---

Ingress:
Etter Sovjetunionens fall er Baltikum de nye mulighetenes marked. En gjeng skandinaviske forretningsmenn forsøker å slå seg opp i utlandet etter store konkurser i sine respektive hjemland. De er alle kommet til Latvia, nærmere bestemt Riga for å tjene raske penger. Her kommer også Waldemar og starter en fabrikk for å produsere likkister som han skal selge i USA. Han ansetter den unge vakre Inara som snakker både norsk og latvisk. Hun blir hans personlige assistent og også elsker. Han er ute etter forretninger og hun er ute etter pengelykken. Waldemar trekkes raskt og intetanende inn i et spill med korrupsjon, mord og andre utradisjonelle forretningsmetoder...

Anmeldelse:
Filmen begynner med at en mann går på en mark med litt snø på. Mannen har grå jakke, strikkegenser og et knallgult skjerf. Over mannen passerer det et propellfly som han ser opp på. Nå ser vi også at mannen bærer et jaktgevær og like etter ser vi et villsvin i skogen som løper for livet mens noen menn slår på noen pinner for å jage det. Mannen tar jaktgeværet opp på skulderen og det går av mot villsvinet. De som står rundt tror at han har skutt en mann som har kastet seg over villsvinet i det skuddet gikk. En dame lurer på hvem det er og hun får til svar at det er Waldemar Deinhard. Det sies at han har penger. Og det ser ut til å stemme når han flasher lommeboken for å kjøpe seg en seng. Waldemar spiller virkelig storkar og kaster en gullklokke i vannet. Han spør så forretningsmannen Kyrre Eliassen om penger til et lån. Han skal nemlig produsere kister som blir laget av fagfolk i Riga til 600 kroner måneden. Kyrre sier at Waldemar er en drømmer, men advarer han om at ikke alle drømmere er forretningsmenn. Waldemar sier så at forretningen er bankers.

Waldemar er en litt enkel mann fra Norge. Han kommer til Latvia og Riga for å bli rik. Waldemar er ny i gamet og er litt blåøyd til tider. Han er litt for opptatt av å gjøre rake penger og det er ofte risikabelt. Waldemar forsøker å leve det gode livet med de store pampene. På litt lumsk vis får Waldemar hendene i et stort herredshus for en arveavgift på 50 000 dollar. Men dette er svært risikabelt fordi mafiaen er ute etter det samme huset og plutselig er hans liv satt i fare. Som du skjønner så forsøker man her å lage dramatikk. Konseptet for en film er jo tilstede for å forsøke å gjøre dette til en interessant og underholdende film, men forsøket her blir litt for sidrumpet. All spenning som man forsøker å bygge opp blir revet ned av enten små humorpoenger, som at en leiemorder dør og faller ned i en kiste som blir tatt med ut av landet, eller alt for Donaldmessige Olsenbandenaktige skurker som trekker denne filmen litt ned i dritten. Jeg vet jo at dette egentlig skal være en komedie, men man er ikke i nærheten av å småhumre av dette en gang. Det eneste man sitter igjen med er en lett stemning og forsøk på litt alt for lett spenning og underholdning.

I denne filmen har man forsøkt å ha et triumfkort i ermet med å ha Helge Jordal i hovedrollen, men selv ikke han er mann til å redde denne filmen. Hans karakter er for simpel og fortoner seg som en Inspektør Clouseau som har alt for mye flaks og når bombene blir plantet for å ta ham av dage, ja så forsvinner de på mirakuløst vis og dukker til slutt opp bilen til skurkene selv. Jordal får ikke nok å spille på her, han skal forsøke å være karismatisk, men det blir et litt blekt forsøk. Jeg vil strekke dette så langt som at dette er blant de dårligste Helge Jordal-filmene. Ingen av karakterene er skikkelse en tar på alvor og handlingen dem i mellom utspiller seg også bare som en rein vits.

Regien er ved den norske Emil Stang Lund. Han laget sin debutfilm noen år før, og her skulle han følge opp med sin andre og foreløpig siste spillefilm. Denne filmen fikk ikke kritikerne like med på notene som han fikk med sin debutfilm. Jeg har ikke fått sett hans første film, men i følge terningkastene så er de fleste enige om at dette var et stort tilbakesteg. Filmen har ikke så mye å spille på. Den er litt småkjedelig og føles aldri stort å rope hurra for. Man skjønner egentlig ikke helt vitsen med denne tåpelige tegneserieaktige suppen. Det blir litt vanskelig å skjønne helt hvem denne filmen er laget for. Det er i alle fall ikke massene som vil falle for denne triste Øst-Europiske forestillingen som aldri makter helt å gripe fatt i deg.

For å oppsummere så var dette bare til å riste på hodet av. Komikken er alt for for enkel og krampaktig. Man kjøper ikke det man ser her på noen måter. Ikke appellerer dette til barn heller fordi morsomhetene, som er enkle nok, ikke sitter når de overføres til lerretet. Dette er som en Olsenbandenfilm uten folkelig humor. Jeg må for min del si at denne filmen forløp for meg som en gåte. Jeg trakk ikke på smilebåndet en eneste gang og kjedet meg faktisk også tore deler av denne filmen. Jeg vil si at man her har laget alt for gjennomsnittlig og slik at det ikke passer inn i noen leirer. Man burde enten, smurt mer på med humorsmøret, eller satset tyngre på spenningsmaskineriet, og her har en ikke satset noe på noen fronter, og da står en helt ribbet tilbake. Dette var for meg en merkelig norsk film som ikke gav meg noe av det jeg forventet ut fra tittelen. Kanskje man skulle heller satset på å gjøre mer en varm kjærlighetshistorie ut av dette som man forventer ut fra tittelen, og ikke en sidrumpa kald kriminalsuppe som man blir servert her. Jeg ruller en toer for denne filmen som ikke gav meg noe å se.