|
Anmeldelse av Rosmersholm - TV (2001)
|
TV: Rosmersholm (2001)
Kategori: Drama, Kriminal
Land: Norge
Regi: Terje Mærli
Spilletid: 126 min
Mediarating:
 3.3 av 6Filmkanaler / Streaming:
| NRK1 | TV-Kanal |
Keyword:
Bok
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (3 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Filmet teaterproduskjonproduskjon som er litt småtung i lengden
Publisert: [ 17. September 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi befinner sent på 1800-tallet. Dette følger den ikke lenger aktive presten Johannes Rosmer som lever i sitt herskapshus på herregården Rosmersholm. Han har en flott kjæreste ved navn Rebekka. Handlingen begynner i det Rektor Kroll kommer på besøk. Han spør om Rosmer kan overta redaksjonen i en avis han rektoren eier. Men Rosmer sier at det ikke kommer på tale fordi han ikke passer til noe slikt. Rektoren spør så om de kan låne hans navn til artikler som de skriver. Men akkurat i det Rosmer skal svare så kommer Rosmers gamle lærer Ulrik Brendel også på besøk. Han er en litt lasaronaktig fyr som har mot til å leve livet sitt etter sitt eget hode. Rektoren bare rister på hodet over Ulrik som alle trodde det skulle bli noe stort av da han var yngre. Når Ulrik har gått for å låne noen klær, snakker de gamle vennene Kroll og Rosmer med hverandre. De har alltid vært enige i de store kjærnespørsmålene, men nå har Rosmer endret sitt ståsted. Han vil nå samle mennesker fra alle sider for å skape det sanne folkedømme. Han føler hans oppgave er å gjøre alle mennesker til adelsmennesker... |
|||
|
Anmeldelse: Det hele begynner med at en gammel dame sier til den unge yndige piken Rebekka at det nok er best hun begynner å dekke kveldsbordet. En pastor kommer visst på besøk. Den eldre damen sier at hun ser ham i vinduet. De følger Pastoren gjennom vinduet og ser at han ikke tør gå over kloppen, men tar omveien rundt. Det har visst skjedd noe på kloppen. Rebekka sier at de henger lenge ved sine døde på Rosmersholm. Men den gamle tror heller at det er de døde som henger så lenge ved Rosmersholm. Like etter kommer en rektor inn i leiligheten og han spør etter Rosmer, men Rebekka sier han er ute og går. Rektoren småprater litt med Rebekka for han forsøker å legge an på henne. Dette bygger på et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1886. Mange kritikere regner Rosmersholm som Ibsens mesterverk. Stykket er litt tungt, men svært intelligent gjennomført. Det handler om temaer som sosiale og politiske endringer. Det innebærer at de tradisjonelle herskende klasser må gi avkall på å påtvinge resten av samfunnet sine idealer. Rosmer er en innflytelsesrik person i samfunnet og Rebekka som er hans dame er den som har forandret Rosmer og undergrave hans Rosmers religiøse og politiske anskuelser. Hun er en dame som har gitt opp hele kristendommen og hele dens etiske system. Det er viktige temaer i samfunnet slik det var på slutten av 1800-tallet. Og igjen er det sterke kvinneskikkelser som står i sentrum med en vilje som få og hun former sine tanker i Rosmer for å bruke hans posisjon til å få gjennom sine idealer. Dette er en versjon som er en adopsjon av Nasjonalteaterets forestilling av Rosmersholm. Det er derfor ikke noen bombe at dette virker litt teateraktig. Settet er jo også veldig likt en teaterscene og dette er helt annerledes enn de andre fjernsynsteatrene jeg har sett i så måte som har et voldsomt og krampaktig behov for å forsøke å løsrive seg fra scenen uten å får det helt til. Her foregår det meste i et rom på en scene og det legger man heller ikke skjul på. Det er også veldig lange scener med mye replikker og dialog som nærmest går i ett. Regien er med Terje Mærli og han gjør en passe grei innsats her. Her er foto og musikk ganske enkelt og dette føles ganske intenst til tross for alt de enkle virkemidlene. Det er noe med lyssettingen som gjør at en får en del skyggekasting her som kanskje ikke var helt etter intensjonen. Lyden er heller ikke helt topp og man får noen ganger litt gjenklang og slikt. Men det kommer nok av at skuespillerne avleverer lyden rett i det de spiller scenen. Skuespillet er også litt teatralsk. Skuespillerne lever seg bra inn i rollene. De er gode på sine replikker når de leverer dem i de lange scenene. Jeg liker nok best Laila Goody og Bjørn Skagestad som henholdsvis Rebekka og Rosmer. De spiller mest naturlig og viser at de bærer scenene best. Det kan også nevnes at vår alles kjære Wenche Foss spiller en mindre rolle her. For min del ble dette stykket ikke fult så interessant som ‘Et dukkehjem’, eller ‘Vildanden’. Men dette stykket har også sine øyeblikk. Man får også her gufs fra fortiden med noen brev som kaster lys over fortidens skygger. Om hvordan hans kone har tiet og kjempet en kamp for sine idealer og til slutt endt sitt liv i fossen. Det ligger mye under i dette stykket, men for min del ble det kanskje litt for tungt til å mores veldig over det. Ting er kanskje litt overdramatisk her også med bilder som at de døde kommer igjen som levende hvite hester. Det hele kan bli litt for mørkt for de fleste. Alt skal liksom være så vanskelig her. Det er mye replikker her og de er riktignok en del modernisert, men jeg føler at man kanskje burde tatt seg litt mer kunstneriske friheter her for å 'freshe' det hele litt mer opp. Jeg er kanskje ikke kunstnerisk nok av meg, men jeg føler ikke dette var helt laget for folk flest. Når terningen skal kastes så ruller jeg en sterk treer for denne produksjonen av Rosmersholm som føles litt for lite allment. |
|||
