Vi befinner oss for ca 1000 år siden, nord i Norge. Det er vinter og den 16 år gamle samegutten Aigin har akkurat vært ute på jakt. Han vender tilbake til teltet til familien sin. Aigin kommer akkurat tidsnok til å få med seg at familien hans er blitt brutalt drept. Han ser at det er Tsjudene som har vært på ferde og på avstand får han med seg hvordan de plyndrer hjemmet hans og kvitter seg med familien hans under isen. Men så blir Aigin selv oppdaget der han følger fortvilet med i lien når han mister en ski ned skråningen. Dette resulterer i en voldsom flukt. Han flyktet til en nærliggende sameleir på sin ene ski. Han advarer samene om at Tsjudene er på krigsstien og sammen med ham finner de ut at de blir nødt til å flykte de også for ikke å ikke lide samme skjebne som Aigins familie...

Filmen begynner på vinteren i Nord Norge. En eldre samisk mann forteller en historie i et sameteltet ved ilden langt inne på vidden. Han forteller at han har sett oksereinen for tredje gang. Første gang han så den var han ung. Andre gang han så den var han på høyden av sin dag. Og i dag så han oksereinen for tredje gang. Vi får vite at denne historien vi nå skl få høre er ført videre fra generasjon til generasjon i nær 1000 år.

Det hele begynner med at vi får noen menn kledd i svart som lurer i bakgrunnen av et sametelt. De skyter hunden for at ikke den skal røpe dem. Denne hunden roper den lille samejenta på. Samefaren står ute og hugger opp et lite tre . Det er stille ute og det eneste vi hører er en fugl som gir fra seg noen små skrik i tillegg til øksen som jobber. Mor kommer også ut av teltet og den lille jenten spør hvor hennes bror Aigin er. Mor sier at han kommer nok hjem før det blir mørkt. I buskene lusker en svartkledd bande. De går til angrep når den lille jenta oppdager dem når hun er ute å leter etter hunden sin.

Veiviseren er basert på et gammelt samisk sagn. Det er flott å få bli med inn i varmen i den samiske kulturen. Her får vi se hvordan de lever og dette var nok sikkert også grunnen til at denne filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 1987. For amerikanerne var sikkert veldig eksotisk. Vi blir satt i god gammeldags eventyrstemning med en gang. Det er vinter langt inne på vidden og en mann sitter og forteller en historie ved bålet. I tillegg til det vakre landskapet får vi også servert samisk joik i filmens introduksjon, som setter meg ytterligere i stemning.

Historien i seg selv er ikke så spennende, men hvordan Nils Gaup har greid å fortelle den, er blitt et fascinerende skue. Her brukes mange filmvirkemidler. Det blir mange nærbilder. Filmskaperen har valgt å utelate noen problematiske scener på samme måte som man eksempelvis har gjort med de groveste scenene i Motorsagmassakeren. Og også her får man dekket de grove scenene på en slik måte at man bare ser deler av dem og resten blir dannet i hjernen når man ser og hører lyd og bilde i ett. Det er jo nettopp slike ting som disse scenene så kule.

Vi får blant annet se drap og slåssing med en bjørn og en rekke andre dramatiske ting som er dekket på en ypperlig måte med flott kamera og klippearbeid. Lydsporet er også bra rått og skaper mye av opplevelsen. Jeg føler også at vi blir bra kjent med karakterene og kommer under huden på dem igjennom filmen. Dette er en varm og flott dramaskildring av samene og hvordan de levde for lenge siden. Her får du også litt varm humor, som da en eldre same er ute på ski og ikke klarer å styre unna et tre. Da får han vondt mellom beinene.

Dette er Nils Gaups debutfilm og for en film i så måte. Gaup gjør veldig mange ting riktig. Han har klart å få utrolig mye ut av en relativt sped historie og filmen fremstår som meget rik med alle sin blinkskuddøyeblikk, som det er mange av underveis i Veiviseren. Filmen har et utsøkt flott vinternaturfoto fra første stund. Jeg biter meg merke i en god del av scenene og den kanskje mest klassiske scenen er når Mikkel Gaup ligger oppe i lien og titter ned på de som har drept hans familie. Man ser redselen i øynene hans, der han titter fram fra snøen som han gjemmer seg bak. Filmen er også bra spennende og svært engasjerende å følge. Også skuespillerne gjør en flott jobb og Mikkel Gaup er jo helt klart et stjerneskudd som du legger merke til.

Jeg har sett Veiviseren før og var da bare okei fornøyd med den, men da jeg så den var jeg tenåring. Siden den tid har jeg utviklet min filmsmak til å ikke være snever og så effektstyrt. Jeg ble velig positivt overrasket over Veiviseren og over hvor god filmen den egentlig er. Dette er helt klart en av de beste norske filmene som er laget. Nå skal det sies at det er jen god del action i filmen for sin tid. Den fungerer på mange måter som en norsk versjon av den typiske westernfilmen. Det er noe litt friskt og amerikansk over hvordan filmen er laget og dette er veldig annerledes alt annet norskt fra den samme tiden. Det kanskje bare Orions Belte som er smidd over en noenlunde samme lest. Og denne filmen er også hakket bedre enn Orions Belte. Her kjøper du det du får servert, og filmen er uten dødperioder.

Veiviseren er så velfotografert at jeg frydet meg over alle bilder i filmen. Det hele er så flott og vakkert gjort. Det gir produksjonen mye gratis allerede der og når spenningen og underholdningsverdien også er på plass, er dette noe som engasjerer meg stort. Dette er en topp stemningsfilm gjennom lyd, musikk og bilde. Det er tydelig at Nils Gaup har sett mye actionfilm og han øser ut av sin filmentusiasme. Jeg synes denne filmen ligger å bølger litt mellom fem og seks på terningen. Men jeg digger filmer som tar underholdningen på alvor og det gjør denne filmen, jeg ruller derfor en svært solid femmer for Veiviseren, som er noe du må få med deg om du liker god spenningsfilm.