|
Anmeldelse av Pan - Film (1995)
|
Film: Pan (1995)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Drama
Land: Norge, Tyskland, Danmark
Regi: Henning Carlsen
Spilletid: 115 min
Datoer:
| 1995-04-07 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.7 av 6Keyword:
Bok
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (12 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Hamsunfilm som aldri makter helt å engasjere
Publisert: [ 19. September 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Dette omhandler drømmeren løytnant Thomas Glahn og hans sommer i en jakthytte i Nord-Norge på midten av 1800-tallet. Han er kulturtrøtt og har slått seg ned i en enkel skoghytte sammen med hunden Aesop for å friste livet i nært samspill med naturen. Glahn er en splittet og sær person som liker seg best for seg selv. Ikke langt fra der han bor i hytten sin ligger tettstedet Sirilund. En dag kommer den danske damen Edvarda Mack på besøk sammen med folk fra Sirilund. Han får øynene opp for denne Edvarda og med kjærligheten kommer også en rekke andre opp og nedturer og dramatiske episoder med folk fra Sirilund... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen åpner med at en mann skriver et brev. Han skriver om at han i de siste dager har tenkt på Nordlandssommerens evige dag og på en hytte som han bodde i, og på skogen bak hytten. Han skriver også at han for noen dager siden fikk tilsendt et par fuglefjær langveis fra. Det var fra et menneske som ikke skyldte ham dem. Det var to grønne fjær i et kronet ark postpapir forseglet med oblat. Han husker at fra hans hytte kunne han se et virvar av øyer og holmer og skjær og noen blånende fjelltinder. Tiden på hytten gikk så alt for fort. Det var for fire år siden at det hendte ham noe, eller han drømte det. I et stort hvitmalt hjem nede ved sjøen traff ham et menneske som en kort tid sysselsatte hans tanker. Han husker henne ikke mer, men han husker at nettene var meget lyse. Natt ble til dag, og de folk han møtte var særegne og av en annen natur enn folk han kjente fra før. Han tenker på sjøfuglenes sang og på skogen bak hytten. Han huser duften av røtter og løv. Dag etter dag gikk han i åsene med sin hund Aesop ved hans side. Jakten var også en del av hans liv og det var ingenting mer han ønsket enn å fortsette å gå der i åsene dag ut og dag inn. Han husker en bestemt dag. Han var kommet ned til kysten... Filmen bygger på Knut Hamsuns roman med samme navn som filmen fra 1894. Pan er en av Hamsuns mest kjente verk ved siden av ‘Sult’ og ‘Markens grøde’. Thomas Glahn er en meget spesiell person som man her blir kjent med. Han er interessant å følge fordi han ikke er som alle andre. Han er en einstøing og folk spør han hvorfor han er der. Han svarer at han jakter for å leve og han lever i skogen som en skogens sønn. Det er godt for ham. Han ligger til bords når han spiser og sitter ikke rett på en stol. I skogen gjør han akkurat som han vil. Han kan ligge på ryggen og lukke øynene. Han kan si hva han vil og snakke høyt om det behager ham. Man merker at han er annerledes og det er kanskje det som tiltrakk seg Edvarda Mack. Hun ble den lysende tingen i tilværelsen hans mens han er forelsket. Hans lynne og liv svinger i takt med årstidene. Men med en slik komplisert mann så varer heller ikke lykken så lenge som han kanskje ønsker. Dette handler om konflikten mellom natur og sivilisasjon. Og når han trekkes mot en Edvarda så begynner hans sosiale usikkerhet å gjøre seg gjeldende. Han blir lurt inn på en sti som gjør at hans naturliv går mot skogen. Pan er en skoggud som personifiserer en nærmest demonisk seksualdrift, nært knyttet til naturens syklus med vårens kjærlighetsblomstring, sommerens lykkerus og høstens avblomstring og død. Historien er meget enkel og man føler at det ligger mer under i romanen enn det filmen klarer å få ut. Det blir mye tanker med fortellerstemme for å beskrive hovedpersonens tankesett. I rollen som den sosialt keitete og rare hovedpersonen finner vi Lasse Kolsrud og han gjør den rollen på et passende vis. Som Edvarda finner vi danske Sofie Gråbøl (Forbrytelsen og Nattevakten). Hun viser at hun har mye å fare med i sin rolle som fremstår som den beste skuespillerprestasjonen i filmen. I andre roller treffer vi store norske navn som Bjørn Sundquist og Anneke von der Lippe. Regissøren heter Henning Carlsen og han er også kjent for å gjøre andre Hamsundadopsjoner som hans glimrende film Sult fra 1966. Også her har han forsøkt å gjøre sitt ytterste for å få gjort om denne boken om til film. Den danske mannen står selv bak manuset og selv om dette er en vanskelig bok å filmatisere så har han klart seg ganske greit. Klippingen er gjort på en måte som gjør filmen litt oppjaget. Carlsen har klart å få fram det litt drømmende med Glahns oppfatnig av mennesker, natur og miljø gjennom filmens fotoarbeide. Carlsen klarer også å sette et litt kunstnerisk preg på det hele. Det hele er blitt en trygg og til tider også en vakker adopsjon av Hamsuns diktning. Men det blir kanskje litt vel trygt til tider og dette blir litt for enkelt til at Carlsen virkelig klarer å briljere med sitt filmmakeri. Jeg liker godt alt det rare og sære i filmen som er litt typisk Hamsundsk. Hvis man så skal oppsummere det hele er dette blitt en grei film. Dette er langt unna Carlsens Sult i gjennomslagskraft, men mye er allikevel tilfredsstillende gjennomført. Filmen er litt langsom i tempoet og det stopper litt opp innimellom. Dette er langt fra noen typisk filmhistorie og ting skiller seg litt ut her. Selve kjærlighetshistorien føles noenlunde bra gjennomført med denne sære og litt merkelige Løytnant Thomas Glahn i sentrum. Men dette er bra kunstnerisk gjort og er langt fra det man vil kalle en perle av en film. Det er mye som er vakkert her som naturen og fotoet. Men ting fortoner seg ikke slikt som folk flest liker. Filmen kan virke litt tung og uten den helt store formidlingsevnen annet enn av et forsøk på å gjengi Hamsuns diktning. Filmen klarer ikke å engasjere like mye om man hadde ønsket til tross for at filmen er passe bra laget. Jeg ender på et ternigkast tre pluss for en film som er ørlite bedre enn gjennomsnittet men som ikke er så stort poeng å se om man ikke liker Hamsun poesi. |
|||
