---

Terningkast:


Ingress:
Vi befinner oss Nord i Norge på midten av 1800-tallet. Da Dina var liten utløste hun en ulykke som førte til morens død. Etter dette så aldri faren på henne igjen. Hun ble helt overlatt til seg selv og måtte stå for sin egen oppdragelse. Det er ikke enkelt for en liten jente å skulle bære all skylden for morens død på sine skuldre. Også det at hun ble et forsømt barn som ikke fikk noe kjærlighet og trygghet som barn trenger i oppveksten. Det hjelper noe på at en mann ved navn Lorch som er ansatt som hennes lærer, men traumene setter spor i henne. Dina vokser opp til å bli en vill og vakker dame. Dette legger selvsagt alle menn merke til, gammel som ung. Men det er den femti år gamle rike Jacob som blir påtvunget henne som ektemann. På grunn av sin fortid er hun blitt en sterk og følelseskald kvinne som ikke legger noe i mellom for å få det akkurat som hun vil...

Anmeldelse:
Filmen begynner en stormfull natt med mye lyn og torden. En liten jente våker opp av uværet. Fortellerstemmen sier at det er Dina og dette er hennes historie. Vinduet blåser opp og snøføyken står inn i rommet hennes. Dina står opp av sengen og går bort til vinduet og står og ser ut av det åpne vinduet mens vinden leker med håret hennes. Like etter kommer en moren inn på rommet og spør hva Dina finner på. Hun lukker vinduet og bærer Dina med seg. De ser på lynet og teller sekunder til de hører tordenbraket. Moren legger Dina i sengen sin igjen, men DIna sier hun er redd og vil ligge i samme seng som moren og faren. Hun får viljen sin og da sover de søtt hele natten. Neste morgen er uværet borte og en ny dag gryr. Dina bruker dagen sammen med moren og damene ved vaskerikjelen. Dina styrer sveiven til vaskerikjelen og setter fast kjolen sin i sveiven. Hun roper på moren sin som kommer til unnsetning med en gang. Men før moren får kommet seg bort får Dina løs kjolen og sveiven velter hele kjelen med det kokende vannet over morens kropp. Dina og de andre står fortvilet å ser på denne fryktelige katastrofen som er skjedd. Dina får all skylden. Hun blir satt på loftet der hun full i frykt og skam holder til mens faren og legen etter beste evne forsøker å redde Dinas mor. Men hun dør ganske kjapt av de voldsomme skadene.

Dette baserer seg på Herbjørg Wassmos bok ‘Dinas Bok’. Handlingen sentreres rundt Dina i Nord-Norge på 1860-tallet. Dina må lære seg å leve med savnet etter moren. Hun kan finne på mye rart og går ikke av veien for å skalle ned faren eller knuse huset om folk trakker henne på tærne. Når hun gifter seg med sin mange tiår eldre Jacob vekker det villdyret i henne. Hun flykter til musikken og blir hensynsløs med alle rundt henne. Dette er også begynnelsen på hennes egen undergang. Men selv om man får mye ting som skjer rundt Dina føles ikke hun helt god nok til å basere en film rundt bare henne. Man klarer heller aldri helt å knytte seg til Dina, selv om man kan skjønne at hun er blitt som hun er blitt med tanke på hennes barndoms ballast. Men man klarer seg ganske greit her igrunnen til tross for at man føler at man ikke har allverdens historie å forholde seg til.

Det hele begynner litt Creepy med denne ungen som nesten er tatt ut fra en skrekkfilm ligger i sengen mens lyset blinker av lynet rundt henne. Enkelte scener kan minne litt om skrekkfilmen til tider, men dette er egentlig ment å være et storslått drama. Begynnelsen er svært stemningsskapende og fotoet er vakkert gjort, men det at dette veksler så mye mellom sjangre og ikke helt klarer å bestemme seg for hva det egentlig vil være, er noe som plager en. Noe av grunnen kan være at man har satt regissøren Ole Bornedal som står bak Nattevakten bak spakene. Han virker å ha mest forkjærlighet for skrekkfilmen i det han har laget her selv om dramaet har størst overvekt her. Alt ser veldig bra ut, men ting kan bli noe voldsomt til tider og det drar en litt ut av handlingen til tider. Dette bærer også litt preg av å bli en litt sånn flinkssuppe av en film som nesten blir litt selvparodisk til tider. Man går litt lei av at ting skal hauses så opp og flyten i filmen er ikke like god som den kunne ha vært. Det blir også kanskje litt for kunstnerisk til tider og regissøren forsøker å fremstille alt så poetisk som han kan til en hver tid, men lykkes ikke helt med alt dette, selv om ting ser upåklagelig fotografert ut til en hver tid. Man får også frem den flotte Nord-Norske naturen her også som spiller godt sammen med Dinas ville vesen. Men det at en benytter engelsk språk i filmen synes jeg virker noe kunstig når ting faktisk foregår i Norge. Noen av de norske skuespillerne sliter også litt med uttalen som skaper enda mer rusk inn i filmen.

Skuespillerne er med på å prege filmen. Det er et kobbel av det beste Norden og Frankrike kan by på av skuespillere. I hovedrollen treffer vi Maria Bonnevie som her viser seg at hun er litt av et stjerneskudd og i film etter film har hun vist seg denne tilliten verdig. Hun er god som Dina og spiller på en måte som tar filmen, selv om en får litt nok av henne i lengden da hun virker litt overeksponert i de samme uttrykkene hele veien. Hennes motspiller er ingen ringere enn Gérard Depardieu som lenge har vært en av de aller største skuespillerne som Frankrike har avlet. Det er også andre kjente navn her. Man kan nevne i fleng her som Bjørn Floberg, Jørgen Langhelle, Mads Mikkelsen, Wenche Foss, Espen Skjønberg, Per Christian Ellefsen, Sven Nordin, Bjørn Sundquist og Ingar Helge Gimle.

For å oppsummere så er dette blitt en film som vil så mye mer enn det den faktisk får til. Man har virkelig forsøkt å etterstrebe kvalitet i alle ledd, men det er ikke alle valg man lykkes like godt med. Når filmen er på sitt beste så slår den mot deg og man blir litt overveldet av dens vakre fremtoning. Men man har ikke helt klart å holde denne kvaliteten hele veien. Spesielt er åpningscenene veldig flotte og resten av filmen flyter ikke like bra som disse. Fotoet er dog veldig bra gjort og man merker at dette har vært en dyr film å lage. Det er såpass mye bra her at jeg kan anbefale dette videre til dere som liker slike storslåtte dramaer selv dette nok ikke er helt den perlen som får en hver voksen dame til å bli blank i øynene etter å ha sett dette. Men man ser og merker at dette har blitt laget av en del flinke folk som har klart å øse mye av deres ekspertise over på filmen, og ting blir reddet litt av dette, slik at filmen ikke bare blir poetisk dramavissvass.