|
Anmeldelse av Lucie - Film (1979)
|
Film: Lucie (1979)
Aldersgrense: 16 år
Kategori: Drama
Land: Norge
Regi: Jan Erik Düring
Spilletid: 99 min
Datoer:
| 1979-09-07 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.3 av 6Keyword:
Bok
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (4 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Sånn passe kvinnekampstraggedie alla 1800-talls
Publisert: [ 23. September 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi befinner oss sent på 1800-tallet i Christiania. Den vakre sparkepiken Lucie som jobber på et tivoli der hun sammen med showet sitt trekker stor jubel hver kveld. Hun har funnet selskap i den svenske juristen og herremannen Gerner. Lucie vet å spille på Gerners sjalusi. Hun jobber målrettet mot det store målet om å inngå ekteskap med Gerner. For henne betyr det at hun klatrer på den sosiale rangstigen fra lavt ansett til sakførerhustru i det gode selskap. Det er ikke helt enkelt for en jente av folket å passe inn med fiffen og ting blir mildt sagt ikke som forventet i livet hennes... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med at vi får se noen pene dansere som gjør seg klar til forestilling. De går på scenen og synger om at i Christiania er det lett å leve. Det er en gjeng sparkepiker som danser og står i. I kulissene står en flott herre og følger med. I spissen for gjengen finner vi den vakre Lucie. Hun synger om at når mannen finner sin kjærlighet om han da vil gi henne sin del. Fordi lykken er ei kun for en, men for to. Når showet er slutt går damene av scenen. Lucie skifter raskt om og stikker hun avgårde med den litt eldre herremannen som venter på henne. Bygger på Amalie Skrams roman med samme navn som filmen fra 1888. Her får vi se hvordan kvinner har det på slutten av 1800-tallet i Norges største by. Det var en verden der menn styrte og gjorde mye som de ville, mens kvinnene måtte spille etter mannens pipe. Her får vi oppleve kvinners kår og begrensninger på slutten av 1800-tallet i Norge. Dette er en grei film som utgangspunkt for debatt rundt kvinnens plass i samfunnet for godt over hundre år siden. Man får litt kvinnekamp gjennom Lucies reise inn i sosietetslivet. Og det fine livet er noe man ser at Lucie ikke er helt komfortabel med. Hun er en folkelig dame som drikker og lever et litt utsvevet liv som ikke passer inn hos de ‘fine’. Og ikke behandler mannen henne pent heller og hun finner seg ikke i å bli overkjørt. Han forsøker å styre henne helt etter sitt behag og det klarer han ikke helt å få til. Men er man en gang gift så kan man ikke gjøre så mye med det. I alle fall var det slik på denne tiden. Det går ikke lang tid før hun begynner å lengte tilbake til det frie utsvevende livet på grasroten. Hun føler seg kjøpt og betalt for å være Gerners pyntekone. Det hele begynner litt svakt. Filmen blir rett og slett litt kjedelig og stillestående fra start. Drivet i filmen er aldri til stede. Det er også noe mørkt, dunkelt og for deprimerende til å skulle engasjere seg mye i. Innholdet er det som er av mest tragisk art uten å avsløre for mye så er dette langt fra noe solskinnshistorie. Ting blir også litt for overtydelig her. Manuset er litt for lite tiltalende selv for å være laget på slutten av 1970-tallet. Regissør Jan Erik Düring viser med dette at han er bedre på å lage komedie enn tragedie. Det hele blir litt tungt og uten for mye lyspunkter, selv om det tar seg litt opp etter hvert. Det blir da mer tid til kvinnesaken som kvinnene seg i mellom snakker åpent ut om. Filmen blomstrer også litt opp igjen selv om det bare er for en kort tid. For da Lucie kommer tilbake til ektemannen sin så er alt tilbake til det normale igjen. Skuespillerne forsøker så best de kan å skulle levere her. Inger Lise Rypdal er pen og se til her, men klarer ikke å tilføre filmen så mye liv som man kanskje ønsker. Rypdals prestasjoner blir ofte litt flat og hennes måte å levere replikker blir litt overdrevet slang på slik at de virker litt vel påklistret og lite naturlige. Som hennes mannlige motpart finner vi ingen ringere enn den svenske skuespillerstjernen Gösta Ekman. Han gjør her en grei rolle, men klarer ikke helt han heller å redde dette fra å bli litt midt på treet. For å oppsummere så blir dette aldri helt det store. Dette føyer seg lett inn i rekken over sånn helt ok norske filmer. Vi får en film om en mann og en kvinne fra to forskjellige lag som tiltrekkes av hverandre på forskjellig vis. Hun liker hans penger og status, mens han liker hennes pene ytre. Men de passer ikke sammen og det blir mye krangling og lite kjærlighet. Livet på første klasse er langt fra slik som Lucie hadde tenkt seg det og dette viser at ikke sosial rang og penger i seg selv gjør deg lykkeligere. Filmen famler litt i begynnelsen og bruker litt tid før den får satt seg, men da er det nesten helt over. Man får ikke noen godfølelse når man ser dette og det blir noen vonde scener som gjør at dette ikke føles som noe man vil utsette seg for uten å få noe særlig igjen for det reint filmmessig. |
|||
