|
Anmeldelse av Vildanden - TV (1970)
|
TV: Vildanden (1970)
Kategori: Drama
Land: Norge
Regi: Arild Brinchmann
Spilletid: 151 min
Mediarating:
 3 av 6Filmkanaler / Streaming:
| NRK1 | TV-Kanal |
Keyword:
Bok
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (2 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Klassisk dramatisk Ibsenstykke i et litt veikt filmatisk skue
Publisert: [ 30. September 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Det er selskap hos Gregers Werle. Han har også invitert sin gode venn Hjalmar Ekdal som er fotograf. I selskapet begynner Gregers å krangle med sin far som han forakter. Faren vil helst at Greggers skal ta over firmaet, men Gregers er mer opptatt av at faren ikke har hatt noe hjerte for hans mor. Det kommer også overraskende frem at faren har tatt seg av Hjalmar og hjulpet han med mye penger. Gregers blir så irritert at han forlater huset og flytter inn hos Hjalmar. Gregers ser det som sin plikt å informere Hjalmar om hvordan han opplever at hans far egentlig er. Det er nemlig mange løgner som faren til Gregers har servert Hjalmar. Men sannheten forstyrrer husroe hos Hjalmar når opplysninger om hans datter Hedvig kommer frem... |
|||
|
Anmeldelse: Stykket begynner med at det er selskap i et flott møblert hjem. Rundt bordet sitter det tolv herrer og en dame på enden. Hun spør om de skal reise seg og det gjør de så. Herrene konverserer seg i mellom og trekker inn hovedsalen. En av herrene som satt ved bordet sier til en mann ved navn Gregers at herrene ikke merket at de var tretten til bords i stedet for tolv som de pleier å være. Det er Hjalmar Ekdal som er den trettende deltakeren og har fått innbydelsen av Gregers. Gregers snakker med Hjalmar. Hjalmar mener at han ikke skulle sendt ham innbydelsen. Men Gregers er fast og bestemt på at det måtte han og selskapet var jo stelt i stand for Gregers. Hvorfor skulle han ikke be sin eneste og beste venn? Gregers ville også se Hjalmar siden han snart skal ut på reise igjen. Hjalmar og Gregers er gamle skolekamerater og har ikke sett hverandre på 16-17 år. Gregers spør så hvordan det går. Hjalmar forteller at det ikke går så bra. Det har styrtet litt sammen for ham. Hans gamle stakkars ulykkelige far lever hjemme hos ham. Men Hjalmar synes det er så trist å snakke om så han vil heller høre om hvordan Gregers har hatt det oppe på Verket? Gregers svarer at han har hatt det deilig ensomt og har hatt godt tid til å gruble over mangt og meget. Hjalmar sier han er glad for å bli bedt i selskapet, og da vet han at Gregers ikke lenger har noe i mot ham. Hjalmar sier at Gregers tidligere hadde noe i mot ham. I de første årene etter den sørgelige ulykken der det på hengende håret at Gregers far selv var blitt trukket med i disse forferdelige historiene. Faren til Gregers hadde selv fortalt Hjalmar at Gregers hadde noe i mot ham da og faren til Gregers synes det var best om Hjalmar holdt seg unna Gregers. Hjalmar forteller at Gregers far gav ham penger til å starte opp som fotograf og sener også å gifte seg. Men alt dette visste ikke Gregers om. Hjalmar har giftet seg med tjeneren til Gregers. Gregers blir overrasket å høre om hvor godt hjertelag hans far hadde. Bygger på Henrik Ibsens skuespill fra 1884. Dette er et stykke av fjernsynsteateret i NRK sendt første gang i 1970. Dette er et avansert stykke med mye rom for tolkning. Stykket balanserer seg som en tragedie med komiske innfall. Men etter hvert tar tragedien helt over slik det pleier å være i Ibsens stykker. Her er det også denne gangen dramatikken som sitter i høysetet. Dette stykket tar opp spørsmål om mennesker er best med å ikke vite ubehagelige sannheter om sitt liv. Og her kommer også det treffende sitatet fra en doktor i stykket: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme. For mange så er det nok best å ikke vite og vi mennesker går hele livet og vet at vi en gang skal dø og velger å se på alt det positive med livet. Hvis man alle sammen hadde visst hvordan det endte til slutt i livet så tror jeg ikke vi hadde levd like godt. Det blir mange bilder her og Ibsen har konstruert et flott stykke her. Et av bildene er dette med vildanden som Hjalmar har på loftet sitt og den er fanget, skadeskutt, temmet og ikke fri. Vi får se hvordan vildandens overlevningevne er inne på det mørke loftet der den trives så ubeskrivelig godt. Dette stykket er noe som gir man mye til ettertanke og problemstillingen er mesterlig skrudd sammen og er like aktuell den dag i da som den var da stykket var nytt. Hedvig elsker vildanden på loftet og leker mye med den. Det er spennende å se hvordan dette stykket utvikler seg. Man forsøker å gjette hvordan Ibsen har konstruert stykket. Det er noe ved dette stykket at man undrer seg litt underveis hva som skal forgår her. Alt har ofte sin hensikt i slike stykker og det gjør at man forsøker å finne hemmeligheten med stykket som åpenbares litt etter litt. Det er mange spørsmål man stiller seg som hvorfor Gregers far hjelper Hjalmar så mye. Og slik kan man legge ut i det uendelige om aspekter og tolkninger av stykket. Det er Arild Brinchmann som står for regien. Alt er filmet i sort-hvitt. Brinchmann har gjort en rekke fjernsynsteaterforestillinger. Han debuterte i 1958 med filmen Høysommer og siden den gang har han bare gjort TV. Han stod også for Ibsens Et Dukkehjem i 1973. Vildanden er derimot blitt litt traust i denne filmatiseringen. Man har klart å løsrive seg litt fra slik det ville vært gjort på scenen, men det blir ikke nok. Selv om stykket er ytterst interessant så føles dette litt kjedelig i lengden. Det er jo også alt for mange replikker her og de framføres litt for teatralsk og lite troverdig. Karakterene prater litt for mye tom prat uten at det er noe særlig handling. Det er replikkene som driver stykket fremover og man føler at det både er en styrke og en svakhet. Det gjør det at dette like gjerne nesten kunne vært gjort som et hørespill og an bruker ikke det filmatiske potensialet til det fulle. Faktisk nesten ikke i det hele tatt. Men igjen er det stykket som redder denne produksjonen fra å ende i avgrunnen. Man skulle nok håpet på mer oppfinnsomhet rundt denne filmatiseringen. Mye av grunnen til at dette blir litt trist fremstilt er nok det at budsjettet og tiden nok ikke har stukket helt til for å gjøre dette storslått. Det artigste er å oppleve en hel del rekke norske kjente skuespillere som Espen Skjønberg, Espen Skjønberg og Nils Ole Oftebro. For å oppsummere er dette stykket ganske underholdende. Det er ikke så mye materiale på over hundre år gammelt som føles som like aktuelt som dette faktisk fremdeles er. Det å få spadd opp gamle skjeletter er ikke alltid at det gjør ting bedre. I mange tilfeller er det best å la dem bare ligge i jorden. Dette har i lengre tid vært mitt ynglingsstykke av Ibsen og denne igjenopplevingen av stykket var ikke noen skuffelse. Selve filmatiseringen av dette er jo ikke stort å skryte av, men stykket har fremdeles sin gjennomslagskraft. Det er stilig å oppleve alle sporene som Ibsen ligger ut for at en skal kunne gjette seg til hvordan dette kommer til å skje her. Det er litt Shakespeare over Ibsens stykker med alt sitt klassiske fremtoning. De fleste stykkene hans er tragedier og det hele er så herlig klassisk overdramatisk og fornøyelig intelligent vridd slik at døden virker unngåelig. Stykkene er ikke særlig realistiske, men de er svært underholdende. |
|||
