordan denne filmen begynner. Filmen er delt inn i akter, men man føler ikke at alt er like solid hele veien her. De første aktene fortelles svært bra, men så stagnerer det litt. Det blir aldri dårlig, og dette er bra folkelig fortalt og man kjeder seg ikke mens man ser filmen til tross for at det ikke er med lyd. Det er vanskelig å lage god stumfilm og her har man klart det ganske godt til tider.

Dette er en ganske grei stumfilm. Bildene er ofte flotte og bra beskrivende. Men til tross for at det er mye bra her så føles dette ikke helt som en stor klassiker. Regissør var John W. Brunius, som også laget den norske Bjørnsonfilmen ‘En glad gutt’ litt over ti år senere. Synnøve Solbakken er dog en del bedre enn den filmen. Her får man litt mer dynamikk i historien og filmen fortoner seg også som en del bedre komponert sammen også. Dette er en klassisk kjærlighetshistorie om to forskjellige unge bondeungdommer som faller for hverandre til tross for at foreldrene ikke helt liker at de skal være sammen. Brunius er flink til å sette sammen bilder som taler for seg selv. Jeg liker godt den måten vi følger karakterene på her som gjør at en engasjeres i hvordan det går med dem. Men selv om mye av det norske er på plass, så er den norske bondefilmen bedre på å skape den siste lille norske finishen over det hele. Skuespillet er jo også litt teatralsk til tider, men ikke mer enn hva man tolererer i en slik stumfilm. Det virker også som om fortellingen er gjort litt enklere på visse punkter og enkelte karakterer er åpenbart med for å skape splid i historien som vi kjenner mer fra de klassiske skurkene.

Men i det store og det hele er dette en bra film som er godt underholdende å se. Man må riktignok ha sett noen stumfilmer for å komme helt inn i hvordan de er i stil og presentasjon. Men når dette er på plass så ligger mye til rette for at en skal like denne filmen. Det er jo uansett interessant å se Bjørnsons debutverk som forfatter gjøres om til film. Det er en bra spennende historie.